Fra barndomsdagboka mi

Å, memories... Tenk å blande "tyggegummir" for å stadfeste vennskapet da?

"Nei, jeg kan ikke si det, da jinxer jeg det!"

Vet dere hva å jinxe ting er? Enkelt forklart så er det å skrive eller si ting høyt slik at de ikke skjer eller at eventuelt skjer. Det som skjer er uansett det du ikke vil skal skje.

Jeg har vært redd for å jinxe ting før jeg, for eksempel har jeg latt være å skrive om leiligheter vi har vært på visning på eller jobber jeg har søkt på, i frykt for å ødelegge for meg selv. Redd for å si sånn høyt, så det ikke blir noe av.

Jeg har forsåvidt også fortalt ting jeg egentlig skulle vært redd for å jinxe, bare for å tross den overtroen om jinxing. Jeg gjorde det faktisk senest for noen dager siden, her i bloggen.

Under temaet "høst", klarte jeg å formulere den noe klønete setningen: "Og jeg lar være å nevne nesespray og forkjølelse, som også er typisk høst. Kanskje vi slipper det i år? Bank i bordet."

Jeg mente jeg hadde mitt på det rene. Jeg skrev at jeg ikke nevnte det, og jeg banket i bordet. Men hjalp det??? Neida, jeg jinxa det på det groveste! Nå, fire dager senere, er jeg forkjøla. Forbanna dritt! Og husker noen posten min om nesespray? Bare se bort i fra den, jeg er i grunn like avhengig som før. Men mamma sier det er greit, for om jeg går med tett nese får jeg bare bihulebetennelse. Så det så.

Ærlighet

Hvorfor er det sånn at noen lyver så lett, mens andre ikke klarer en hvit løgn en gang?

Jeg har vært litt uærlig et par ganger selv, så klart har jeg det. For eksempel når servitøren kommer for å høre om maten smaker godt.. Jeg klarer ikke annet enn å nikke opprømt og si: "Mmm! Det var kjempegodt!" uavhengig av hvordan maten egentlig smakte. Jeg har vel også vært litt usann når det kommer til baksnakking. I min fjortissalder elsket jeg å baksnakke (og liker det forsåvidt enda), men hvis noen spurte meg om det nektet jeg. Det er vel helt klart andre situasjoner jeg også har vært uærlig i, men jeg kan egentlig ikke huske noen akkurat nå. Jeg prøver å være en ærlig person.

Og jeg har ihvertfall aldri vært noen sånn hverdagsløgner. Jeg kjenner noen sånne. Som lyver bare for syns skyld, eller jeg tror ikke de merker at de lyver en gang. Jeg står ved siden av og hører at de lyver, og de må vite at jeg får det med meg, men det bryr de seg ikke noe om. Enten betyr ikke min oppfatning om dem noenting, ellers så lyver de på autopilot. For det kan være om sånne utrolig dumme ting. "Har du huska boka du lånte av meg i dag?" Hvor svaret blir noe sånn som: "Nei, du skjønner at kjæresten min lånte den, og han glemte å gi den til meg i dagtidlig". Og jeg vet at hun glemte den selv. Den som skulle hatt boka si tilbake ville ikke blitt sint fordi hun hadde glemt den. Men hun bare lyver sånn, helt uten å tenke over det. Det er det som skremmer meg. Når jeg ser at noen folk lyver uten å tenke over det selv en gang. Kan man noen gang stole på slike? Jeg gjør ikke det. Og distanserer meg så klart fra dem.

Sånn helt uinspirert av eventuelle bloggeksperimenter (såklart, hehe), så lurer jeg litt på hvordan det er her i bloggverden også. Det er klart det er mange falske blogger her ute. Det sier seg selv. Og naiv som jeg er, og alltid har vært, går jeg rett på de falske historiene. Jeg blir rystet, sjokkert, glad, lei meg, sint og fornærma, alt dette på falske personers vegne. Hvor mye er disse følelsene jeg sender ut i bloggsfæren verdt? Ingenting? Litt? Jeg antar jeg må trekke sluttningen om at følelsene er like mye verdt uansett om personen er falsk eller ekte. Det har vel egentlig ikke så veldig mye å si, jeg sender jo ut følelsene basert på en tekst jeg har lest. Dessuten, så lenge man ikke oppdager at en blogg eller en person er falsk gjør det ikke så mye. Det er når det kommer for en dag at man har lest noe flere personer har konspirert om en føler seg lurt. Og det er jo ingen god følelse det. Nå har ikke dette skjedd meg meg, dette er vel bare noen tanker jeg har gjort meg i det siste...

Og forresten, hvorfor kan ikke jeg smøre på litt når jeg skriver en historie? Hvorfor føler jeg på død og liv at jeg må være ærlig? Hva om jeg hadde bare prøvd å skrive litt fiksjon? Nei, jeg vet ikke. Kanskje jeg ikke har nok fantasi til å skrive som en falsk person, og ei heller samvittighet til å overskrive historiene mine. Selv om gudene skal vite at jeg hadde hatt en mye mer spennende blogg om jeg hadde gjort det.

