Litt bilder og prat

Jeg har akkurat lest gjennom innlegget mitt om ulykka nå. Det er ting jeg glemte å skrive om (for eksempel det å ringe hjem, fortelle mamma at hennes to tvillingdøtre og svigersønn har vært i bilulykke), også er det faktisk allerede sånn at jeg leste ting jeg hadde glemt nå. Det er rart hvordan tiden fungerer. Etter en uke hjemme prøvde jeg å dra på jobb. Jeg burde jo visst bedre, å jobbe i barnehage med et halebein som var skikkelig vondt funka ikke. Jeg klarte en hel time..! Fikk bestilt meg legetime, og etter litt om og men fikk en lege konstatert at jeg hadde brukket det stakkars halebeinet mitt. Ikke noe rart det var vondt! Han sykmeldte meg i to uker til, og etter de to ukene hjemme (deilige uker, med noen triste dager, men mest gode) begynte jeg å jobbe igjen 50%. Og der er jeg nå. Jeg jobber fire timer hver dag i barnehagen, og det kjennes foreløpig ut som nok. Halebeinet er mye bedre, men siden jeg sitter litt skrått og sånn, så kjenner jeg det fortere i ryggen. Rart det der, hvordan andre deler av kroppen får belastninger nå. Men det går altså greit. Det som er verst er alt stresset, og hvordan jeg stresser meg selv opp. Jeg har i løpet av disse tre dagene på jobb vært inne på tanken å skrifte jobb flere ganger. Og det er ikke likt meg; jeg elsker jo å jobbe med barn! Men rammene rundt; det som føles ut som alt for mange barn på alt for få voksne, kan få en til å tenke seg andre jobber. Nå har det gått bedre etterhvert, men tanken er der fortsatt. Det er bare det at jeg ikke har noen forutsetninger for å jobbe med noe annet. Så jeg får holde ut litt til, nå er det snart sommer. Og sommer er barnehagens beste årstid. Nå skal jeg jobbe fire timer om dagen i morgen og fredag, og over helga skal jeg prøve hele dager igjen. Også er det jo påskeferie, så tenker jeg føler meg bedre etter den også. Men det skal ulykken ha; den fikk meg til å tenke på hvordan jeg vil leve livet mitt. Jeg har tross alt (trolig) bare dette ene livet!

Jeg har heklet litt! Egentlig ganske mye, det er bare det å få tatt bilder av alt sammen da... Har heklet et fint sjal som jeg fortsatt ikke har fått tatt bilder av. Glemte det helt i sta, da jeg tok bilder av det jeg ble ferdig med i går. I går begynte jeg nemlig å lese en pocketbok som heter "Fredagsstrikkeklubben". Jeg rakk vel å lese et par sider før det kribla i hendene mine. Jeg måtte bare lage noe. Så da fant jeg fram det som egentlig skulle blitt en lue for lenge siden (men som endte uferdig pga for lite garn, og for liten størrelse) og monterte det endelig slik jeg hadde tenkt. Her er den forfra, med to blomsterknapper. Det er liksom en liten pose.

Og bakfra:

Også har jeg heklet et revekostyme-ting til tanteungen min. Han skulle på utekarneval i barnehagen, og jeg fikk spørsmål om jeg kunne hekle noe sånn. Veldig morsomt, også ble han så glad og fornøyd!

Her er en sinnsykt fin lue jeg har hekla. Oppskriften fant jeg her. Lua var både enkel, morsom og kjapp, så da ble jeg fornøyd. ;)

(Også har jeg klippa håret mitt veeeeldig mye kortere enn det er på dette bildet, men akkurat det fortjener en egen post. Også må jeg jo ta bilder.)

Sånn ellers på heklefronten har jeg endelig bestemt meg for å droppe en topp jeg hadde tenkt til å hekle. Jeg hadde kjøpt garn, heklet et stykke opp på ryggen og begynt på foran... Og fikk det ikke til å stemme. Jeg pleier å få til de fleste (??) oppskrifter, men den var helt håpløs. Så i gårkveld rekka jeg opp igjen alt sammen, og begynte å hekle sjal istedet. Det føltes utrolig godt! Det er så leit å ha et prosjekt liggende som man ikke får til å stemme. Så selv om det var et lite nederlag, så gjorde det godt.

Rynker og sånn

Det er noe i panna mi, som ikke skal være der. Det er en slags fordypning i huden, rett som en strek og for et trent øye (det vil si; mitt øye) er den der hele tida, mens andre nok vil si at de ikke ser noe. Det trente øyet ser også at den noen ganger er veldig synlig, mens andre ganger nesten usynlig. Den sladrer til speilbildet mitt om hvordan jeg har det.

Dere har vel gjetta at det handler om det vi kaller en rynke. For et forferdelig ord. Ikke at jeg bekymrer meg for det her, det bare virker rart at jeg har fått en rynke allerede. Jeg er tjuefire år gammel, og har en slags strek i panna som sier i fra om jeg er trøtt, sliten eller bekymra..! Er ikke det i tidligste laget? Den er ikke stygg, det er ikke sånn at jeg helst vil ha den bort, det handler mer om at jeg gruer meg litt til hva som kommer etter denne (forholdsvis søte) rynka her. Smilerynker? Kanskje har jeg det allerede. Rynker rundt munnen? Jeg har jo aldri røyka, så jeg satser på at det hjelper. Kanskje jeg får rynker på halsen etterhvert. Det er noe av det styggeste jeg ser. Kan man ta botox i halsen egentlig? Jeg vet ikke om jeg kommer til å bli en botox-dame, mest sansynlig ikke, siden det ser så himla vondt ut. Men det kommer litt an på rynkene som kommer, egentlig. Jeg er ikke fremmed for litt pynting, så lenge det gjør at jeg føler meg bedre.

Grå hår. Jeg har enda ikke funnet noen grå hår, men så har jeg vel så lyst hår at de grå og lyse hårene bare kan leve i sus og dus sammen. Uten at jeg vet noe om det. Jeg kjenner det er verre med grå hår. Rynker er til en viss grad søtt, en bekymringsrynke her, en smilerynke der... Men grå hår, det skal vi ikke ha noe av. Jeg har faktisk lest en gang at Steinbukker bare blir penere etterhvert som de eldes. Jeg satser hardt på det..! Å bli voksen i utseendet er jo slettes ikke negativt.

Slenger med et berømt bilde... Ser du både den gamle og den unge damen?

Jeg er så glad hver julekveld for da ble Jesus født..

