onsdag 30. mai 2007

Å slutte på skolen - om folks kommentarer

I samfunnet vi lever i står utdannelse høyt. Jeg var selv en som satte utdannelse over det meste, en som målte mennesker ved å se hva slags utdannelse de hadde. Og som kanskje så bittelitt ned på mennesker uten utdannelse.

Nå kunne jeg skrevet en samfunnskritisk post om dette fenomenet. Det skal jeg selvsagt ikke gjøre, å skrive ting "samfunnskritisk" er ikke helt min greie. Nei, jeg skal skrive om min opplevelse av det.

For to år siden slutta jeg ganske brått på høgskolen, andre året av barnevernpedagoglinja. Jeg hadde fullført to år og begynt på det tredje, og siste året. Jeg skulle ut i praksis og var sendt langt-pokker-i-vold unna hjemme, skulle bo på et stabbur/hyttesak utenfor en ungdomsinstitusjon med skumle ungdsommer. Jeg er ikke tøff. Det endte med at jeg dro derifra egentlig før jeg startet, og slutta på skolen dagen etter. Lærerene prøvde å overtale meg, men ikke søren om jeg skulle tilbake dit. Ikke fordi jeg ikke kunne lære meg til å like stedet, jeg var der ikke lenge nok til å egentlig ha en mening om stedet. Jeg var der bare ei natt, rakk aldri å begynne. Det var både en natt og en dag jeg ikke vil oppleve igjen. Det ble til at lærerene mine rådet meg til å ta et års permisjon, planen var få litt positiv erfaring med barn også begynne igjen til høsten.

Slik gikk det selvsagt ikke. Jeg er vel av de mange som fant ut hvor deilig det er å jobbe. Jeg fikk et vikariat i en barnehage, og da det ble tid for å takke nei til skoleplassen gjorde jeg det uten å nøle. Jeg hadde nå sett hvordan det var å jobbe, jeg hadde tenkt mer over yrket som barnevernspedagog, og fant vel fort ut at det var et dumt valg i utgangspunktet å begynne på den linja. Man skal aldri basere et skolevalg på hvor skolen ligger hen. Dagens moral, folkens.

Men altså... Hvordan ble jeg møtt med min drop-out-bakgrunn? Først var jeg stolt av utdannelsen min. Å ha gått to år på høgskole var jo bedre enn ingenting, og jeg hadde jo virkelig lært masse i løpet av de årene. Jeg tenkte ikke på at folk kunne syns at det var et så dumt valg å droppe ut, at det gjorde meg dum. Jeg tenkte at folk kanskje skjønte at man har sine grunner. Nå kan ikke jeg si at det skyldes hverken barndom eller ungdom, det skyldes rett og slett psyken min. Ikke at jeg har noe problemer med den, men jeg er nok alt for "svak" til å jobbe i et så hardt yrke. Og desverre kom den forståelsen litt i seinteste laget. Men hva er det de sier; bedre seint enn aldri?

Jeg tenkte også at folk kom til å respektere valget mitt. Det var et valg som var tatt, så at villt fremmede kom til å argumentere mot mitt utdannelsesvalg hadde ikke falt meg inn. Særlig når jeg ikke inviterte til diskusjon. Valget er tatt det, jeg kommer ikke til å ombestemme meg, selv om du, et helt fremmed menneske, forteller meg enda en gang hvor dumt det var å slutte. Særlig økonomisk. Vel, ikke bekymre dere. Jeg trives i jobben min og lever fortsatt i den tro at det er viktigst.