Høst

Midt på sommeren, sånn cirka i begynnelsen av juli, tenker jeg at høsten aldri må komme. Når folk rundt meg sier: "jeg skal begynne på skolen til høsten" skjønner jeg ikke hva de prater om. Er det liksom høst i august? Neppe. Sola er jo fortsatt framme, den er til og med steikende varm.

Men nå som jeg er midt i denne begynnelsen av høsten, ser jeg jo at de som hardnakka påstår at høsten begynner når skolen begynner, har rett. Det blir kaldt når sola går ned. Det blir mørkt om kvelden. Det regner innimellom (okeida, det har det vel i grunn gjort i sommer også). Alle de gode TVseriene er tilbake, blandt annet Hotell Cæsar. Det ligger et og annet løvblad på bakken. Og selv om jeg aldrialdri hadde trodd jeg skulle si det; det er deilig! Det er dette som er så bra med å bo i Norge, det å ha årstider! Jeg vet at hver årstid har sin sjarm, selv om jeg glemmer det litt innimellom. Nå hilser jeg høsten velkommen, og i desember ønsker jeg meg snø og vinter. Den blir jeg imidlertid lei ganske fort, og når våren ankommer blomstrer jeg bokstavlig talt opp. Våren går over til sommer, noe som innebærer ferie. Og jeg har det supert. Jeg tenker ikke på høsten i det hele tatt.

Ikke før vi kommer ut i midten av august. Da er det helt greit med høsten. Og der er vi jo nå. Nå er det høst, folkens. Finn fram ullsokker, pledd, fyrstikker og ved, bøker, TVserier, filmer og godkoppen. Dette er årstida for kos!


(Bildet er tatt herifra.)
(Og jeg lar være å nevne nesespray og forkjølelse, som også er typisk høst. Kanskje vi slipper det i år? Bank i bordet.)

Et nytt menneske

Da jeg og tvillingsøsteren min var elleve år fikk vi en lillebror. Jeg antar at jeg holdt han da han var bitteliten og nyfødt, men husker det egentlig ikke. Det skulle gå enda tolv år før jeg fikk holde en nyfødt unge igjen. Jeg vet jeg skriver som om det er jeg som har født, men det er det altså ikke. Søsteren til kjæresten min fødte ei bittelita jente natt til i går, og i gårkveld var vi på besøk. Først møtte vi den nybakte bestemora med den nybakte storebroren (3 år, og veldig stor, pluttselig), og den stolte storebroren viste oss vei til rommet. Der satt de, den nybakte faren med jenta i armene, den nybakte mora i sykesenga, og jeg ble skikkelig satt ut. Jeg måtte svelge hundre klumper mens jeg klemte mora og gratulerte. Jeg turte ikke klemme faren, redd for å komme borti den nyfødte. Vi gikk bort til TVstua for å la de andre på rommet være litt i fred. Vel framme der fikk jeg brått en nyfødt baby i armene mine. Jeg fikk holde! Glemt var mora som hadde pressa ut denne rosa, lille klumpen, glemt var faren som hadde holdt henne i hånda og vært vitne til ekstreme smerter. Jeg var ganske så sikker på at dette var mitt øyeblikk, dette var stort for meg! Man er jo egoistisk av natur, og jeg følte meg virkelig som en nybakt tante, en ganske stolt en. Og selv om jeg ikke er tante på ordentlig, kjæresten og jeg er ikke gift, så er denne gleden skikkelig stor. Velkommen til verden, lille jente!

(Å kikke inn i øynene til en nyfødt unge er rart. Jeg innbiller meg at de har kunnskap vi ikke har, at nyfødte barn vet noe vi glemmer med tiden. De ser så innmari kloke ut.)

Hverdag

Mandag - Jeg begynner på jobb igjen etter helga. Det går greit å stå opp når klokka ringer, og kanskje orker jeg en gåtur før jobb. Jeg nynner "ny uke, nye muligheter" mens jeg fortsatt er uthvilt, hilser kollegaer og barn velkommen, og er generelt litt kvitrete. Desverre går det over cirka en time etter ankomsten på jobb. Lunta er ikke på sitt lengste og ungene er hypre. Dagen går som regel fort, og brått skal jeg hjem. På en eller annen merkelig måte har jeg som regel energi på kvelden, og jeg skjønner ikke hvorfor. Blir uansett trøtt når det har gått litt tid og sofaen har slukt meg. Tenker på det at jeg kan gjøre akkurat som jeg vil, siden jeg ikke har barn. Nyter stillheten mens jeg leser bok og ser TV.

Tirsdag - Litt tyngre å stå opp nå. Definitivt ingen gåtur. Gikk jo i går. Ungene i barnehagen er ikke like hypre, men dagen går også litt saktere. Går som en zombie hjemover etter jobb og slenger meg på sofaen. Kjæresten lager middag mens jeg dusjer. Jeg dekker bordet, og vi spiser. Etter middagen rydder jeg opp før sofaen sluker meg igjen. Jeg kjemper mot meg selv; skal sovne på sofaen, skal ikke sovne på sofaen, skal sovne på sofaen, skal ikke sovne på sofaen.... Jeg sovner på sofaen, sover alt for lenge og blir litt for våken til jeg skal legge meg. Ser på TV og leser bok.