Eventuelt: Jeg er så glad hver lillejulaften, for da ble Mette&Monica født!

Det går tydeligvis rundt noen idioter og klager over å ha bursdag i jula. For hver gang jeg forteller at bursdagen min er 23. desember får jeg spørsmålet: "Ååå! Er ikke det kjipt??" Og jeg svarer, hver eneste gang, at nei, det er ikke kjipt i det hele tatt! Nå har ikke hatt bursdag andre dager, men for meg blir jula fullkommen av å ha bursdagen akkurat da. Det betyr at min ventetid blir korta ned med en dag, for jula begynner 23. desember med pakker og moro. I tillegg til å ha bursdag i jula har jeg også en tvillingsøster, så jeg må "dele på dagen". Det har vel aldri plaga meg nevneverdig, kanskje jeg syns det var litt dumt når vi var små, men det gjør iallefall ikke noe nå! Nå gjør det bare at dagen blir enda bedre. Og slik er en typisk bursdag hoss oss:

Vi har laget oss en bursdagstradisjon som er en smule slitsom.. Den går ut på at vi sover sinnsykt dårlig natta før bursdagen. Grunnen til det er selvsagt pakkene som ligger og venter på å bli gitt, eller pakkene man venter på å få. Søstra mi sover over på rommet mitt, og på kvelden ligger vi og skravler før vi sovner. Noen timer senere våkner den ene av oss for å sjekke klokka. Så våkner den andre. Vi ligger og skravler litt til. En gang lå vi begge slik våkne og gav hverandre bursdagskortene. Mener vi foreløpig har klart å vente med pakkene, men det er vel bare et spørsmål om tid. Når klokka har sneglet seg forbi seks trasker den ene ned for å se om mamma og pappa er våkne. Hvis de ikke er våkne vekker vi dem, og løper opp igjen for å "sove". Mamma synger som regel en litt halvhjertet strofe av hurra for deg, mens pappa og lillebror smiler og sier gratulerer med dagen. Også kommer de... Pakkene!! I morgen fyller vi tjuefire år, men det er visst ingen grunn til å roe ned i forhold til pakker. Jeg kommer alltid til å elske pakker, uansett alder!

Etter å ha pakket opp, klemt og sett på alt vi har fått går vi ned og spiser et eller annet. Kaker eller frokost, alt ettersom. Trasker rundt og slapper av, ser på TV og ordner oss til slutt på badet. Klare for en siste tur i butikkene før jul. For andre er det kanskje stressende å kikke i butikker dagen før julaften, men for oss har det blitt en slags tradisjon. Man ender som regel opp med å kjøpe noe, og håper på å ikke få akkurat det av noen til jul. I år skal jeg være flink jente og ikke gjøre det iallefall..! Men vi må kikke litt.

Til middag er det jentenes valg, det vil si meg og min søsters. Vi velger vel som regel mamma sin pizza, og det smaker alltid utmerket! Mormor og morfar kommer med sine gratulasjoner, og de siste fire årene har jeg også vært så heldig at kjæresten min også har kommet. Han har som regel jobbet i jula, men i år jobber han ikke i det hele tatt på bursdagen min, så da regner jeg med at han kan holde oss med selskap en stund. Det gleder jeg meg til!

Så da folkes... Gratulerer med dagen til meg i morra! :)

SingStar

I dag har jeg nok bevist at man kan få masse poeng på SingStar uten sangstemme... Det finnes nemlig en knapp man kan trykke på for å høre sin egen sangprestasjon.

Jeg har lenge ant at min sangstemme ikke var Idol-materiale, for jeg fikk mine bange anelser den gangen jeg oppdaget at en kjæreste jeg hadde en gang (helt ubevisst, i følge han) skrudde opp radioen hver gang jeg sang med på en eller annen fengende låt. Jeg spurte han ikke om det før jeg hadde testa det grundig ut, men jo.. Hver eneste gang jeg sang kom musikken høyere opp. Dette har (desverre) ikke hindra meg i å synge. Når man jobber i barnehage synger man jo ganske mye, og jeg synger med den stemmen jeg har, jeg. Og noen ganger syns jeg at jeg synger ganske pent, til og med. For et par uker siden var jeg på en fest hvor vi sang SingStar, og det er det morsomste jeg har gjort på lenge. Jeg sang og sang, og jeg fikk masse poeng..!! Og i går gikk jeg til det skritt og kjøpte meg spillet selv.

En del latter, kremting, prøving og feiling senere har jeg sunget masse sanger, og alle sammen har virkelig hørt helt ræva ut. Men moro er det!

Datadilemma

Jeg har penger jeg vil bruke, men er usikker på hva jeg vil kjøpe...

Jeg har en ganske dårlig data som i grunn synger på det siste verset. Om ikke jeg vil kjøpe meg en ny data så må jeg få satt inn mer minne og å få renska opp litt i den.. Mistenker flere former for virus og anna skit. For meg er det lettere å kjøpe ny enn å få den i form igjen. Siden jeg har brukt mindre penger på ferien enn jeg trodde, pluss at jeg nå ikke har noe å spare til, tenkte jeg litt på å kjøpe meg en bærbar data. Mest fordi jeg syns de er utrolig fine egentlig. Vi har ikke trådløst nett, og Arild vil ikke ha det heller (han mener det er så mye problemer med det). Jeg reiser ikke akkurat mye og jeg går ikke på skole, så jeg er vel egentlig bare teit som ønsker meg en bærbar data..? Særlig siden jeg har en kjempefin flatskjerm til dataen min som jeg ikke vet helt hva jeg skulle gjort med. Sånn i bunn og grunn så vil jeg kjøpe meg bærbar fordi de er fine, nette, jeg kan ta de med meg rundt om jeg vil og jeg kan sitte i sofaen med dem. Ganske dårlige grunner til å bruke mange tusen kroner, egentlig. Det er jo billigere med en ny stasjonær, liksom. Men selv om jeg vet alt dette trenger jeg nok noen som sier litt hva de mener her, for jeg klarer ikke helt å komme meg av tanken på bærbar data. Det er jo så Carrie fra Sex og Singelliv.

Så, noen anbefalinger? Hva har dere?

Forandring

Jeg har forandra meg ganske mye de siste årene. Noe er nok fordi jeg har blitt noen år eldre, men mye er fordi jeg har funnet meg en flott kjæreste. Og livssituasjonen min er forandret for godt (forhåpentligvis!).

