Helt siden jeg begynte på ungdomsskolen har jeg kjørt buss hver eneste hverdag, enten til skole eller jobb. Unntaket var på folkehøgskole da vi bodde på skolen, det var i det hele tatt utrolig lettvindt, men så snart jeg vente snuten hjemover begynte busskjøringa igjen.
Nå har jeg fått jobb i gåavstand fra der jeg bor, og teller ned antall bussreiser for hver dag. Og mens jeg sitter der og koker av raseri tenker jeg på at det bare er seks bussturer igjen, bare tre på morgenen, bare tre igjen, hold ut, Hjerterdame, bare tre igjen, TRE IGJEN!!!!
For i løpet av dette året har jeg fått et utrolig hatforhold til busskjøring. Før syntes jeg det var litt hyggelig, jeg likte å se folk før jobb (da fikk jeg liksom følelsen av at verden var oppe og gikk), jeg likte det kvarteret med kjøring på morgenen. Men ikke nå.
Jeg tar en buss som kjører i alle bakgater som finnes her i Lillehammer, og den bruker en halvtime på det. Selvsagt kjører den også innom en videregående skole og en høgskole, samt plukker opp elever som skal til en barneskole. Nå skal jeg ramse opp noe av det som blir best med å slippe denne bussturen til og fra jobb:
- Ingen flere bærter med bleika pornosveis, digre collegejakker og olabuksa neddi sokkene, ingen sæggegutter med kviser i ansiktet! Ingen rare samtaler om hvor fett ting er, eller hvor kjipt, eller hvor jææævlig trøtte de er. Nå slipper jeg å se den stakkars bussjåføren si, gang på gang, dag etter dag, at det er egen skolebuss til videregåendeelever. Oh, lykke!
- Ingen flere kvasikulturelle idioter som tror de er de smarteste i verden. Som tror at livet utenfor høgskolen hverken er interessant eller bra, som tror at bussen ikke går noe annet sted enn akkurat til høgskolen. Nå slipper jeg å høre de tragiske samtalene om hvor flinke de er.
- Ingen flere mørke morgener i en varm og god buss, som gjør meg søvning, søvnig, søvning..... Men å duppe av er umulig fordi setene er for korte, slik at hodet mitt enten vippes for langt bakover eller helt framover mot ruta. Og har jeg hodet mitt der får jeg vondt, for bussturen er humpete og svingete.
- Ingen flere kjedelige minutter mens jeg venter på at bussen skal komme.
- Ikke mer irritasjon over Dama på bussen med stor D!!!!! Jeg visste ikke at jeg hadde slikt hat inni meg som jeg har... Og det skremmer meg litt. Denne Dama er så uhyre irriterende, at det nesten er så jeg klikker på henne hver eneste dag. Jeg har lyst til å skrike til henne, hoppe opp og dra henne i jakka mens jeg hyler: "SETT DEG NED! DET ER LEDIGE SETER HER! SETT DEG, FOR GUDS SKYLD, SETT DEG NED!" Jeg er klar over at dette er mitt problem, at denne Dama sikkert ikke plager mange andre enn meg. Og jeg burde strengt tatt ikke la meg irritere over andre mennesker på denne måten. Men hun setter seg ikke ned! Hun står stødt som et fjell og breier seg i midtgangen. Det er hundrevis av ledige seter, men hun skal stå. "Jag sitter så mycket på jobbet forstår ni!" sier hun, og klukkler. Ha-ha-ha. Veldig artig for de andre som kommer på som må presse seg fram forbi deg, du. Åherregud, jeg skal aldrialdrialdri se denne Dama mer. Og det er deilig.
- Det blir heller ikke mer lett irritasjon over de skolebarna som skal til barneskolen som finner ut at det er skikkelig gøy å stå på midten av bussen når bussen svinger/det kommer en hump. Når de hyler og står i, og klokka så vidt har passert åtte, da sliter jeg litt.
Jeg kan virkelig konkludere med en ting; mobilen min har reddet meg..! Enten jeg har fått snakkeselskap av mamma eller søster, eller jeg har hørt på radio eller musikk.. Jeg hadde ikke klart det uten den.
