Dårlig samvittighet

Jeg er velsignet med en hel del dårlig samvittighet. Jeg har dårlig samvittighet på grunn av jobb, familie, venner og kjæreste. Og skal jeg trekke fram èn dum ting jeg har gjort, som jeg angrer skikkelig på er det at jeg en kveld ble midlertidig sinnsyk og klipte i Pondus-bladene til samboeren min. Jeg husker ikke helt hva som gikk av meg, men jeg fant ut at jeg skulle pynte opp doen vår med Pondus-utklipp. Jeg fant fram saksa, og begynte jobben. Jeg tror jeg tenkte litt underveis, at han kanskje helst ville hatt bladene hele, men det rasjonaliserte jeg fort bort. Han hadde jo tross alt brukt et blad til å drepe en flue en gang. Dessuten hadde han jo alle bøkene. Og dermed fylte jeg rammene mine med gode Pondus-striper, meget fornøyd med meg selv. Det ble jo råstilig!

Helt til jeg landa på jorda igjen, og innså hva jeg hadde gjort. Jeg husker jeg sov skikkelig dårlig den natta (samboeren min jobba nattevakt og kom hjem på morgenen) og når min kjære kom hjem spurte jeg om han syns det var fint på do. "Ja..." svarte han "hvor har du fått tak i de Pondus-utklippene egentlig?"

Jeg har vel siden sagt unnskyld hundre ganger. Hver gang jeg er på do irriterer jeg meg over at jeg gjorde det, for det viste seg jo selvsagt at samboeren min samler på Pondus. Han har hvert eneste blad som er utgitt.

Og i dette øyeblikk ser han over bladene, og jeg gruer meg til å se hvor mange jeg klippa i. Jeg har lovt å prøve å få tak i dem igjen, så om ikke lenge kommer det nok et innlegg med nummer jeg må få tak i.

Herregud, jeg angrer!

(Men jeg har jo ikke vært utro... Det hadde vært verre!)

(Nå har vi lett gjennom, men fant ikke flere enn to av bladene. Så hvis noen har Pondus nr. 7 2004 eller Pondus nr. 1 2007 så kjøper jeg dem gjerne. Mer enn gjerne. Jeg har sendt mail til noen på finn.no som solgte, så kryss fingre og ben for meg...)

De store ord

Det er rart hvor vanskelig det skal være å skrive om de vanskelige tingene. De store tingene, de tingene som fører til tanker som absolutt burde ha vært skrevet ned. mirakel gjør det mer enn godt nok i dette innlegget, men jeg vil allikevel skrive ned min versjon. Til syvende og sist kan jeg jo ikke bare peke på bloggen hennes og si at det står der, jeg må forme mine egne tanker og ord.

Den siste uken har jeg tenkt en del på døden. Som en direkte konsekvens av at min gamle morfar (på nittien år, faktisk) kom på sykehuset. Den kvelden han kom på sykehuset var jeg hos mamma og mormor sammen med kjæresten min. Jeg sov over til dagen etter, ringte sykehuset et par ganger og var ganske positiv på tross av det åpenlyse; mannen var dårlig, på sykehus og gammel. Dagen etter besøkte vi han på sykehuset, og han så ikke akkurat pigg ut. Etterpå var jeg så sliten at jeg bare dro hjem og sov, og hadde det egentlig ganske miserabelt. Tanken på morfar i sykesenga mens han knapt orket å smile var tung.

Dette er ingenting sammenlignet med hvordan han var da vi besøkte han på mandagen. Han lå i sykesenga og så veldig liten ut. Han klarte ikke snakke så mye, han hadde på en måte nok med å puste. Han begynte å gråte når mormor sendte han hilsninger fra kjente. Og den sterke jenta som hadde tenkt positivt og greit (iallefall foran andre) forsvant som dugg for solen, og jeg endte opp med tuting og grining i gangen etter å ha snakket med en sykepleier. Det er ikke lett å ta inn over seg at døden kan nærme seg for noen man har kjær. Jeg klemte den spinkle kroppen i sykesenga da jeg skulle gå, mens jeg fikk hvisket fram et noe gråtkvalt: "hadebra, morfar...". Jeg var nesten sikker på at det var siste gang jeg så han.

