Er jeg voksen nå?

Jeg har tenkt litt på det å bli voksen. Og har kommet fram til noen punkter som indikerer at jeg har blitt nettopp det.

For det første; når man begynner å syns at den ekle bussjåføren som blunker til alle damene som kommer på bussen er morsom, istedet for ekkel, da er man voksen. Jeg husker nevnte bussjåfør fra jeg var fjortiss. "Æææææsj, han er jo driiiiitekkel!". Nå syns jeg bare det er en artig start på dagen, og tar det som en positiv greie at han fortsatt gidder å blunke til meg.

For det andre; når man har vært på jobbintervju er man voksen. For er ikke en slik erfaring noe man bør ha opplevd?

For det tredje; når man snakker med folk i diverse kasser i butikker er man voksen. Det er noe med det å slå av en prat med dama som steiker burgeren din. Det er trivelig. Jeg husker når jeg var liten og mamma snakka med kassafolkene. Det var alltid både flaut og kjedelig.

For det fjerde; når man lager budsjett er man voksen. Og man er enda mer voksen når man følger det. Og når man syns festing er sløsing med penger.

For det femte; når man vasker huset/leiligheten hver uke er man voksen. Når man i tillegg stryker sengesett og duker er man kjempevoksen.

For det sjette; når man [herregud, katten prompa skikkelig! Æsj!] snakker om været er man voksen. Jeg sjekker værmeldingene på nettet flere ganger om dagen. Og jeg passer på å få i meg nok væske når det er varmt og å bruke ullsokker når det er kaldt. Også bruker jeg fornuftige sko, som er gode å gå i. Jeg bruker pokker meg crocks på jobb, enda så stygge de er.

For det sjuende; når man er tillitsvalgt i blokka man bor i er man voksen. Når man i tillegg går inn for oppgaven med liv og lyst er man ekstra voksen. Jeg har til og med hatt blokkmøte.

For det åttende; når man planlegger middager og ikke handler mer enn to ganger i uken er man voksen. Man gjør det fordi det er økonomisk og tidsbesparende.

For det niende; når man lager en oversikt over venner og kjentes bursdager er man voksen. Og bittelitt snill.

For det tiende; når man snakker med katten sin, da er man ikke bare voksen, man er også litt gal. Det som gjør det enda sprøere er at katten min seriøst er nysgjerrig på hva jeg har kjøpt. Hun løper bort til meg når jeg sier: "pus, kom og se hva mamma har kjøpt", og følger nøye med på oppakkingen. Nå viste det seg at hun var redd såpeboblene jeg har produsert (Nille har noen kjempefine såpebobleblåseting som er rosa med katt på!), men de bittesmå klesklypene jeg kjøpte likte hun godt. Og nå gikk det akkurat opp for meg at jeg kanskje ikke er så voksen allikevel.

Jobbintervju

Jobbintervju. Mitt aller, aller første. Tenk dere nerver, kaos og litt pusteproblemer. Vist inn på pauserommet der det satt mange folk. Alle reiste seg og jeg skulle håndhilse. "Mette heter jeg" sa jeg smilende. Flere hender. Ops, en person jeg kjente fra før, som også hadde vært på intervju, hun skulle ikke intervjue meg. Latter over den lille flausa. Jaja, da fikk hun en klem istedet. Andpustne ord opp trappa. En spesiell stol til meg, den som skulle intervjues. Spørsmål, solobrus, pusten normalisert, latter, å snakke om seg selv, smil, snubling i ord, å si "i virkeligheten" istedet for "på fritiden", positivitet, mer latter, en dårlig spøk, god stemning, lønn, smil, øyekontakt, mer håndhilsing, ut, ringe mamma, ringe søster, sende melding til kjæreste. Lettelse.

Slitenhet. Da var jeg ferdig. Og alt i alt gikk det fint. På mandag får jeg vite om jeg er i nærheten. Fram til det må jeg tenke enda mer over hva jeg selv vil. Som om jeg ikke har gjort det nok allerede.

I kveld har jeg vært snill mot meg selv. Jeg har kost meg med sjokolade (synderen), TV i senga og litt søvn. Man blir sliten av å gjøre ting for første gang, som man i tillegg har grudd seg til. Jeg overlevde intervjuet og det gikk helt fint og selv om jeg til stadighet hører meg selv si feil ting (jeg var kanskje litt for ærlig), så føler jeg at bildet av meg ble ekte. Det er vel det viktigste? Hvis de ikke vil ha den ekte meg, så vil jo ikke jeg ha dem heller.

Avskjeder

I dag hadde jeg en litt dårlig start på dagen. Mannen skal på kurs onsdag-torsdag (jeg vet det bare er en natt.. Men det er et og et halvt døgn) i Sverige, og i dagtidlig stod han opp halv seks. Jeg lå sånn halvvåken og slumra. Så våkna jeg brått av at døra slo igjen, og jeg hørte nøkkelen som sa "klikk" i døra. Hadekosen min!! Jeg kastet meg ut av senga og løp så fort jeg kunne ut i oppgangen for å rope på han. Så til verandaen for å rope. Men ingen mann. Ringte med gråten i halsen for å si at han hadde glemt å gi meg hadekos. Han hadde ikke glemt det, han hadde bare villet la meg sove. Og nå var han så stressa at han ikke rakk å komme tilbake for å gi meg kos. Så... Da gråt jeg bittelitt. Herlig å ha våknet i panikk, løpt, ropt på og grått allerede før klokka ble ti over seks..! Jeg har nå full forståelse for unger som gråter når foreldrene drar på jobb. Og som må ha hadekos.