For noen er sikkert mine nye sider irriterende. Litt sånn irriterende-fornuftig, på en måte. Men for meg er det bare fint, jeg føler jeg har stålkontroll!

Økonomisk har mye forandret seg. Jeg skriver budsjett hver måned. Jeg har sparekonto (!), og på den setter jeg av penger til studielån og lignende hver måned. Jeg får sjelden eller aldri uventa regninger, av den enkle grunn at jeg venter dem. Jeg bruker i grunn lite penger, men det er ikke fordi jeg spinker og sparer alt.. Det har mer med at jeg for øyeblikket ikke finner shoppeverdige ting. Jeg har spart tusen kroner i måneden til USAturen vår i langt over et år nå. Jeg er med og eier en leilighet. Jeg sparer i BSU fordi jeg vet hvor utrolig mye man får igjen for det på skatten. Hadde jeg visst at jeg ble en slik økonomisk "smarting" for fire år siden, hadde jeg nok gått på veggen. For fire år siden var jeg fattig student, og budsjett var ikke i mine tanker en gang..! Jeg brukte penger ettersom de kom inn, og var i grunn veldig fornøyd med det. Det var jo kjempemorsomt det også, for jeg følte meg rik èn dag i måneden.. Den følelsen har jeg desverre mista oppi all snusfornuften.

Men det er ikke bare økonomisk jeg har forandret meg. Jeg har også blitt en utrolig rolig person. Jeg drikker meg ikke sanseløst drita lenger. Jeg syns ikke det er så veldig artig å gå på byen. Jeg strikker, hekler, lager fotoalbum, lager smykker og lager juleting. Jeg er litt kjerring.

Åherregud, mens jeg skriver dette innser jeg at jeg virkelig er en kjedelig person.. Men sannheten må frem. Det er faktisk mer jeg har forandra meg med...

Jeg gjør husarbeid hver uke. Enten gjør jeg det selv, eller så gjør samboeren min det. Vi spiser middag nesten hver dag. Vi vasker bad og do en gang i uka. Vi støvsuger og vasker gulv en gang i uka. Jeg tørker støv alt for sjelden fortsatt, så der er ikke forandringa så stor. Vi stryker gardiner før vi henger dem opp, vi stryker sengesett og duker. Når duken er møkkete snur jeg den ikke på vranga for å slippe å vaske den, nei, jeg vasker den..! Jeg flyr rundt og rydder med jevne mellomrom, men det blir utrolig rotete igjen få timer senere.

Jeg har antagligvis forandra meg på flere områder også, men akkurat nå føler jeg i grunnen for å nevne noe jeg ikke har forandra meg på.

Jeg elsker fortsatt bursdagen min. Jeg elsker pakker og jul. Jeg er like glad i godteri og brus som før, og innimellom dropper jeg middag for godteriet sin skyld. Jeg liker å sove lenge, og kan fint slumre i senga i timesvis. Jeg elsker jentefilmer, serier og bøker. Jeg kan fortsatt handle filmer på nettet for en pen slump penger. Jeg skravler i telefonen hver dag. Jeg elsker å ha fri. Jeg liker å spise ute. Jeg liker hockeykamper. Jeg elsker katten min.

Med dette avslutter jeg, sofa og godteri kaller.. Dessuten skal jeg shoppe litt på CDON.

Det gode liv for meg

Rabbagast hadde et lite ønske til bloggbursdagen sin. Et lite innlegg om det gode liv til ære for han kommer her. Ber på forhånd om unnskyldning for all skryting som måtte forekomme....

Å leve det gode liv for meg er ikke vanskelig. Det gjør jeg hver dag. Jeg er en sånn type person som faller rett inn i A4-standaren, som setter utrolig stor pris på de små tingene i livet. Det tror jeg er viktig. Jeg setter pris på et perfekt løvblad på bakken, en nyvasket leilighet, kattepels i ansiktet om kvelden, en god bok, en fengende film, å sove lenge i helgene og en pose med smågodt. For å nevne noe, så klart.

Jeg har en "ni til fire"-jobb med fri i helgene, jeg jobber med mennesker, jeg bor sammen med kjæresten min og katten vår, jeg har god kontakt med familien min, jeg har få, men nære venner og jeg er stort sett fornøyd med meg selv. Det er ikke sånn at det ikke finnes ting jeg skulle ønske var anerledes, men jeg er såpass heldig at jeg er herre over mitt eget liv. Jeg er priviligert nok til å ha mulighetene foran meg, og det er faktisk få begresninger. Jeg prøvde å utdanne meg som barnevernspedagog, men da jeg fant ut at det ikke var noe for meg, slutta jeg. Og det med familiens støtte i ryggen. Jeg har nå fast jobb, med fast inntekt, og jeg eier en leilighet sammen med kjæresten min. Alt dette fordi dette var noe jeg ønsket, det var noe som gjorde mitt liv til et godt liv. Andre ville nok betegne det som kjedelig, men det gjør ikke noe. Det som er kjedelig for andre, er helt tydelig ikke kjedelig for meg.

Jeg er litt redd dette blir et skikkelig skryte-innlegg. Men, jeg har sagt det før, og sier det igjen; de siste tre årene har nok vært de beste hitil i livet mitt.

(Rappet herifra)

Høst

Jeg så mirakel hadde skrevet litt om hva som minnet henne om høsten. Jeg har også tenkt litt på det.

For det første begynner hockeysesongen igjen... Nå kan vi sitte og hutre i hallen mens vi ser en gjeng svette mannfolk krangle om en puck. Hockey er spennende! Dessuten er det utrolig koselig å møte venninner for å nyte en kamp mens vi skravler oss bort.

For det andre blir jeg som regel kreativ igjen på høsten. Det er litt tilfeldig hva jeg gjør, men årets høstaktivitet er hekling!

For det tredje blir Ariel trøtt og lat. Sover hun ikke ute på putene sine, sover hun inne i sofaen, mens hun røyter som en gal. Dermed må jeg kjempe med støvusgeren litt oftere.

Jeg er i grunn mye trøttere og latere selv også! Senga er mitt mekka, og jeg tilber den som en gud.

I tillegg blir jeg kanskje litt mer romantisk og hjemmekjær. Litt kjærestejente.

Jeg har ingen bilder for å bevise de neste punktene mine, men skriver dem opp allikevel:

Jeg ser masse på TV! Jeg følger med på en haug med serier, og koser meg i sofaen nesten hver kveld.