Det trodde nok resten av familien også, for dagen etter kom søsteren min fra byen altforlangtunna (du visste kanskje ikke at det er en by, mirakel?), og det var utrolig godt å se henne igjen. Vel vitende om at hun var hos mamma og dem kunne jeg trekke meg litt tilbake og ta inn over meg det jeg hadde sett, hjemme hos meg selv. Det var utrolig godt. Og jeg ble mer klar for å være både i Vingrom og på sykehuset.

Utrolig nok ble morfar bedre. Legene sa de var optimistiske, og jeg syns vi stadig fikk positive beskjeder. Siste nytt nå er at han faktisk sitter oppe i en stol ved siden av sykesenga, og har begynt å spise igjen. Jeg bøyer meg i støvet for den mannen, han er jammen sterk og tøff, med en livsvilje jeg tror har reddet livet hans.

Litt av grunnen til at jeg skriver om det her er at jeg trenger å skrive om døden. Siden tanker om døden har kommet denne siste uka, og dette er tanker jeg vil ha på papiret, jeg vil ha det tenkt gjennom.

Døden er noe jeg har vært opptatt av siden jeg var ganske liten, eller iallefall ungdom. Jeg har ikke hatt store erfaringer rundt dødsfall selv, heldigvis, men har vært i et par begravelser. Jeg husker godt min første begravelse, det var begravelsen til farfaren min. Farfar og jeg hadde ikke et tett og nært forhold, han bodde langt unna med sammen med farmor (som fortsatt lever), så det ble til at vi møttes kun èn gang i året. Jeg kan ikke huske at jeg var knust når jeg fikk vite at han var død. Jeg kan huske at vi tok buss til vestlandet for å gå i begravelsen. Og at farmor spurte meg og søstra mi om vi ville dele ut programmet i kirka til de som kom. Og det var vel omtrent der det skar seg. For det første å komme inn i kirka og se kista. For så å se farmor som var så lei seg. Også å møte alle som kom, med tårer i øynene, og gi de det programmet. Jeg husker ikke mye av selve sermonien, men husker jeg gråt en hel del. Og jeg tenkte nok en del på døden da også. Men jeg tror de fleste tankene mine gikk til farmor, som måtte fortsette å leve uten farfar.

Når morfar nå ble syk tenkte jeg en del på mormor som eventuelt måtte leve alene uten han. Og på mamma. Også tenkte jeg på at jeg en eller annen dag nok må begrave mine egne forelde. Og kanskje min egen mann. Også tenkte jeg på katten min, Ariel, som jeg ganske sikkert kommer til å miste en dag. Og jeg kan bare ikke forstå at folk klarer å gjøre dette uten å tro på noe. Jeg må tro på noe etter døden, jeg klarer ikke å tenke at jeg aldri får se de som er døde igjen. Men det føles så feil å bare tro på noe fordi jeg trenger det. Jeg burde vel ha trodd hele tiden?

Hvis jeg nå skal tro da... Hva skal jeg tro på? Himmelen? Flere liv som menneske eller dyr? Et nytt liv i en ny og bedre verden?

Og til dere som tror; velger dere bare det som høres best ut?

For hvis jeg kan velge, så vil jeg helst tro på at når jeg dør kommer jeg til en ny og bedre verden sammen med alle jeg har kjær, og vi har det bare bra, i et uendelig liv uten alder, sykdommer og avskjeder. Jeg mangler fortsatt troen på noe etter døden, jeg føler fortsatt at det bare er ønsketenkning... Kanskje jeg kommer dit etter litt tid.

Noen andre tanker jeg har hatt er tanker om at vi må gripe dagen. Det er ingen hemmelighet at jeg er et slags tidsfreak, jeg elsker alle ordtak om tid, carpe diem og om å ta muligheter. De ordtakene ble veldig forståelige for meg nå, og jeg tenkte en del på om det er noen drømmer jeg har som jeg enda ikke har oppfylt. Men det blir vel et helt annet innlegg, en annen gang..