Bare sånn for å forklare; jeg haterhaterhater avskjeder, om det er for kort eller lang tid. Å bli vant til avskjedene med søstra mi som bor i Fredrikstad tok langlang tid. Med masse tårer underveis.

PS. I dag skal jeg på jobbintervju, klokka 12.30.. Måtte intervjuet gå bedre enn starten på dagen tilsier.

PS2. Nå brøyt jeg meg. Bråmett.

Et kompliment

I forrige uke sa en mor i barnehagen at jeg hadde pene øredobber. Det var ikke akkurat som hun sa at jeg var vakker, nydelig, herlig eller fantastisk. Men enda ble jeg ille berørt, og begynte å unnskylde de øredobbene jeg en gang kjøpte nettopp fordi de var pene. "Neida, de er da helt enkle liksom. Vanlige. Orker ikke å pynte meg så mye i varmen jeg, skjønner du! Det blir liksom bare å gå som man er! Hehe!" Ærlig talt, jente..? Hva skjedde med å bare si "takk"?

"Mmm, du lukter så godt.." erklærte mannen mens vi lå i senga og slappet av. "Njæææ, det er sikkert bare svette.." svarte jeg avvisende. "Neida, det er det ikke, det lukter sommer", forklarte han. Og jeg lå igjen og lurte på hvorfor i all verden jeg snakket om min egen svettelukt når mannen sa noe pent til meg.

Jeg har blitt utrolig dårlig på å ta i mot komplimenter. Før hadde jeg ingen problemer med å svare "ja, takk, jeg vet!" hvis noen sa noe pent til meg. Eller bare "takk!". Nå er det nok lenge siden jeg har tenkt gjennom dette med komplimenter, og som alle vet så glemmes ting man ikke tenker på eller snakker om.

Nå er det tenkt på, skrevet om og snakket om, så nå vet jeg hva jeg skal svare neste gang noen kommer med et kompliment. Det er bare å prøve seg.

Livets lyse sider

Det er ikke alltid så mye man skal mestre før man føler seg som en verdensmester. I dag ble jeg med pappa for å prøve å padle med kajakk. Bare for å gjøre det klinkende klart en gang for alle: Jeg er ingen sjøvant jente. Jeg bader ikke og soler meg ikke. Stranda er ikke for slike som meg.
Men å padle med kajakk hørtes morsomt ut, så når pappa foreslo det var jeg straks med. Jeg var litt nervøs, og påpekte gang på gang at jeg hadde retten til å ombestemme meg. Men det tok ikke lange tiden før jeg var verdens beste der ute på det store hav (okeida.. Mjøsa). Mens pappa knipset bilder av meg padlet jeg i vei. Og med våtdrakt ble ikke vannet så kaldt, så jeg ble riktig så modig. Litt overmodig var jeg nok da jeg bestemte meg for å bade (!) for første gang på mange år. Det var faktisk så kaldt at jeg ikke fikk puste der et øyeblikk. Men da har jeg badet. Hva så om våtdrakta var på? Jeg svømte noen svømmetak, jo!

Det er slike ting som dette som gjør livet litt ekstra morsomt. Også er det så fint å skryte av det etterpå.

Med vennlig hilsen dama i redningsvest (!!).

Solkrem

Jeg vet ikke om dere husker den sangen av Baz Luhrman? Den heter "Everybody's free to wear sunscreen". Jeg skulle ønske jeg hadde tenkt på den sangen før i dag. Eller at jeg bare hadde klæsja litt solkrem bak på ryggen min, sånn mens jeg smurte alle ungene. Det å smøre andre med solkrem burde liksom vært hint nok? Neida. Hver eneste sommer må jeg oppleve å bli skikkelig solbrent for å huske på å bruke solkrem. Så om sånn cirka et år, kan dere minne meg på å bruke solkrem? Dere kan også minne meg på at jeg bør sette opp håret mitt i en slags topp midt oppå hodet når jeg soler meg. For hvis dere ser nøye etter på bildet (det er ikke sikkert dere trenger å se så nøye en gang) ser dere en tykk, hvit strek midt på ryggen. Jepp, det er der hestehalen min har vært. Jeg bør visst også bli minna på å sole meg uten sokker.

Men tilbake til ryggen. Mannen har smurt meg med kald body lotion, og jeg har tatt en kald dusj, så jeg overlever dette også. Så får vi be til de høyere makter om å få slippe at dette flasser eller noe sånn. Jeg minnes den sommeren da nesa mi var en tro kopi av den berømte Rudolf sin...

Det er ikke sikkert du visste dette...

Inspirert av mirakel.