Jeg syns ikke det er like stas å dusje lenger. Jeg fryser mye, går med tjukke sokker og gensere, og tilbringer mye tid under mitt fantastiske pledd.

Godteløftet går til helvette. Jeg elsker godteri hele året, men på høsten/vinteren (altså store deler av året...) er det bortimot umulig å holde seg unna.

Jeg kan ha på meg tjukkere jakker igjen! Det er herlig, for jeg er penest når jeg kan bruke en del klær...

Jeg bruker nesespray hele tida. Jeg er forkjøla hele tida.

Jeg legger merke til naturforandringer og syns det er veldig pent ute, men koser meg aller mest inne. Jeg tenner stearinlys igjen.

Fødsler

Hvis du har en halvtime til overs har jeg et hett tips til deg.

Trykk her.

Du kommer da til kveldens episode av "Jordmødrene" som går på nrk1. Dette programmet har raskt nådd toppen av TVfavorittlista mi, jeg griner (to ganger i løpet av kveldens episode) og ler om hverandre og syns fødsler er både forferdelig og forferdelig spennende. Uansett så har dette TVprogrammet fått fram hele følelsesspekteret hos meg, og det tipper jeg betyr at det er et godt program.

Anbefales dog ikke til gravide som skal føde snart.. Det er bittelitt prevansjon bare å se det. Når jeg tenker meg om er det slik det burde vært:



For man gjør seg noen tanker i løpet av et slikt program. Om fødsler. Min første tanke er at jeg ikke kan fatte at det der skal være naturlig. Det ser saktens ikke mye naturlig ut. Min andre tanke er at jeg en gang skal ligge der. Også kommer tanken om at det skal jeg faen ikke. Og at jeg er overlykkelig for at mitt lille blaff av babysyke gikk over, og at det ikke er noe baby i magen min. Deretter kommer litt tanker om adopsjon. Men jeg blir raskt enig med meg selv om at jeg ikke vil det heller. Deretter tenker jeg en del på epidural. Og hvordan jeg skal få det så fort som mulig. Til slutt tenker jeg at jeg skal prøve å ikke skrike så fælt, også skal jeg være skikkelig tapper når de setter epiduralen på meg.

De store ord

Det er rart hvor vanskelig det skal være å skrive om de vanskelige tingene. De store tingene, de tingene som fører til tanker som absolutt burde ha vært skrevet ned. mirakel gjør det mer enn godt nok i dette innlegget, men jeg vil allikevel skrive ned min versjon. Til syvende og sist kan jeg jo ikke bare peke på bloggen hennes og si at det står der, jeg må forme mine egne tanker og ord.

Den siste uken har jeg tenkt en del på døden. Som en direkte konsekvens av at min gamle morfar (på nittien år, faktisk) kom på sykehuset. Den kvelden han kom på sykehuset var jeg hos mamma og mormor sammen med kjæresten min. Jeg sov over til dagen etter, ringte sykehuset et par ganger og var ganske positiv på tross av det åpenlyse; mannen var dårlig, på sykehus og gammel. Dagen etter besøkte vi han på sykehuset, og han så ikke akkurat pigg ut. Etterpå var jeg så sliten at jeg bare dro hjem og sov, og hadde det egentlig ganske miserabelt. Tanken på morfar i sykesenga mens han knapt orket å smile var tung.

Dette er ingenting sammenlignet med hvordan han var da vi besøkte han på mandagen. Han lå i sykesenga og så veldig liten ut. Han klarte ikke snakke så mye, han hadde på en måte nok med å puste. Han begynte å gråte når mormor sendte han hilsninger fra kjente. Og den sterke jenta som hadde tenkt positivt og greit (iallefall foran andre) forsvant som dugg for solen, og jeg endte opp med tuting og grining i gangen etter å ha snakket med en sykepleier. Det er ikke lett å ta inn over seg at døden kan nærme seg for noen man har kjær. Jeg klemte den spinkle kroppen i sykesenga da jeg skulle gå, mens jeg fikk hvisket fram et noe gråtkvalt: "hadebra, morfar...". Jeg var nesten sikker på at det var siste gang jeg så han.

Det trodde nok resten av familien også, for dagen etter kom søsteren min fra byen altforlangtunna (du visste kanskje ikke at det er en by, mirakel?), og det var utrolig godt å se henne igjen. Vel vitende om at hun var hos mamma og dem kunne jeg trekke meg litt tilbake og ta inn over meg det jeg hadde sett, hjemme hos meg selv. Det var utrolig godt. Og jeg ble mer klar for å være både i Vingrom og på sykehuset.

Utrolig nok ble morfar bedre. Legene sa de var optimistiske, og jeg syns vi stadig fikk positive beskjeder. Siste nytt nå er at han faktisk sitter oppe i en stol ved siden av sykesenga, og har begynt å spise igjen. Jeg bøyer meg i støvet for den mannen, han er jammen sterk og tøff, med en livsvilje jeg tror har reddet livet hans.

Litt av grunnen til at jeg skriver om det her er at jeg trenger å skrive om døden. Siden tanker om døden har kommet denne siste uka, og dette er tanker jeg vil ha på papiret, jeg vil ha det tenkt gjennom.

Døden er noe jeg har vært opptatt av siden jeg var ganske liten, eller iallefall ungdom. Jeg har ikke hatt store erfaringer rundt dødsfall selv, heldigvis, men har vært i et par begravelser. Jeg husker godt min første begravelse, det var begravelsen til farfaren min. Farfar og jeg hadde ikke et tett og nært forhold, han bodde langt unna med sammen med farmor (som fortsatt lever), så det ble til at vi møttes kun èn gang i året. Jeg kan ikke huske at jeg var knust når jeg fikk vite at han var død. Jeg kan huske at vi tok buss til vestlandet for å gå i begravelsen. Og at farmor spurte meg og søstra mi om vi ville dele ut programmet i kirka til de som kom. Og det var vel omtrent der det skar seg. For det første å komme inn i kirka og se kista. For så å se farmor som var så lei seg. Også å møte alle som kom, med tårer i øynene, og gi de det programmet. Jeg husker ikke mye av selve sermonien, men husker jeg gråt en hel del. Og jeg tenkte nok en del på døden da også. Men jeg tror de fleste tankene mine gikk til farmor, som måtte fortsette å leve uten farfar.