Men jeg har iallefall nok en gang blitt klar over hvor skjørt livet er, og hvordan man må ta vare på hverdagen. Vi skal alle dø, vi har oppmålt tid, det er flest hverdager her i livet, og er man ikke lykkelig i hverdagen må man gjøre noen grep slik at man blir det. Så vanskelig og så enkelt er det.

Oss to i Oslo

Jeg er en skikkelig bonde i by'n når jeg er i... Vel, by'n. Det er bare å slå fast med en gang at jeg aldri, aldri, aldri må finne på å flytte til en storby. Det får holde med en tur i ny og ne. Også får jeg presisere at denne oppførselen er ekstrem i Oslo, Oslo er liksom en sånn by jeg ikke føler meg vel i.

For fra jeg setter bena mine i Oslo er jeg skeptisk. Jeg stoler ikke på noen sjåfører, og nekter å gå på rød mann, selv om det helt tydelig er klart. Jeg tør ikke se noen inn i øynene, og tviholder på veska mi med ene hånda, mens jeg tar et godt tak i kjæresten min med den andre. Jeg er storøyd og blåøyd. Titter på uteliggerene med skepsis og medynk (jeg vil egentlig gi penger, men tør ikke ta opp lommeboka mi, samtidig som jeg er litt redd dem), tør ikke få øyenkontakt med folk som gir ut brosjyrer, for jeg vil ikke ha brosjyrer. Jeg vil bare gå helt i fred.

Etter en times tid med å være panisk bonde i byen, slapper jeg litt mer av. Og etterhvert blir jeg ganske modig, kanskje jeg tør å gå over på rød mann etterhvert. Jeg slakker grepet på veska og kjæresten, vi går og spiser middag ute mens vi koser oss og slapper av. Drar på show med "Snabbgrabbar", latteren sitter lett, og vi har det gøy. Nå kan jeg se sjarmen i Oslo! Tenk å ha tilgang på humorshow hver dag!

Men, selvfølgelig, det varer ikke lenge. Det begynner nemlig å bli mørkt. Jeg syns jeg ser både samuraisverd og voldtektsmenn overalt, og selv om jeg ikke er et sekund i tvil om at kjæresten min vil forsvare meg i slike situasjoner, så ønsker jeg vel helst å unngå det. Når vi senere snakker om hva vi skal finne på, er lettelsen stor når kjæresten foreslår å gå tilbake på hotellet. Det er liksom så sjelden vi er på hotell, så vi syns i grunn vi kan kose oss der resten av kvelden.

Puh.

Å hate noe - enda en innrømmelse

Å hate er et sterkt ord. Hvis du hater noen ønsker dem døde.

Jeg har vært forsiktig med å si at jeg hater noen, etter å ha lært hvor sterkt ordet er. Ikke at jeg har løpt rundt og hatet folk før heller, men det kan vel hende jeg har hatt et aldri så lite emo-utbrudd og erklært at jeg hater enkelte. Og de gangene det har pluppet ut av meg har jeg alltid tenkt etterpå at jeg kanskje ikke akkurat hater da, kanskje heller misliker. Jeg ønsker jo ikke den jenta død liksom, selv om hun har blitt sammen med eksen min.

Desverre har jeg en innrømmelse å komme med. Det er noe jeg hater, det er noe jeg ønsker alt vondt, og det er noe jeg virkelig, med hånden på hjertet, kan si at jeg ønsker død. Heldigvis er ikke dette et menneske, hadde det vært det måtte noen av mine nærmeste ringt 113 øyeblikkelig. For det hatet jeg føler til denne tingen er slettes ikke normalt. Ei heller behagelig.

Det er den forbanna støvsugeren. Jeg er fullt klar over at jeg er avhengig av den og at jeg bruker den av fri vilje, men det hindrer meg ikke i å hate hvert øyeblikk jeg bruker på den. Når jeg ser den stå der, forventningsfull og irriterende blå, grøsser jeg. Jeg utsetter det. Men etterhvert må jeg dra fram den støvete slangen, kople til strømmen, og la den rase rundt med meg løpende, heseblesende og rød etter, i en heidundrende fart for å bli ferdig. Fort.