For et par uker siden kom det et par elever ved en videregående skole for å intervjue meg og kollegaen min om jobben vår. Det første spørsmålet var selvsagt "hva er utdannelsen din?", og jeg grudde meg litt for å svare. Jeg har jo vært igjennom det her nok ganger til å vite sånn cirka hva reaksjonen er. Men enda hadde jeg ikke opplevd å bli ledd av. Reaksjonen hennes var så utrolig ubehagelig. Tenk at ei jente som var fem år yngre enn meg kunne sitte der og le av meg, og fortelle meg hvor rart det var at jeg sluttet..! Jeg er veldig klar over at det er rart, eller i det minste at det virker rart for andre, for meg ble det en helt logisk handling. Jeg kunne ikke gjøre noe annet. Og egentlig syns jeg at jeg fortjener litt cred for å ha gjort det. Det var ikke så veldig enkelt, egentlig. Det hjalp jo at familien min var helt supre, søttende og fine hele veien, ikke et vondt ord har de noen gang sagt.

Jeg syns man skal tenke seg om to ganger før man spruter ut med det som måtte falle en inn om (den manglende) utdannelsen hos andre. Vi er like mye verdt, vi kan være både smarte og flinke selv om vi ikke har høgskoleutdanning. For meg har det blitt litt slik at jeg helst unngår å si hva jeg har gått på skole. Og jeg som en gang var stolt over de to årene..!

Så for å gjøre dette innlegget litt mer positivt og greit, her er FAQ'en min om dette emnet:

Spørsmål: Du slutta etter to år ja?? Hvorfor fullførte du ikke bare det siste året da?
Svar: Fordi da ville jeg blitt barnevernspedagog. Og jeg vil ikke være det, jeg vil være barnehageassistent.

Spørsmål: Du kan jo jobbe i barnehage som barnevernspedagog også!
Svar: Ja, men da er jeg barnevernspedagog, og må jobbe med de vanskeligstilte barna. Jeg ønsker ikke det.

Spørsmål: Det var jo skikkelig dumt da, du taper vel mye penger på det???
Svar: Ja, det gjør jeg nok.

Spørsmål: Ja, studielån og sånn!
Svar: ...

Spørsmål: Men du kan vel få gjort om på noe av utdannelsen din, slik at du i det minste skal bli førskolelærer?
Svar: Sikkert. Men jeg vil være barnehageassistent foreløpig.

Spørsmål: Men en gang vil du kanskje noe mer?
Svar: Kanskje.

11 kommentarer:

Confiteor sa...

Huff...

Å le av deg?!Man kan i det minste vente til å le av personer til man er ute av syne!
Greit at man ikke er enig i valget, men enten sier man det på en pen måte,ellers så lar man være.

Men du klarer å heve deg over det!

mirakel sa...

Herlighet, folk er lite respektfulle. Jeg skammer meg over dem alle.

Jeg innser at jeg har sagt nesten alle de eksemplene dine, da. Har jeg ikke? Men det har vært ment godt, og jeg har virkelig aldri tenkt på deg som dum for. Jeg beundrer folk som følger hjertet sitt, akkurat som du gjorde når du tok valget ditt.

Klem

Ida sa...

Muligens har du et studielån, men du har også en erfaring du kan dra nytte av. Du har dine grunner og trenger ikke å stå til rette for noen. Å kommentere andres valg på en slik måte du beskriver er ren invasjon.

Hjerterdame sa...

confiteor: Jeg syns aller helst hun kunne droppa å le. ;) Men jo, hun kunne iallefall klart å holde seg til jeg var long gone. Jada, jeg hever meg vel over det, men er ikke bedre enn at det stikker litt.

mirakel: Ja, du har kanskje det? Men det blir annerledes med deg. Du har jo grunn til å tenke på hvordan framtida mi blir, det har ikke fremmede. De skal da slippe å bekymre seg. ;) Og dette var jo et hjertevalg, noe du helt sikkert er ganske så for. ;)

ida: Jeg mener også at jeg ikke trenger å forsvare meg. Det er jo mitt liv. Før kom jeg med masse motargumenter når folk begynte med maset sitt, men nå gidder jeg ikke det lenger. Det er jo som å hive bensin på et bål.

Confiteor sa...

Joda, det er klart, men mennesker er mennesker, de vil alltid heve seg og sine meninger - sånn er det bare, det vil alle. Men det er måten ting blir sagt på!