Når morfar nå ble syk tenkte jeg en del på mormor som eventuelt måtte leve alene uten han. Og på mamma. Også tenkte jeg på at jeg en eller annen dag nok må begrave mine egne forelde. Og kanskje min egen mann. Også tenkte jeg på katten min, Ariel, som jeg ganske sikkert kommer til å miste en dag. Og jeg kan bare ikke forstå at folk klarer å gjøre dette uten å tro på noe. Jeg må tro på noe etter døden, jeg klarer ikke å tenke at jeg aldri får se de som er døde igjen. Men det føles så feil å bare tro på noe fordi jeg trenger det. Jeg burde vel ha trodd hele tiden?

Hvis jeg nå skal tro da... Hva skal jeg tro på? Himmelen? Flere liv som menneske eller dyr? Et nytt liv i en ny og bedre verden?

Og til dere som tror; velger dere bare det som høres best ut?

For hvis jeg kan velge, så vil jeg helst tro på at når jeg dør kommer jeg til en ny og bedre verden sammen med alle jeg har kjær, og vi har det bare bra, i et uendelig liv uten alder, sykdommer og avskjeder. Jeg mangler fortsatt troen på noe etter døden, jeg føler fortsatt at det bare er ønsketenkning... Kanskje jeg kommer dit etter litt tid.

Noen andre tanker jeg har hatt er tanker om at vi må gripe dagen. Det er ingen hemmelighet at jeg er et slags tidsfreak, jeg elsker alle ordtak om tid, carpe diem og om å ta muligheter. De ordtakene ble veldig forståelige for meg nå, og jeg tenkte en del på om det er noen drømmer jeg har som jeg enda ikke har oppfylt. Men det blir vel et helt annet innlegg, en annen gang..

Men jeg har iallefall nok en gang blitt klar over hvor skjørt livet er, og hvordan man må ta vare på hverdagen. Vi skal alle dø, vi har oppmålt tid, det er flest hverdager her i livet, og er man ikke lykkelig i hverdagen må man gjøre noen grep slik at man blir det. Så vanskelig og så enkelt er det.

Et forhold i tre år

Kjæresten min og jeg har snart vært sammen i tre år. For tre år siden var vi fortsatt på "ha-venninne-som-anstand-fasen", en meget slitsom fase. Vi var også litt på "møtes-helst-i-fylla-fasen". Og tro meg; jeg var ikke sjarmerende full. At kjæresten min ikke løp unna meg så fort han klarte er for meg et mysterium.

Iløpet av tre år i et trygt og godt forhold går man gjennom mange ulike faser. Som nevnt hadde vi anstand den første tida, sjenerte som vi var. Etterhvet avtok heldigvis akkurat den sjenertbiten, og vi turte å møtes alene. Også kom vi til "vil-aller-helst-bare-være-alene-hele-tida-fasen". Til og med det er en slitsomt fase! Da merker man tidspresset, man skal rekke skole/jobb, venner (som tross alt har vært der for deg mens du var singel og på søker'n) og familie. Også skal man selvsagt rekke den herlige kjæresten sin. Kjæresten min jobba veldig mye da vi ble sammen, og jeg tror det var det som utløste det at vi valgte å flytte sammen. Litt "uromantisk" kanskje, men det var faktisk litt fordi det ville bli meget lettvindt. Og koselig, selvsagt..! Vi fikk masse tid sammen, kjæresten min slutta i ekstrajobben sin og forholdet blomstret. Snart var vi klare for å forøke oss litt. Kall det gjerne "nå-er-vi-trygge-på-hverandre-og-kan-få-fokus-på-en-tredjepart-fasen". Å ha et dyr sammen er et ganske stort skritt det også, synes jeg. Også er det helt fantastisk moro..! Vi henta Ariel i Ringebu i sommerferien for to år siden, og vi ble fort vant til å ha henne der. Vi har blitt en liten familie på tre, og selv har jeg blitt en sånn kattegal jente, som stort sett dokumenterer det aller meste hun gjør i bilder. Ariel har vært med oss på flytting, og det gikk smertefritt.

For vi begynte med å leie en leilighet midt i byen, en kjempekoselig en, som fort ble et hjem. Men som de fleste sikkert etterhvert tenker selv; man kan nesten likesågod eie som leie. Da vi ble klare for å eie noe sammen begynte vi å kikke på annonser. Vi fikk lån og gikk på visninger i et år før vi fant den leiligheten vi endte opp med, og som vi bor i nå. Bare det å gå i banken og å gå på visninger var for meg utrolig romantisk. Vi var i "nå-vil-vi-bli-samboere-på-ordentlig-fasen". En jente som gikk i klassen min en gang flytta sammen med en mann, og hun valgte å ha en bok med oversikt over hvem som eide hva. Lenge leve naiviteten min; slik har ikke jeg gjort det. Jenta fikk bruk for boka, for det ble slutt, så jeg antar jeg egentlig burde ha lært av henne. Men jeg får meg bare ikke til å være så kynisk. Jeg lever fortsatt i troen på at det skal bli meg og kjæresten min i evigheten, at vi skal gifte oss en dag, få unger, se ungene voksne opp, bli gamle, bli pensjonister (gleder meg allerede!) og til slutt komme på et aldershjem sammen. Gamle og surrete, kjæresten min med Pondusblader og øl, jeg med de hundre fotoalbummene mine og vin.

La oss nå si at vi har kommet til en fase der vi er rolige, avslappa og ting begynner å bli litt rutine. Litt sånn "nå-er-det-ikke-så-nøye-å-lukke-badedøra-fasen". Her må man være litt obs. Jeg ser at mange ektepar pusser opp og ordner mye hjemme, og jeg tror nok det er fordi de ønsker å ha litt prosjekter sammen. Kjæresten min og jeg er nok litt for late til å styre med oppussing, men vi har det siste året planlagt og spart til USAtur. Det er vårt felles prosjekt. Jeg tror man trenger noe sånn, for etterhvert tar hverdagen igjen selv de mest forelska par. Vi har noe å glede oss til, snakke om, planlegge og spare til. Herlig..!

Så vi har gått gjennom ulike faser her;
"ha-venninne-som-anstand-fasen" og "møtes-helst-i-fylla-fasen" var stressende og slitsomme, mens "vil-aller-helst-bare-være-alene-hele-tida-fasen" var enda mer slitsom på grunn av all samvittigheten man sleit med i forhold til alle andre. De neste fasene var preget av økende trygghet, og er det noe jeg setter høyt er det trygget! Så "nå-er-vi-trygge-på-hverandre-og-kan-få-fokus-på-en-tredjepart-fasen" og "nå-vil-vi-bli-samboere-på-ordentlig-fasen" var utelukkende herlige. Når det kommer til "nå-er-det-ikke-så-nøye-å-lukke-badedøra-fasen", så handler den også om trygghet, men også om intimitet og tillit. Det er ikke så reint lite, bare det..! Og der føler jeg vi er nå. Hva neste fase blir vet jeg ikke enda, men dere skal ikke se bort i fra at jeg holder dere oppdatert.