Lyden er en ting; den sinte, voldsomme ulingen, klagingen og brølingen. At ledningen alltid er for kort er også en ting. Og det at støvsugeren ser ut til å ønske å dulte borti alt på dens vei, før den kommer fram til meg. Men det verste... Det verste er når den ikke gjør jobben sin. Når den lar støvet ligge igjen, kattehårene sitte igjen i sofaen eller når matsmulene leker seg foran munnstykket, uten å vise tegn til frykt. Da svikter støvsugeren totalt, og den stakkars hjerterdama som henger etter den blir oppgitt. Meget oppgitt. Og sakte, men sikkert, sint. For støvsugeren er ikke bare i stand til å irritere ved det enkle faktum at den er til. Nei, den er faktisk demonbesatt. Den sender tankeoverføringer til den stakkaren som støvsuger. Den peker på matsmulene og sier: "ser du de smulene, hjerterdama? Det er kjæresten din som har lagt dem der. Faktisk, så har du møkket svært lite til, og enda er det du som støvsuger? Kjæresten din er den som møkker til her. Det er han som burde støvsugd." Og jeg blir rød i toppen. For disse tankene gjør meg sprø. Jeg blir kjempesint, og jeg misliker kjæresten min veldig. Han som møkker til slik. Støvsugeren har jo for faen rett, jeg burde ikke støvsuge, det er ikke jeg som har lagt de smulene der..! Jeg forbanner alle jeg er glad i, alle jeg har kjær, mens jeg farer rundt med svetten i panna og fråde rundt munnen. Irrasjonell som bare det, egentlig vet jeg det. Jeg hører en stemme inne i hodet, langt bak, som prøve å si at det nok kan hende at det er mine smuler, men det overser jeg glatt. Mens jeg raser videre med støvsugeren.

I dag var det på tide med litt husarbeid igjen. Jeg skulle bare gjøre det fort og gæli, uten å være så veldig nøye, for noen ganger må man prioritere å beholde humøret. Jeg kom i gang, men brått sugde ikke støvsugeren mer. Jeg tittet på slangen, der kjæresten hadde teipet forrige gang, og den var løsnet igjen. Jeg vet bedre enn å støvsuge med en slange som stadig detter opp, så jeg la sakte fra meg støvsugeren, gikk ut på kjøkkenet til kjæresten min for å fortelle at jeg desverre ikke fikk støvsugd i dag og at vi kanskje, desverre, må kjøpe oss en ny støvsuger. Og begrave den gamle.

Jeg tror jeg skal be forhandleren om å finne en som hverken bråker, skyver ting foran seg eller sender slemme tanker inn i hodet på den som støvsuger. Til gjengjeld skal jeg behandle den med respekt og kjærlighet, jeg skal skifte pose når det trengs, jeg skal ta den fram oftere og jeg skal ikke rykke i den når den dulter borti alle møblene på veien gjennom stua. Jeg lover.

Min avhengighet - en innrømmelse

Det er slitsomt å være avhengig. Å alltid tenke på hvor flaska er. Før turte jeg ikke ta dosa mi blandt andre folk, nå driter jeg i det. Jeg prøver bare å gjemme meg litt bak hånda mi. Og å ikke komme med høye stønnelyder mens dosa gjør sin virkning.

Min største bekymring er å gå tom. Jeg må alltid ha to flasker, en hjemme og en i veska. Med en gang jeg kjenner suget tenker jeg på den herlige, lille pumpeflaska som får orden i systemet igjen. Noen ganger gjør det meg vondt, fysisk vondt, å bruke flaska. Kroppen sier at det ikke er naturlig å ta så mye av et stoff. Men jeg klarer ikke la være. Jeg er avhengig. Hvordan kan man la være å bli det egentlig? Når man først har opplevd å trenge en dose, for så å ta den etterlengtede dosa, da klarer man aldri mer å la være.