Seks bussturer igjen, og jeg skal, fordi jeg er hyggelig, liste opp noen ganske få ting som jeg kanskje kan kommer til å savne;
- Å finne ut hva folk driver med, hvor de jobber og hvordan de er.
- Å se hvordan barneskolebarna blir større og litt lettere å sitte i samme buss som.
- Å møte en hyggelig bussjåfør om morgenen som husker meg og hvor jeg skal.
- Gleden av å komme inn i en varm buss etter en kald gåtur på vinteren.
Men, la oss innse det... Det er ikke stort! Jeg skal klare meg. Jeg skal pokker ta nyte denne tida jeg ikke er avhengig av buss. Og de 350 kronene jeg sparer på det skal gå til shopping!
9 kommentarer:
Jeg er såååå enig med deg, busser jo selv hver dag og er ikke stor fan av det. Selv om jeg mener at kollektiv transport er en lur sak i teorien, det er bare mye som ikke settes i praksis.
Ja, det er ikke dumt å kjøre kollektivt.. Miljøvennlig og billig. Men herregud, så mye frustrasjon jeg har holdt inni meg.. Det kan ikke vært sunt. ;)
Å herlighet.. hehehehe! Denne posten var morsom! Jeg tror de personlighetene du lister opp er fast inventar i enhver buss. Kanskje med unntak av Dama. ;) I Fredrikstad er det mest blondiner med pornohår og tøffe smågutter ved siden av dem. De prater mye om røyking og drikking, og slik. Hehe!
Hm.. kanskje det er bra du er frustrert? Det ble ihvertfall en himla morsom post!
Hehe, er det ikke ofte slik? At når man er sint produserer man gode tekster? Tragisk hvis det er tilfellet, menmen..! ;)
Men herregud, tenk så uflaks da.. Å ha skoleelever fra både barneskole, videregående OG høgskole på èn og samme busstur..!! For ikke å snakke om Dama... Jeg misliker henne mer enn sterkt! Men det har jeg jo skrevet om, så trenger vel ikke kaste meg på en runde til. ;)
Jeg likte ihvertfall frustrasjonen din. ;)
Må si jeg er enig i at det må være et lite helvete. Du har fått alle typer skolebarn. Det eneste som mangler er gamlehjem (det er det her.. og de er treeeeige!). Hehe!
Ellers ser jeg Rodrigo er på deg også. Lurer på hva han sier. Antar han har sine bussopplevelser han også. :)
Haha, om du noen gang velger aa faktisk skrike til hun dama saa si fra til meg foerst, det vil jeg gjerne faa sett med egne oyne! ( vanskelig for aa se for meg deg kjefte paa fremmede :) )
mirakel: Hehe, ja, det eneste som mangler er ungdomsskolefolk. Takk GUD for det. De er vel de verste av alle!
Gamlehjemsfolk er vel også noe for seg. Hehe.
Ja, Rodrigo gav meg en meget interessant kommentar.. Jeg som var så spent når jeg sjekka mailen. ;)
Minneapolise: Hehe, nå har jeg holdt dette usannsynlige sinnet inni meg i underkant av et år, jeg klarer vel tre dager til. Så vidt. ;) Hvis jeg skulle rive henne overende mens jeg hyler at hun skal SITTE, så skal jeg definitvt skrive om det etterpå. ;)
Jeg synes det er poetisk og fint å kjøre buss. Kjøre forbi mennesker og hus og hunder i band. Se på alle de forskjellige livene, uten at man trenger å konsentrere seg om veien. Men så kjører jeg ikke noe særlig buss, heller. Det kan være derfor.
Rabbagast: Ja, det var et slags romantisk syn på det hele.. Jeg syns det var sånn før jeg også. Men ikke nå lenger. Så det kan nok ha noe med om man kjører buss ofte eller ikke.
Må legge til at å kjøre buss på langtur, til Oslo eller noe, er helt anerledes enn å kjøre bybuss. Det syns jeg er koselig. :) Det er bybussen som får meg til å klikke.
Legg inn en kommentar