Mine kjæreste eiendeler

Dette er mine kjæreste eiendeler.

Atten fotoalbum (jeg hadde glemt å ta bilde av et, så du vil bare kunne telle sytten) med hundrevis av bilder. Fra jeg var nyfødt til der jeg er nå, tjuetre år gammel. Det er mange gode minner! Jeg er glad jeg liker å lage fotoalbum og at jeg tar vare på de minnene jeg har.

Hva er dine kjæreste eiendeler?

Fat lady

Memo til meg selv: Når du neste gang har en helg alene, ikke kjøp inn så mye godteri som du gjorde denne helga. Det fører bare til overspising, tett etterfulgt av veldig dårlig samvittighet. Husk også på at å ha på TVNorge på dagtid ikke er noen god idè. Du bare kommer over slankeprogram som i stedet for å inspirere deg, tar motet fra deg, allerede før du har prøvd.

PS. Pass på så ikke du setter deg på Ariel.

SuperStøvsugeren

I et tidligere innlegg skrev jeg om DemonStøvsugeren som "desverre" døde, og at vi dermed måtte kjøpe oss en ny.

Kjæresten min har vært på støvsugerjakt i dag, og selv om han gikk litt over budsjett (trolig takket være en dyktig selger..) er jeg mer enn fornøyd. Jeg er faktisk ekstatisk..!

Den nye støvsugeren går nå under kjælenavnet SuperStøvsugeren. Jeg har prøvd den ut i kveld. Jeg har forsiktig dratt den etter meg, mens jeg har nynnet. Og jeg hørte TVen mens jeg støvsugde. Akkurat det er uvant, for DemonStøvsugeren bråkte veldig. Det irriterte meg, og gjorde meg vel sakte, men sikkert, gal. Jeg kunne antagligvis begått en kriminell handling mens jeg støvsugde, og etterpå gått fri fordi jeg var "sinnsyk i gjerningsøyeblikket". Jeg følte meg virkelig så sint og forbanna, at det nesten bekymret meg. Nå vet jeg ikke om det er støvsuging i seg selv som får meg slik, men jeg har mine mistanker om at det er den gamle støvsugerens små irritasjonsmomenter og tankeoverføringer som har skylden.

SuperStøvsugeren bråker ikke når den er på vanlig styrke. Men, hvis du vil at den skal ta skikkelig i, da må du tåle litt bråk. Man skrur ganske så kjærlig på en knapp, og *vips* suger den til seg alt støv i umiddelbar nærhet. Det gjorde ikke DemonStøvsugeren. Den lekte med smulene, dyttet de foran seg, så under seg og så bak seg, slik at jeg ikke oppdaget dem før jeg hadde ryddet DemonStøvsugeren bort. Og nå skal den altså ryddes bort for godt. Og SuperStøvsugeren skal ta dens plass. Nå er ikke jeg så langsint, så jeg ser jo det triste i å si farvel til den gamle, men ekstasen over SuperStøvsugeren overskygger det krafig. So long, sucker.

Her er vidunderet. SuperStøvsugeren jeg høytidlig lover å behandle med respekt og forsiktighet:

Nå skal jeg vaske gulvene med grønnsåpe, fordi det lukter så godt.

God helg!

(Og god lønningsdag til dere felles kommuneansatte der ute!)

Lei

Er det ikke sånn at om du ikke har noe positivt å si, så skal du ikke si noe i det hele tatt?

For noe crap. Hadde vi ikke hatt irriterte, sinte, provoserte og forbanna bloggposter i denne verden, hadde det jammen vært kjedelig.

Jeg er ikke irritert.
Jeg er ikke sint.
Jeg er ikke provosert.
Jeg er ikke forbanna.

Nei, jeg er sliten og full av klag og syt, noe jeg faktisk ikke unner mine lesere. Så, kjære alle sammen, jeg kommer tilbake en annen dag. Nå lager kjæresten min vafler til oss.

Å hate noe - enda en innrømmelse

Å hate er et sterkt ord. Hvis du hater noen ønsker dem døde.

Jeg har vært forsiktig med å si at jeg hater noen, etter å ha lært hvor sterkt ordet er. Ikke at jeg har løpt rundt og hatet folk før heller, men det kan vel hende jeg har hatt et aldri så lite emo-utbrudd og erklært at jeg hater enkelte. Og de gangene det har pluppet ut av meg har jeg alltid tenkt etterpå at jeg kanskje ikke akkurat hater da, kanskje heller misliker. Jeg ønsker jo ikke den jenta død liksom, selv om hun har blitt sammen med eksen min.

Desverre har jeg en innrømmelse å komme med. Det er noe jeg hater, det er noe jeg ønsker alt vondt, og det er noe jeg virkelig, med hånden på hjertet, kan si at jeg ønsker død. Heldigvis er ikke dette et menneske, hadde det vært det måtte noen av mine nærmeste ringt 113 øyeblikkelig. For det hatet jeg føler til denne tingen er slettes ikke normalt. Ei heller behagelig.

Det er den forbanna støvsugeren. Jeg er fullt klar over at jeg er avhengig av den og at jeg bruker den av fri vilje, men det hindrer meg ikke i å hate hvert øyeblikk jeg bruker på den. Når jeg ser den stå der, forventningsfull og irriterende blå, grøsser jeg. Jeg utsetter det. Men etterhvert må jeg dra fram den støvete slangen, kople til strømmen, og la den rase rundt med meg løpende, heseblesende og rød etter, i en heidundrende fart for å bli ferdig. Fort.