Onsdag - Står opp og går på jobb. Kanskje jeg går en tur før jobb også. Rolig dag, noen unger har fri, og det merkes. Ved lunsjtider er det halvveis til helg, og jeg syns uka har gått fort. Går hjem etter jobb i godt humør. Ikke så veldig sliten, men sofaen ser så alt for fristende ut. Jeg våkner litt etter en dusj, og jeg finner faktisk på et eller annet. Lager et kort eller et fotoalbum, blogger eller noe sånn. Tenker at det er torsdag i morra, og at tiden går fra meg. Tenker litt på hvordan det er å være uten barn. Nyter det. Klarer å la være å sovne på sofaen, men legger meg desto tidligere.

Torsdag - Bare èn gang til å stå opp tidlig nå! Dette er det første jeg tenker om morgenen. Jeg sleper meg opp, og kommer meg på jobb. Jobben er finfin, jeg går hjem. Kjæresten lager som vanlig middag, mens jeg rydder og er "assistent". Jeg er glad for at jeg har en kjæreste som liker å lage mat. Etter middagen drar jeg ut på et eller annet. En hockeykamp, går tur, tar solarium, besøker familien min eller møter venninner. Kommer hjem og legger meg tidlig.

Fredag - Den beste dagen i uka! Ingenting kan slå meg nå. Jeg er i strålende humør på jobb, og roper "god helg" når jeg går. Kjæresten min står utenfor barnehagen og venter på meg, vi kjører til en matbutikk. Der tuller vi og er forelska, mens vi handler middagsmat og smågodt. Vi forbanner samtidig alle unger som skriker i butikken, mens vi rister på hodet til hverandre. Vi skal bli så mye bedre selv. Når vi kommer hjem lager kjæresten min middag, mens jeg rydder ut og smugspiser smågodtet mitt. Når kvelden kommer har vi det rolig og koselig. Sitter litt på dataen, ser på TV og slapper av. Prøver å holde meg oppe til tolv, men slenger inn håndkledet før det.

Lørdag - Jeg våkner uthvilt. Strekker meg og kjenner på hvordan det er å sove til man våkner av seg selv. Smiler. Går i dusjen, for nå har jeg tid til å dusje om morran. Spiser restesmågodt til frokost med dårlig samvittighet, mens jeg sitter på dataen. Etterhvert kommer sola til verandaen vår, og jeg setter meg ut litt. Eller går til byen eller kjøpesenteret. På kvelden lager jeg middag til kjæresten min. En sjelden gang hender det at jeg går på byen, men det er såpass sjelden, at det ikke er noen vits i å skrive om det. Jeg klarer å holde meg våken lenge, og storkoser meg.

Søndag - I morra må jeg stå opp tidlig igjen, så i dag sover jeg lengelenge. Dagen går med på å rydde og vaske mens jeg hører på musikk. Jeg leser i boka mi, og nyter det at jeg ikke har barn igjen. Dagen går fort, kanskje besøker jeg familien min. Før jeg legger meg tenker jeg at jeg faktisk er klar for jobb igjen i morra, men at det virkelig er deilig med helg.

God helg, folkens. ;)

Pjatt

Jeg er ikke komfortabel med Hjerterdame-bloggen min for tiden. Det er slike perioder jeg har innimellom. Ofte bytter jeg bloggsted i disse periodene, i håp om å få mer inspirasjon, skrivelyst, og la oss være ærlige her; flere lesere.

Jeg skal ikke bytte bloggsted nå. Jeg skal rett og slett tvinge meg selv til å skrive her. Jeg tror jeg har lagt lista litt for høyt i min egen blogg, jeg har bestemt meg for ikke å skrive hverdagslig pjatt, og det er ganske vanskelig å skrive "ordentlig" med jevne mellomrom. Jeg må legge lista lavere, for meg selv.

Og apropo å legge lista lavt.. I dag startet vi med fredagskos på jobb. Vi hadde avtalt på forhånd at jeg skulle ta meg noe, og det ble, ikke overraskende, is, peanøtter og non-stop. Jeg tok på meg å ta med første gangen, for å legge lista lavt med en gang. Ikke noe hjemmelaget her i gården, noe de fleste nok syns var greit. Det er noe med at når den første tar med noe enkelt, så prøver ikke den neste å overgå den så veldig. Vi får nå se, hvordan det blir...

Jeg trives veldig på jobb for tida. Jeg blir stadig bedre kjent med både barn, foreldre og kollegaer, og sånn det er nå, er sånn det burde være hele tiden. Når høsten kommer og er kald og mørk, så må jeg hente fram igjen denne følelsen. Jeg har hatt som en slags dårlig vane å være veldig sliten eller lei èn gang i løpet av året. Jeg håper dette blir første året uten denne følelsen. Jeg satser på at dette blir et bra år.

