En takketale

I dag er en sånn dag der jeg bare er takknemlig for livet jeg får lov til å leve, for menneskene (og dyret) jeg har rundt meg og for den lykken jeg faktisk føler hver eneste dag.

Dette er et innlegg til ære for alle de som gjør livet mitt slik det er.

Jeg er så glad i dere;

Ariel, katten vår, som koser, leker og bare er rar.
Kjæresten min, som kysser og klemmer meg hver dag, som elsker meg og som får fram det beste i meg.
Søsteren min, som snakker med meg i telefonen hver dag, som lytter, forstår og er glad på mine vegne når jeg uhemmet skryter av hvor bra jeg har det, eller som trøster meg når jeg klager og syter over hvor dårlig jeg har det.
Mammaen min, som jeg kan snakke med det aller meste om, som alltid blir glad når jeg ringer.
Pappaen min, som bryr seg og er glad i meg, og som har mer til felles med meg enn jeg hadde trodd.
Lillebroren min, som gjør meg stolt og varm i hjertet.
Mormora mi, som alltid vil skravle, som nok savner meg innimellom.
Morfaren min, som sjelden sier noe, men bare ved å sitte der gjør han meg stolt.
Venninnene mine, som bryr seg om meg og hvordan jeg har det.
Jobben min, å jobbe med barn som ler, gråter, er sinte, er redde, er glade, er sprudlene, som så herlig har følelsene utenpå kroppen.
Bloggere der ute, som oppmuntrer meg til å skrive det jeg opplever og tenker, som lar meg bli kjent med dem og som gjør hverdagen litt mer spennende.

Takk!


- Skrevet med klump i halsen og musikk på full guffe.