Lyden er en ting; den sinte, voldsomme ulingen, klagingen og brølingen. At ledningen alltid er for kort er også en ting. Og det at støvsugeren ser ut til å ønske å dulte borti alt på dens vei, før den kommer fram til meg. Men det verste... Det verste er når den ikke gjør jobben sin. Når den lar støvet ligge igjen, kattehårene sitte igjen i sofaen eller når matsmulene leker seg foran munnstykket, uten å vise tegn til frykt. Da svikter støvsugeren totalt, og den stakkars hjerterdama som henger etter den blir oppgitt. Meget oppgitt. Og sakte, men sikkert, sint. For støvsugeren er ikke bare i stand til å irritere ved det enkle faktum at den er til. Nei, den er faktisk demonbesatt. Den sender tankeoverføringer til den stakkaren som støvsuger. Den peker på matsmulene og sier: "ser du de smulene, hjerterdama? Det er kjæresten din som har lagt dem der. Faktisk, så har du møkket svært lite til, og enda er det du som støvsuger? Kjæresten din er den som møkker til her. Det er han som burde støvsugd." Og jeg blir rød i toppen. For disse tankene gjør meg sprø. Jeg blir kjempesint, og jeg misliker kjæresten min veldig. Han som møkker til slik. Støvsugeren har jo for faen rett, jeg burde ikke støvsuge, det er ikke jeg som har lagt de smulene der..! Jeg forbanner alle jeg er glad i, alle jeg har kjær, mens jeg farer rundt med svetten i panna og fråde rundt munnen. Irrasjonell som bare det, egentlig vet jeg det. Jeg hører en stemme inne i hodet, langt bak, som prøve å si at det nok kan hende at det er mine smuler, men det overser jeg glatt. Mens jeg raser videre med støvsugeren.

I dag var det på tide med litt husarbeid igjen. Jeg skulle bare gjøre det fort og gæli, uten å være så veldig nøye, for noen ganger må man prioritere å beholde humøret. Jeg kom i gang, men brått sugde ikke støvsugeren mer. Jeg tittet på slangen, der kjæresten hadde teipet forrige gang, og den var løsnet igjen. Jeg vet bedre enn å støvsuge med en slange som stadig detter opp, så jeg la sakte fra meg støvsugeren, gikk ut på kjøkkenet til kjæresten min for å fortelle at jeg desverre ikke fikk støvsugd i dag og at vi kanskje, desverre, må kjøpe oss en ny støvsuger. Og begrave den gamle.

Jeg tror jeg skal be forhandleren om å finne en som hverken bråker, skyver ting foran seg eller sender slemme tanker inn i hodet på den som støvsuger. Til gjengjeld skal jeg behandle den med respekt og kjærlighet, jeg skal skifte pose når det trengs, jeg skal ta den fram oftere og jeg skal ikke rykke i den når den dulter borti alle møblene på veien gjennom stua. Jeg lover.

En takketale

I dag er en sånn dag der jeg bare er takknemlig for livet jeg får lov til å leve, for menneskene (og dyret) jeg har rundt meg og for den lykken jeg faktisk føler hver eneste dag.

Dette er et innlegg til ære for alle de som gjør livet mitt slik det er.

Jeg er så glad i dere;

Ariel, katten vår, som koser, leker og bare er rar.
Kjæresten min, som kysser og klemmer meg hver dag, som elsker meg og som får fram det beste i meg.
Søsteren min, som snakker med meg i telefonen hver dag, som lytter, forstår og er glad på mine vegne når jeg uhemmet skryter av hvor bra jeg har det, eller som trøster meg når jeg klager og syter over hvor dårlig jeg har det.
Mammaen min, som jeg kan snakke med det aller meste om, som alltid blir glad når jeg ringer.
Pappaen min, som bryr seg og er glad i meg, og som har mer til felles med meg enn jeg hadde trodd.
Lillebroren min, som gjør meg stolt og varm i hjertet.
Mormora mi, som alltid vil skravle, som nok savner meg innimellom.
Morfaren min, som sjelden sier noe, men bare ved å sitte der gjør han meg stolt.
Venninnene mine, som bryr seg om meg og hvordan jeg har det.
Jobben min, å jobbe med barn som ler, gråter, er sinte, er redde, er glade, er sprudlene, som så herlig har følelsene utenpå kroppen.
Bloggere der ute, som oppmuntrer meg til å skrive det jeg opplever og tenker, som lar meg bli kjent med dem og som gjør hverdagen litt mer spennende.

Takk!


- Skrevet med klump i halsen og musikk på full guffe.

Livskriser

Vi snakket på jobb om alder, og kom til slutt inn på temaet midtlivskriser. Det er kanskje mer korrekt å si livskriser. Krisene er jo ikke nødvendigvis midt i livet.

Selv har jeg hatt en del tanker om min egen alder. Mange vil vel si at tjuetre ikke er noen alder å snakke om, men for meg er det slettes ikke slik. Det hele kommer av at jeg tenkte mye da jeg var yngre. Jeg hører den barnslige hjerterjenta si: "ååå, innen jeg er 25 skal jeg ha fått en unge eller to! Jeg vil være en ung og hipp mamma. Jeg skal dessuten være godt utdanna, ha reist en del, blitt uavhengig og tøff, og kanskje også ha gifta meg." Gjerne etterfulgt av et lite jubel, den lille hjerterjenta likte jo å fantasere om framtiden.

Det har ikke gått slik, men jeg ser jo at jeg ikke ligger dårlig an heller. Jeg bare liker ikke å skuffe hjerterjenta. Men nå, som jeg har blitt en dame (?), ser jeg at jeg har utrettet mye med livet mitt.

- Jeg har utdanna meg noe utradisjonelt, men jeg jobber nå med det jeg vil. Så selv om jeg ikke går under kategorien "godt utdanna", så er jeg fornøyd med jobben min. Noe som er det viktigste for meg.
- Jeg har kjæreste som jeg eier leilighet sammen med. Vi er hverken forlova eller gift, og slik det virker nå, kommer han ikke til å gå ned på kne med det første. Og nei, jeg skal ikke fri til han.
- Vi har en katt sammen. Okei, det er kanskje ikke en unge eller to, men de får jeg faktisk nok av på jobb. Foreløpig er det et akkurat passe ansvar å ha katt.
- Jeg har ikke reist en del, ei heller blitt tøff eller uavhengig. Jeg må nok skuffe meg selv, og innse at jeg er en person som er avhengig av menneskene rundt meg. Jeg skal faktisk reise litt dette året, og har sett gleden ved å spare til tur. Så punktet om reising kommer jeg nok til å utforske mer senere.

Men selv om jeg vet alt dette, at jeg har livet mitt der jeg vil ha det, så kan jeg stresse litt innimellom. Det er det klassiske "jenter på min egen alder begynner å gifte seg og få barn, hvorfor er ikke jeg i nærheten av det der?". Jeg pleier å berolige meg selv med at jeg er heldig som lever i en tid der tredve ikke er noen alder å få barn på. De biologiske klokkene har fått bedre batterier, man stresser ikke slik som før. Når mamma var på min alder var hun godt gift og hadde tvillingjenter. Stakkars mammaen min. Jeg hadde ikke orket, ikke enda.