Om 72 dager reiser vi til USA. Jeg skal "arrangere" en aldri så liten USAkveld for meg og kjæresten min. En kveld hvor vi ser film, spiser amerikansk mat (det vil si... pizza eller burger?) og spiller USAspillet. USAspillet er et spørrespill, og jeg kommer til å tape så det ljomer, men for all del... Vi kan ikke ha et USAspill i hus, uten å bruke det på en USAkveld. Filmen vi skal se blir kanskje "Tilbake til framtiden", siden det er en klassiker som blir representer i minst èn av de hundre parkene vi skal i.

...og vips surrer jeg rundt på CDON.com og handler... Fredagsshopping.

Bildememe!

Et aldri så lite bildememe.. For hva er vel morsommere enn bilder? Poenget er å svare på spørsmålene med et bilde. Mange har vel gjort dette før, så det er bare å sette i gang.

1. Hva leser du akkurat nå?

(Skikkelig kvalitetslitteratur, gitt.. Men jeg koser meg!)

2. Hvilken farge har du på tannbørsten din? (Min er den blå.)

3. Ta et bilde ut av stuevinduet ditt.

(Dette er tatt ut av det ene stuevinduet. Dere ser så vidt de fine utemøblene våre.)

4. Ser du bunnen av skittentøyskurven din?
(Ja, nesten! Er ganske så ajour!)

5. Ta et bilde av noe du nylig har kjøpt deg.

(Jeg har kjøpt en meget hendig og søt sekk, med masse hjerter på!)

6. Hvordan ser senga di ut akkurat nå?

(Min side nærmest.. Vil si den ser litt innbydene ut.)


7. Hvordan ser det ut inni kjøleskapet ditt?

(Slik..)


8. Ta et bilde av kjæledyret/babyen din.

(Ariel får jeg flest bilder av med maten. Hun spiser og spiser.. Hehe.)

9. Ta et bilde av noe du misliker med der du bor.

(Ledninger som ligger i døråpningen til soverommet.)

10. Ta et bilde av noe du liker spesielt godt der du bor.

(Kroken min med dataen og alle koselige ting i umiddelbar nærhet. Masse bilder over datapulten, fotoalbum bak meg i hyllene sammen med en del hobbyting og en del leker fra da jeg var liten. Dette er et koselig sted i leiligheten.)

Og helt til slutt; jeg håper mange, mange vil ta denne! Jeg tagger ingen spesielle, for jeg håper i grunn at alle som har lyst gjør det, slik at lista får spredd seg. Legg gjerne igjen en kommentar om du gjør dette, slik at jeg får det med meg. :)

-----------------------------------

(Og blogspot er virkelig ikke stedet å legge ut bilder på..! Skrifta blir feil, linjeavstanden feil.. Jaja, dere får bare tåle at det ser litt rotete ut..)

Jeg elsker deg

"Så pen du er", sier kjæresten min, midt i en omfavnelse. Han var vel egentlig på vei til dataen sin, men så møttes vi sånn cirka midt i stua, og måtte klemme litt. Det er sånn hotellturer for å feire treårsjubileum gjør med en. Man blir bare så klemmete og romantisk og klissete. "Pen?" ler jeg, "jeg har jo et digert plaster i panna!" Jeg har nemlig en monsterkvise som har plaga meg hele helga. Nå har jeg gjemt den godt under et plaster. Jeg prøver ut filosofien "ute av syn, ute av sinn", men det funker egentlig ikke. "Du kunne hatt plaster over hele deg" tuller kjæresten min. Jeg syns jeg er meget heldig som har en kjæreste som driter i monsterkviser og plaster. "Jeg elsker deg", sier jeg. "Jeg elsker deg også" sier han, "kanskje mer enn noensinne".

Det føles godt å bli elska mer enn noensinne.

Oss to i Oslo

Jeg er en skikkelig bonde i by'n når jeg er i... Vel, by'n. Det er bare å slå fast med en gang at jeg aldri, aldri, aldri må finne på å flytte til en storby. Det får holde med en tur i ny og ne. Også får jeg presisere at denne oppførselen er ekstrem i Oslo, Oslo er liksom en sånn by jeg ikke føler meg vel i.

For fra jeg setter bena mine i Oslo er jeg skeptisk. Jeg stoler ikke på noen sjåfører, og nekter å gå på rød mann, selv om det helt tydelig er klart. Jeg tør ikke se noen inn i øynene, og tviholder på veska mi med ene hånda, mens jeg tar et godt tak i kjæresten min med den andre. Jeg er storøyd og blåøyd. Titter på uteliggerene med skepsis og medynk (jeg vil egentlig gi penger, men tør ikke ta opp lommeboka mi, samtidig som jeg er litt redd dem), tør ikke få øyenkontakt med folk som gir ut brosjyrer, for jeg vil ikke ha brosjyrer. Jeg vil bare gå helt i fred.

Etter en times tid med å være panisk bonde i byen, slapper jeg litt mer av. Og etterhvert blir jeg ganske modig, kanskje jeg tør å gå over på rød mann etterhvert. Jeg slakker grepet på veska og kjæresten, vi går og spiser middag ute mens vi koser oss og slapper av. Drar på show med "Snabbgrabbar", latteren sitter lett, og vi har det gøy. Nå kan jeg se sjarmen i Oslo! Tenk å ha tilgang på humorshow hver dag!