Ting du kanskje ikke visste om moi:

1. En gang fikk jeg et skikkelig blåmerke på armen min fordi min daværende kjæreste slo meg. Men det var ikke med vilje, han skulle egentlig slå til veggen bak meg.
2. Jeg snakker litt tulledanish hver eneste dag.
3. Jeg skal på mitt aller første jobbintervju på onsdag. Og jeg er nervøs allerede.
4. Jeg har en tendens til å utvikle et slags hat ovenfor alle mine ekser. Jeg vet godt det ikke er et sjarmerende trekk..
5. Jeg er ingen god venninne ovenfor andre enn min søster og min kollega.
6. Jeg skriver budsjett hver måned. Denne måneden går veldigveldig bra.
7. Sommeren er herlig, sånn bortsett fra at jeg må ha på meg lite klær. Jeg glemmer ikke en setning jeg leste et sted: "Alle feite folk burde slutte å gå med tights". Inntill jeg leste den trodde jeg ikke at andres vekt kunne bety noe for tilfeldig forbipasserende. Derfor går jeg med jakke over singleten når jeg er ute blandt folk (unntatt når jeg in the heat of the moment driter i det, og det varer sjelden lenge).
8. Det finnes en frampå Mette inni meg, men hun kommer alt for sjelden fram.
9. Jeg er faktisk ganske lykkelig.

Andres lykke

I dag våknet jeg og var veldig, veldig glad. Jeg fortet meg på badet, fant fram fine klær (noe som er heller uvant siden jeg jobber i barnehage.. Men noen dager må man bare) og forta meg bort på dataen. Og denne dagen var det ikke mail jeg skjekket først. Neida, jeg gikk rett inn på egoisten sin blogg. Han har nemlig funnet tonen med min kjære søster. Og dette er så klart meget spennende! Og i går kom han jammen med en en veldig fin bloggpost til henne.

Det er deilig å se andre lykkelige. Dette er visstnok årstiden for slike kjæresteting, men har så alt for mange andre år opplevd selv (og sett at andre nære har hatt det slik) at det ikke stemmer, at alt maset om "sommerflørt" bare blir som salt i et sår.

Men denne sommeren blir bra. Selv har jeg hatt det fint i mange år nå (2 år, 9 måneder og 1 dag), men det er noe med å se at de nærmeste har det fint. Det betyr mye.

Selv går jeg muligens inn i litt forandringer, og er spent. Om ikke det skulle bli noe av det så får jeg iallefall et ekstra kick og det tror jeg at jeg trengte nå.

Smil til verden, og verden smiler til deg

Musikken dundret i ørene mine og jeg trampet taktfast hjemover. Hvis jeg bare kom meg hjem, da kunne jeg grave meg ned, legge meg, ikke snakke med noen og bare være i fred. Faktisk skulle jeg ikke si hei til mannen en gang, jeg skulle bare brøyte meg fram til senga. Og sove litt. Jeg skulle ikke bry meg om mannen som kanskje hadde syns det var hyggelig med en litt snill dame denne dagen.

...Eller? Nei, jeg kunne ikke komme hjem i dette humøret, stakkars, stakkars mann. Og hva var det jeg hadde hørt om at hvis man er sur, så kan man bare smile litt, så vil man bli blid igjen..?

Jeg smilte. Jeg smilte og jeg smilte, kinnene mine ble stive og jeg ble ikke akkurat noe lykkeligere. Håper ingen ser meg nå, tenkte jeg, og lurte litt på hvordan jeg så ut.

Om ikke jeg ble stort gladere av selve smilinga, så ble jeg en del gladere etter å ha sett dette bildet. Jeg måtte faktisk le litt. Og når jeg kom hjem ventet mannen med klem og gode ord, jeg gikk rett inn i dusjen og dusjet av meg irritasjon mens han dekket på bordet ute. Der satt vi lenge og spiste middag og snakket, før jeg gikk inn og la meg (som planlagt) for å se en helteit film ("Highschool Musical").

Så endte dagen bra allikevel.

Å klare selv

Å jobbe i barnehage kan være en tålmodighetsprøve. "Klare selv!" sier de, og ser trassig på meg mens de styrer med glidlåsen på jakka. Etter et par minutter med streving ser de på meg og sier: "hjelpe meg?". Og jeg hjelper gledelig, det går jo så mye fortere sånn. Allikevel oppmuntrer jeg ungene til å prøve selv. Jeg setter i gang "prøve-selv-barna" litt tidligere, for at de skal få prøvd en stund, før vi må ut (fordi det står åtte ande urolige barn som vil ut og leke). For når de prøver selv er de stille i et par minutter. Og når de prøver selv lærer de noe. Og etterhvert, når de har strevd med den glidlåsen lenge nok, så klarer de det..! Akkurat det er ganske fantastisk. Da må vi klappe og rose.

I dag skulle jeg klare selv. Jeg skulle beise verandaen vår. Jeg leste på spannet at man måtte røre godt før man satte i gang, så jeg fant en sleiv og rørte med. Så klæsja jeg på olje. Jeg malte litt under halve verandaen, før mannen kom hjem og tok resten.



Jeg ser nå hvorfor han hadde sine betenkligheter med å bare male halve planken....