Nå er det seks og et halvt år til jeg fyller tretti år. Det virker mer passende for meg å ha målene om reising, giftemål og barn der. For de gamle målene, de typisk "jentemålene", de har jeg enda. Men tjuefem er egentlig ingen alder, tjuefem er fortsatt ungt og friskt, og er jeg heldig blir jeg klar for alt med barn og slik om noen år.

Så jeg skyver rett og slett barndomsdrømmen bort til "i slutten av tjueårene, eller i begynnelsen av tredveårene", også skal jeg ta opp igjen tråden når jeg kommer så langt.

Om alt skjer for en grunn...

Jeg liker å tenke at ting skjer for en grunn. Du kan godt kalle det ansvarsfraskrivelse, du kan godt si at jeg lurer meg selv og er naiv, men jeg har, hittil, likt å tenke at alt skjer for en grunn.

Så når blogginnlegget jeg skrev, som var milelangt, slettet seg selv... Ja, da var det ikke meningen at det skulle komme på trykk. Kanskje jeg delte for mye av meg selv der. Faktisk vet jeg at jeg gjorde det, og nå tar jeg det litt som et tegn. Det var ikke meningen at dere skulle lese akkurat det om meg.

Eller hva med den gangen jeg dro på byen og møtte min framtidige kjæreste. Hadde jeg ikke dratt på byen den kvelden og hadde jeg deretter ikke chattet med han på msn, da hadde jeg gått glipp av den beste kjæresten i verden.

Også må jeg ikke glemme den gangen jeg og samboeren min skulle kjøpe leilighet, og endte med å kjøpe den vi bor i nå. Denne leiligheten elsker jeg, og hvem vet om jeg hadde elsket noen annen like høyt? Nei, vi fikk nok absolutt denne leiligheten fordi vi var ment for den.

Men... Hva var grunnen til at den gravide damen fikk et dødfødt barn? Hva var grunnen til at gutten gikk over veien, og ble påkjørt av en bil? Hva var grunnen til at jenta ble voldtatt og drept? Hvis jeg skal komme med det samme, naive synspunktet om at slike ting skjer for enn grunn, da føler jeg at jeg undergraver tragediene. Jeg tror at omtrent det verste en kan si til mennesker i sorg er at "alt skjer for en grunn", eller "man får ikke mer enn man kan tåle" eller kanskje enda verre, den klassiske filmfrasen; "the lord works in mysterious ways".

Ja, for det må jo bety at "the lord" så mindre verdi i jenta, gutten eller det dødfødte barnet? Det må bety at de var mindre verdt, dårlige mennesker, mennesker som fortjente å dø..? Og det er jo mange mennesker som har fått oppleve mer enn de kan tåle, selvmordstatistikken er bevis på det. Dessuten, at alt skjer for en grunn er jo direkte hånende ovenfor de menneskene som har mistet noen de er glad i. Kom igjen, fortell meg grunnen til at den nybakte faren døde, slik at barnet må vokse opp uten en far...? Jeg venter.

Nei, herved er mitt motto "alt skjer for en grunn" byttet ut med et mer passende; "man kan velge sine egne veier".

Om jeg ikke gjør noe annet her i livet, velge må jeg. Jeg må velge utdannelse, venner, jobb, kjæreste, hva jeg skal ha på brødskiva, hvor jeg skal gå på bussen, hvilken matbutikk jeg skal handle i... Om vonde ting skjer bortforklarer jeg det ikke med noe vås om grunner, som indikerer at de som opplevde noe vondt fortjente det. Nei, jeg aksepterer at vonde ting skjer, uten grunn, og jeg ser min begrensing som menneske. For jeg mener fortsatt ikke at ting skjer helt tilfeldig, det er alt for trist å tenke sånn. Jeg trenger å tro at det er en mening en plass. Men jeg tror ikke alt har en mening. Jeg tror uflaks og tilfeldigheter kan resultere i grusomme ting.

Det mottoet betyr for meg er at jeg velger hvor jeg går. Selv den prostiuerte har gjort et valg. Kanskje var veien lagt for henne helt fra begynnelsen, men hun har til syvende og sist gjort et valg. Man tar de ulike forutsetningene man har, og foretar valg. De små valgene man tar gjennom dagen, ukene, månedene og årene påvirker livet helt til slutten. De små valgene jeg ikke tenkte over fikk stor betydning i mitt liv.

-------------

Men det er den idioten som voldtar og dreper som har valgt feil vei, det er bilisten som kjører på gutten som velger å ikke følge med, og det er det store mysteriet noen kaller Gud som velger å ta vekk barnet fra mora. Og jeg har gitt opp å forstå hvorfor, jeg tror ikke man kan forstå noe slik. Både døden og ondskapen i enkelte mennesker er og blir noe ubegripelig for meg.

Kjendiser uten sminke

"Inspirasjon, inspirasjon..." tenkte jeg mens jeg surfet rundt på nettet. Etter å ha sett den vanlige mandagsunderholdningen på TVNorge (intet mindre enn "Ungkaren 9"), var aktivitetsnivået i topplokket, ironisk nok, på bunn.

Som en artig greie gikk jeg på Kvair og søkte på ordene "kjendiser+uten+sminke". Fritt inspirert av Ungkarsjentene, men ikke helt uten tanke på den nye eyelineren jeg kjøpte meg i dag, som forstørrer øynene mine til det dobbelte, og som gjør at jeg tenker at jeg bør bruke sminke hver eneste dag.

Og sånn hvis man ser bort i fra at det finnes egne nettsider med bilder av kjendiser som gjesper, eller enda verre; spiser (blandt annet "se Heidi Klum sluke en burger") , så kan man finne litt underholdning i hvordan kjendisene ser ut uten sminke. Take a look.

Madonna herself.. Kan ikke si jeg ble så veldig redd, dama er jo snart femti. Men forskjellen er der, indeed.

J-Lo!?
Lindsay Lohan jo... En helt vanlig jente.

Sugekopptruten.

Og bare sånn at ingen skal tro jeg er noe dårligere selv. Hjerterdame with no makeup:

Og Hjerterdame med sminke, alkohol og en meget heldig vinkel.

Bildene er hensynsfullt rappet fra Popit. Ikke de av meg selv, men det skjønte du kanskje.