Men, selvfølgelig, det varer ikke lenge. Det begynner nemlig å bli mørkt. Jeg syns jeg ser både samuraisverd og voldtektsmenn overalt, og selv om jeg ikke er et sekund i tvil om at kjæresten min vil forsvare meg i slike situasjoner, så ønsker jeg vel helst å unngå det. Når vi senere snakker om hva vi skal finne på, er lettelsen stor når kjæresten foreslår å gå tilbake på hotellet. Det er liksom så sjelden vi er på hotell, så vi syns i grunn vi kan kose oss der resten av kvelden.

Puh.

Et forhold i tre år

Kjæresten min og jeg har snart vært sammen i tre år. For tre år siden var vi fortsatt på "ha-venninne-som-anstand-fasen", en meget slitsom fase. Vi var også litt på "møtes-helst-i-fylla-fasen". Og tro meg; jeg var ikke sjarmerende full. At kjæresten min ikke løp unna meg så fort han klarte er for meg et mysterium.

Iløpet av tre år i et trygt og godt forhold går man gjennom mange ulike faser. Som nevnt hadde vi anstand den første tida, sjenerte som vi var. Etterhvet avtok heldigvis akkurat den sjenertbiten, og vi turte å møtes alene. Også kom vi til "vil-aller-helst-bare-være-alene-hele-tida-fasen". Til og med det er en slitsomt fase! Da merker man tidspresset, man skal rekke skole/jobb, venner (som tross alt har vært der for deg mens du var singel og på søker'n) og familie. Også skal man selvsagt rekke den herlige kjæresten sin. Kjæresten min jobba veldig mye da vi ble sammen, og jeg tror det var det som utløste det at vi valgte å flytte sammen. Litt "uromantisk" kanskje, men det var faktisk litt fordi det ville bli meget lettvindt. Og koselig, selvsagt..! Vi fikk masse tid sammen, kjæresten min slutta i ekstrajobben sin og forholdet blomstret. Snart var vi klare for å forøke oss litt. Kall det gjerne "nå-er-vi-trygge-på-hverandre-og-kan-få-fokus-på-en-tredjepart-fasen". Å ha et dyr sammen er et ganske stort skritt det også, synes jeg. Også er det helt fantastisk moro..! Vi henta Ariel i Ringebu i sommerferien for to år siden, og vi ble fort vant til å ha henne der. Vi har blitt en liten familie på tre, og selv har jeg blitt en sånn kattegal jente, som stort sett dokumenterer det aller meste hun gjør i bilder. Ariel har vært med oss på flytting, og det gikk smertefritt.

For vi begynte med å leie en leilighet midt i byen, en kjempekoselig en, som fort ble et hjem. Men som de fleste sikkert etterhvert tenker selv; man kan nesten likesågod eie som leie. Da vi ble klare for å eie noe sammen begynte vi å kikke på annonser. Vi fikk lån og gikk på visninger i et år før vi fant den leiligheten vi endte opp med, og som vi bor i nå. Bare det å gå i banken og å gå på visninger var for meg utrolig romantisk. Vi var i "nå-vil-vi-bli-samboere-på-ordentlig-fasen". En jente som gikk i klassen min en gang flytta sammen med en mann, og hun valgte å ha en bok med oversikt over hvem som eide hva. Lenge leve naiviteten min; slik har ikke jeg gjort det. Jenta fikk bruk for boka, for det ble slutt, så jeg antar jeg egentlig burde ha lært av henne. Men jeg får meg bare ikke til å være så kynisk. Jeg lever fortsatt i troen på at det skal bli meg og kjæresten min i evigheten, at vi skal gifte oss en dag, få unger, se ungene voksne opp, bli gamle, bli pensjonister (gleder meg allerede!) og til slutt komme på et aldershjem sammen. Gamle og surrete, kjæresten min med Pondusblader og øl, jeg med de hundre fotoalbummene mine og vin.

La oss nå si at vi har kommet til en fase der vi er rolige, avslappa og ting begynner å bli litt rutine. Litt sånn "nå-er-det-ikke-så-nøye-å-lukke-badedøra-fasen". Her må man være litt obs. Jeg ser at mange ektepar pusser opp og ordner mye hjemme, og jeg tror nok det er fordi de ønsker å ha litt prosjekter sammen. Kjæresten min og jeg er nok litt for late til å styre med oppussing, men vi har det siste året planlagt og spart til USAtur. Det er vårt felles prosjekt. Jeg tror man trenger noe sånn, for etterhvert tar hverdagen igjen selv de mest forelska par. Vi har noe å glede oss til, snakke om, planlegge og spare til. Herlig..!