Evil Giraffe sa...

Du veit hva du vil. Folk flest har ikke peiling. ;o)
Og det krever mindre ryggrad å gjennomføre et studie fordi "alle" mener man bør det, enn å faktisk ta et standpunkt for det man ønsker. Selv om det bryter med hva som er ansett som "normalt".
Jeg kjenner folk som omtrent har brukt halve livet på utdanning, og fortsatt ikke veit helt hva de vil.

Du er Kjerringa mot Strømmen! :oP

(Og jeg var også moralsk og verdensmester da jeg gikk på videregående... de vokser det av seg!)

Hjerterdame sa...

Confiteor: Ja, de fleste vil vel det.. :) Helt enig, det er måten ting blir sagt/gjort på som opprører meg.

Evil Giraffe: Joda, jeg vet jo det sånn foreløpig. Men brått vil jeg bli førskolelærer, hvem vet. :P

Jeg var sånn verdensmester i min ungdom jeg og. Hadde jeg bare visst hvor irriterende det var... ;)

Tusen takk for en fin og støttende kommentar!

Smula sa...

"Du kan vel i det minste bli førskolelærer??" For en merkelig kommentar :) Barnehage er flott, førskolelærer har jeg aldri angret på! Vi trenger dessuten alle yrkestitlene i barnehagen. Jeg var 30 når jeg startet på utdannelsen. Etter mange år som assistent. Da visste jeg iallfall at det var det jeg ville! Lurt skal jeg si deg :) Stå på, vær stolt av de årene du allerede har, de er supernyttige i jobben din i dag. Og flotte å ha med seg om du skulle få lyst til å sitte på skolebenken igjen.

Hjerterdame sa...

Smula: Så inspirerende.. :) Jeg tror at når man tar en utdannelse når man virkelig vil, da blir kvaliteten på utdannelsen bedre. Man prøver jo hardere på ting man virkelig vil. Føler du det er stor forskjell på å være førskolelærer og barnehageassistent?

Mette sa...

Så utrolig bra sagt! (Jeg vet det er lenge siden du skrev dette, men må bare kommentere det...)

Jeg vet akkurat hva du mener! ...eller, jeg har ikke gjort det som du har vært så modig og ærlig å gjort ennå, men jeg tenker å gjøre det. Det eneste som holder meg tilbake, er nettopp alle de fæle kommentarene fra folk!

Jeg går på et studie nå, og det er ikke det at jeg mistrives så forferdelig, det er bare det at jeg har funnet ut at jeg ikke vil bli det her. Jeg VET at jeg ikke vil jobbe med det når jeg er ferdigutdannet, og vil derfor ikke ta opp mer lån for å bli ferdig.

Det er jo ens eget valg, men det er så utrolig mye dumt folk kan få seg til å si. Jeg fatter det ikke.

Jeg vurderer å begynne i jobb også. Studielånet skal betales tilbake! Jeg tenker også kanskje å begynne å studere igjen, men ikke med det første.

Folk kan drite i å ha noen som helst meninger om hva andre folk gjør med livet sitt, så lenge de det gjelder er fornøyde selv.

Æsj, altså!

All ære til deg - håper jeg selv finner det samme motet.

Takk for flott lesning og inspirasjon!!

Maja sa...

Jeg har aldri fullført videregående. Jeg hadde for kraftig angst relatert til det.

Jeg syntes du er modig som ble klar over hva du ville og valgte å gå din egen vei. Jeg skulle ønske jeg hadde turt å fortelle moren min at skole var noe jeg ikke klarte der og da istedetfor å mislykkes det første året. Nå sitter jeg igjen som 25 åring med null utdannelse. Ikke engang videregående. Da er det godt å være selvstendig næringsdrivende... de har ikke så vanskelige jobbintervju ;)

VGS bimboer nå til dags. Bomull i hjernen på dem...