Så vi har gått gjennom ulike faser her;
"ha-venninne-som-anstand-fasen" og "møtes-helst-i-fylla-fasen" var stressende og slitsomme, mens "vil-aller-helst-bare-være-alene-hele-tida-fasen" var enda mer slitsom på grunn av all samvittigheten man sleit med i forhold til alle andre. De neste fasene var preget av økende trygghet, og er det noe jeg setter høyt er det trygget! Så "nå-er-vi-trygge-på-hverandre-og-kan-få-fokus-på-en-tredjepart-fasen" og "nå-vil-vi-bli-samboere-på-ordentlig-fasen" var utelukkende herlige. Når det kommer til "nå-er-det-ikke-så-nøye-å-lukke-badedøra-fasen", så handler den også om trygghet, men også om intimitet og tillit. Det er ikke så reint lite, bare det..! Og der føler jeg vi er nå. Hva neste fase blir vet jeg ikke enda, men dere skal ikke se bort i fra at jeg holder dere oppdatert.

Mine kjæreste eiendeler

Dette er mine kjæreste eiendeler.

Atten fotoalbum (jeg hadde glemt å ta bilde av et, så du vil bare kunne telle sytten) med hundrevis av bilder. Fra jeg var nyfødt til der jeg er nå, tjuetre år gammel. Det er mange gode minner! Jeg er glad jeg liker å lage fotoalbum og at jeg tar vare på de minnene jeg har.

Hva er dine kjæreste eiendeler?

Mine fem

Dette er ikke herming etter en viss mirakel i det hele tatt.

Dagens fem positivte:

1. Jobb har gått fort og fint i dag, jeg trives med både ungene og de voksne. Vi er allerede over halvveis til helg, og jeg bare koser meg.

2. Det regna ikke da jeg gikk hjem, så jeg slapp å bli våt.

3. Jeg har laget fotoalbum og sangbok i dag. Nå kan jeg snart kjøpe flere klistremerker, ettersom jeg bruker en del av de jeg har.

4. Jeg snakka i handsfree med søstra mi mens jeg lagde middag, rydda og satte på klesvask. Hun tok oppvasken og lagde seg mat. Handsfree er en veldig "handy" ting!

5. Kjæresten min henta pakke på posten for meg; nye ballerinacrocs! Veldigveldig stas.

Fat lady

Memo til meg selv: Når du neste gang har en helg alene, ikke kjøp inn så mye godteri som du gjorde denne helga. Det fører bare til overspising, tett etterfulgt av veldig dårlig samvittighet. Husk også på at å ha på TVNorge på dagtid ikke er noen god idè. Du bare kommer over slankeprogram som i stedet for å inspirere deg, tar motet fra deg, allerede før du har prøvd.

PS. Pass på så ikke du setter deg på Ariel.

To vote is okay

Åherregud...

På TV2 nyhetene nå nettopp: "To vote, to vote, to vote is okay" kvitret Lene Alexandra, etterfulgt av et hvitt smil og en slags fniselyd. Og det viktige for henne var miljøet, siden hun var "ganske grønn på politikk og sånn".

Fantastisk. Nå fikk jeg lyst til å stemme dere.

(Og dette er nok den eneste gangen jeg pynter et blogginnlegg med et puppebilde.)

SuperStøvsugeren

I et tidligere innlegg skrev jeg om DemonStøvsugeren som "desverre" døde, og at vi dermed måtte kjøpe oss en ny.

Kjæresten min har vært på støvsugerjakt i dag, og selv om han gikk litt over budsjett (trolig takket være en dyktig selger..) er jeg mer enn fornøyd. Jeg er faktisk ekstatisk..!

Den nye støvsugeren går nå under kjælenavnet SuperStøvsugeren. Jeg har prøvd den ut i kveld. Jeg har forsiktig dratt den etter meg, mens jeg har nynnet. Og jeg hørte TVen mens jeg støvsugde. Akkurat det er uvant, for DemonStøvsugeren bråkte veldig. Det irriterte meg, og gjorde meg vel sakte, men sikkert, gal. Jeg kunne antagligvis begått en kriminell handling mens jeg støvsugde, og etterpå gått fri fordi jeg var "sinnsyk i gjerningsøyeblikket". Jeg følte meg virkelig så sint og forbanna, at det nesten bekymret meg. Nå vet jeg ikke om det er støvsuging i seg selv som får meg slik, men jeg har mine mistanker om at det er den gamle støvsugerens små irritasjonsmomenter og tankeoverføringer som har skylden.

SuperStøvsugeren bråker ikke når den er på vanlig styrke. Men, hvis du vil at den skal ta skikkelig i, da må du tåle litt bråk. Man skrur ganske så kjærlig på en knapp, og *vips* suger den til seg alt støv i umiddelbar nærhet. Det gjorde ikke DemonStøvsugeren. Den lekte med smulene, dyttet de foran seg, så under seg og så bak seg, slik at jeg ikke oppdaget dem før jeg hadde ryddet DemonStøvsugeren bort. Og nå skal den altså ryddes bort for godt. Og SuperStøvsugeren skal ta dens plass. Nå er ikke jeg så langsint, så jeg ser jo det triste i å si farvel til den gamle, men ekstasen over SuperStøvsugeren overskygger det krafig. So long, sucker.

Her er vidunderet. SuperStøvsugeren jeg høytidlig lover å behandle med respekt og forsiktighet:

Nå skal jeg vaske gulvene med grønnsåpe, fordi det lukter så godt.

God helg!

(Og god lønningsdag til dere felles kommuneansatte der ute!)

Lei

Er det ikke sånn at om du ikke har noe positivt å si, så skal du ikke si noe i det hele tatt?

For noe crap. Hadde vi ikke hatt irriterte, sinte, provoserte og forbanna bloggposter i denne verden, hadde det jammen vært kjedelig.

Jeg er ikke irritert.
Jeg er ikke sint.
Jeg er ikke provosert.
Jeg er ikke forbanna.

Nei, jeg er sliten og full av klag og syt, noe jeg faktisk ikke unner mine lesere. Så, kjære alle sammen, jeg kommer tilbake en annen dag. Nå lager kjæresten min vafler til oss.

Å hate noe - enda en innrømmelse

Å hate er et sterkt ord. Hvis du hater noen ønsker dem døde.

Jeg har vært forsiktig med å si at jeg hater noen, etter å ha lært hvor sterkt ordet er. Ikke at jeg har løpt rundt og hatet folk før heller, men det kan vel hende jeg har hatt et aldri så lite emo-utbrudd og erklært at jeg hater enkelte. Og de gangene det har pluppet ut av meg har jeg alltid tenkt etterpå at jeg kanskje ikke akkurat hater da, kanskje heller misliker. Jeg ønsker jo ikke den jenta død liksom, selv om hun har blitt sammen med eksen min.

Desverre har jeg en innrømmelse å komme med. Det er noe jeg hater, det er noe jeg ønsker alt vondt, og det er noe jeg virkelig, med hånden på hjertet, kan si at jeg ønsker død. Heldigvis er ikke dette et menneske, hadde det vært det måtte noen av mine nærmeste ringt 113 øyeblikkelig. For det hatet jeg føler til denne tingen er slettes ikke normalt. Ei heller behagelig.

Det er den forbanna støvsugeren. Jeg er fullt klar over at jeg er avhengig av den og at jeg bruker den av fri vilje, men det hindrer meg ikke i å hate hvert øyeblikk jeg bruker på den. Når jeg ser den stå der, forventningsfull og irriterende blå, grøsser jeg. Jeg utsetter det. Men etterhvert må jeg dra fram den støvete slangen, kople til strømmen, og la den rase rundt med meg løpende, heseblesende og rød etter, i en heidundrende fart for å bli ferdig. Fort.

Lyden er en ting; den sinte, voldsomme ulingen, klagingen og brølingen. At ledningen alltid er for kort er også en ting. Og det at støvsugeren ser ut til å ønske å dulte borti alt på dens vei, før den kommer fram til meg. Men det verste... Det verste er når den ikke gjør jobben sin. Når den lar støvet ligge igjen, kattehårene sitte igjen i sofaen eller når matsmulene leker seg foran munnstykket, uten å vise tegn til frykt. Da svikter støvsugeren totalt, og den stakkars hjerterdama som henger etter den blir oppgitt. Meget oppgitt. Og sakte, men sikkert, sint. For støvsugeren er ikke bare i stand til å irritere ved det enkle faktum at den er til. Nei, den er faktisk demonbesatt. Den sender tankeoverføringer til den stakkaren som støvsuger. Den peker på matsmulene og sier: "ser du de smulene, hjerterdama? Det er kjæresten din som har lagt dem der. Faktisk, så har du møkket svært lite til, og enda er det du som støvsuger? Kjæresten din er den som møkker til her. Det er han som burde støvsugd." Og jeg blir rød i toppen. For disse tankene gjør meg sprø. Jeg blir kjempesint, og jeg misliker kjæresten min veldig. Han som møkker til slik. Støvsugeren har jo for faen rett, jeg burde ikke støvsuge, det er ikke jeg som har lagt de smulene der..! Jeg forbanner alle jeg er glad i, alle jeg har kjær, mens jeg farer rundt med svetten i panna og fråde rundt munnen. Irrasjonell som bare det, egentlig vet jeg det. Jeg hører en stemme inne i hodet, langt bak, som prøve å si at det nok kan hende at det er mine smuler, men det overser jeg glatt. Mens jeg raser videre med støvsugeren.

I dag var det på tide med litt husarbeid igjen. Jeg skulle bare gjøre det fort og gæli, uten å være så veldig nøye, for noen ganger må man prioritere å beholde humøret. Jeg kom i gang, men brått sugde ikke støvsugeren mer. Jeg tittet på slangen, der kjæresten hadde teipet forrige gang, og den var løsnet igjen. Jeg vet bedre enn å støvsuge med en slange som stadig detter opp, så jeg la sakte fra meg støvsugeren, gikk ut på kjøkkenet til kjæresten min for å fortelle at jeg desverre ikke fikk støvsugd i dag og at vi kanskje, desverre, må kjøpe oss en ny støvsuger. Og begrave den gamle.

Jeg tror jeg skal be forhandleren om å finne en som hverken bråker, skyver ting foran seg eller sender slemme tanker inn i hodet på den som støvsuger. Til gjengjeld skal jeg behandle den med respekt og kjærlighet, jeg skal skifte pose når det trengs, jeg skal ta den fram oftere og jeg skal ikke rykke i den når den dulter borti alle møblene på veien gjennom stua. Jeg lover.

En takketale

I dag er en sånn dag der jeg bare er takknemlig for livet jeg får lov til å leve, for menneskene (og dyret) jeg har rundt meg og for den lykken jeg faktisk føler hver eneste dag.

Dette er et innlegg til ære for alle de som gjør livet mitt slik det er.

Jeg er så glad i dere;

Ariel, katten vår, som koser, leker og bare er rar.
Kjæresten min, som kysser og klemmer meg hver dag, som elsker meg og som får fram det beste i meg.
Søsteren min, som snakker med meg i telefonen hver dag, som lytter, forstår og er glad på mine vegne når jeg uhemmet skryter av hvor bra jeg har det, eller som trøster meg når jeg klager og syter over hvor dårlig jeg har det.
Mammaen min, som jeg kan snakke med det aller meste om, som alltid blir glad når jeg ringer.
Pappaen min, som bryr seg og er glad i meg, og som har mer til felles med meg enn jeg hadde trodd.
Lillebroren min, som gjør meg stolt og varm i hjertet.
Mormora mi, som alltid vil skravle, som nok savner meg innimellom.
Morfaren min, som sjelden sier noe, men bare ved å sitte der gjør han meg stolt.
Venninnene mine, som bryr seg om meg og hvordan jeg har det.
Jobben min, å jobbe med barn som ler, gråter, er sinte, er redde, er glade, er sprudlene, som så herlig har følelsene utenpå kroppen.
Bloggere der ute, som oppmuntrer meg til å skrive det jeg opplever og tenker, som lar meg bli kjent med dem og som gjør hverdagen litt mer spennende.

Takk!


- Skrevet med klump i halsen og musikk på full guffe.

Livskriser

Vi snakket på jobb om alder, og kom til slutt inn på temaet midtlivskriser. Det er kanskje mer korrekt å si livskriser. Krisene er jo ikke nødvendigvis midt i livet.

Selv har jeg hatt en del tanker om min egen alder. Mange vil vel si at tjuetre ikke er noen alder å snakke om, men for meg er det slettes ikke slik. Det hele kommer av at jeg tenkte mye da jeg var yngre. Jeg hører den barnslige hjerterjenta si: "ååå, innen jeg er 25 skal jeg ha fått en unge eller to! Jeg vil være en ung og hipp mamma. Jeg skal dessuten være godt utdanna, ha reist en del, blitt uavhengig og tøff, og kanskje også ha gifta meg." Gjerne etterfulgt av et lite jubel, den lille hjerterjenta likte jo å fantasere om framtiden.

Det har ikke gått slik, men jeg ser jo at jeg ikke ligger dårlig an heller. Jeg bare liker ikke å skuffe hjerterjenta. Men nå, som jeg har blitt en dame (?), ser jeg at jeg har utrettet mye med livet mitt.

- Jeg har utdanna meg noe utradisjonelt, men jeg jobber nå med det jeg vil. Så selv om jeg ikke går under kategorien "godt utdanna", så er jeg fornøyd med jobben min. Noe som er det viktigste for meg.
- Jeg har kjæreste som jeg eier leilighet sammen med. Vi er hverken forlova eller gift, og slik det virker nå, kommer han ikke til å gå ned på kne med det første. Og nei, jeg skal ikke fri til han.
- Vi har en katt sammen. Okei, det er kanskje ikke en unge eller to, men de får jeg faktisk nok av på jobb. Foreløpig er det et akkurat passe ansvar å ha katt.
- Jeg har ikke reist en del, ei heller blitt tøff eller uavhengig. Jeg må nok skuffe meg selv, og innse at jeg er en person som er avhengig av menneskene rundt meg. Jeg skal faktisk reise litt dette året, og har sett gleden ved å spare til tur. Så punktet om reising kommer jeg nok til å utforske mer senere.

Men selv om jeg vet alt dette, at jeg har livet mitt der jeg vil ha det, så kan jeg stresse litt innimellom. Det er det klassiske "jenter på min egen alder begynner å gifte seg og få barn, hvorfor er ikke jeg i nærheten av det der?". Jeg pleier å berolige meg selv med at jeg er heldig som lever i en tid der tredve ikke er noen alder å få barn på. De biologiske klokkene har fått bedre batterier, man stresser ikke slik som før. Når mamma var på min alder var hun godt gift og hadde tvillingjenter. Stakkars mammaen min. Jeg hadde ikke orket, ikke enda.

Nå er det seks og et halvt år til jeg fyller tretti år. Det virker mer passende for meg å ha målene om reising, giftemål og barn der. For de gamle målene, de typisk "jentemålene", de har jeg enda. Men tjuefem er egentlig ingen alder, tjuefem er fortsatt ungt og friskt, og er jeg heldig blir jeg klar for alt med barn og slik om noen år.

Så jeg skyver rett og slett barndomsdrømmen bort til "i slutten av tjueårene, eller i begynnelsen av tredveårene", også skal jeg ta opp igjen tråden når jeg kommer så langt.