Jeg glemmer fortsatt ikke den gangen på foredremøte i barnehagen hvor jeg ikke hadde med flaska mi. Abstinenser! Jeg klarte ikke tenke på noe annet, alt annet ble ubetydelig. Jeg kom meg ikke ut derifra fort nok, bussturen har aldri vært så lang, og gleden over gjensynet har aldri vært så stort. Da jeg fikk tatt den lille dusjen med himmel, da var jeg lykkelig. Jeg lovte meg selv å aldri, aldri, aldri gå tom igjen. Alltid en i veska og en hjemme. Nesespray.

-------
Dette skrev jeg 13. mai i år. Jeg har vært litt av og på nesesprayhelvette ei stund, og for cirka to uker siden bestemte jeg meg for å slutte. Og nå skjønner jeg de som ikke slutter å røyke, og de som nekter å slutte så lenge andre oppmuntrer dem til det. Jeg måtte ta min egen avgjørelse, jeg måtte bestemme selv. Og jeg sliter enda, selv om løse rykter skal ha det til at man avvenner seg iløpet av noen dager. Jeg skulle gjøre det i ferien min, i tilfelle det ville føre til søvnmangel, men det har det heldigvis ikke gjort. Men jeg sliter fordet. Jeg kan få et glimt av en nesespray i en butikk, eller i en annen jente sin veske, og kjenne abstinensene. Det er bare så forbanna tungt å puste! Jeg hater å puste med åpen munn.

Jeg er tett i nesa når jeg legger meg, tett i nesa når jeg våkner og tett i nesa sånn midt i mellom der igjen. Men det er ikke så ille at jeg begynner på igjen, jeg får puste, så jeg holder ut. Jeg har holdt meg på matta foreløpig iallefall.

Men nesesprayen, den ligger trygt i veska mi; sånn i tilfelle jeg MÅ ha en dag.

Om alt skjer for en grunn...

Jeg liker å tenke at ting skjer for en grunn. Du kan godt kalle det ansvarsfraskrivelse, du kan godt si at jeg lurer meg selv og er naiv, men jeg har, hittil, likt å tenke at alt skjer for en grunn.

Så når blogginnlegget jeg skrev, som var milelangt, slettet seg selv... Ja, da var det ikke meningen at det skulle komme på trykk. Kanskje jeg delte for mye av meg selv der. Faktisk vet jeg at jeg gjorde det, og nå tar jeg det litt som et tegn. Det var ikke meningen at dere skulle lese akkurat det om meg.

Eller hva med den gangen jeg dro på byen og møtte min framtidige kjæreste. Hadde jeg ikke dratt på byen den kvelden og hadde jeg deretter ikke chattet med han på msn, da hadde jeg gått glipp av den beste kjæresten i verden.

Også må jeg ikke glemme den gangen jeg og samboeren min skulle kjøpe leilighet, og endte med å kjøpe den vi bor i nå. Denne leiligheten elsker jeg, og hvem vet om jeg hadde elsket noen annen like høyt? Nei, vi fikk nok absolutt denne leiligheten fordi vi var ment for den.

Men... Hva var grunnen til at den gravide damen fikk et dødfødt barn? Hva var grunnen til at gutten gikk over veien, og ble påkjørt av en bil? Hva var grunnen til at jenta ble voldtatt og drept? Hvis jeg skal komme med det samme, naive synspunktet om at slike ting skjer for enn grunn, da føler jeg at jeg undergraver tragediene. Jeg tror at omtrent det verste en kan si til mennesker i sorg er at "alt skjer for en grunn", eller "man får ikke mer enn man kan tåle" eller kanskje enda verre, den klassiske filmfrasen; "the lord works in mysterious ways".

Ja, for det må jo bety at "the lord" så mindre verdi i jenta, gutten eller det dødfødte barnet? Det må bety at de var mindre verdt, dårlige mennesker, mennesker som fortjente å dø..? Og det er jo mange mennesker som har fått oppleve mer enn de kan tåle, selvmordstatistikken er bevis på det. Dessuten, at alt skjer for en grunn er jo direkte hånende ovenfor de menneskene som har mistet noen de er glad i. Kom igjen, fortell meg grunnen til at den nybakte faren døde, slik at barnet må vokse opp uten en far...? Jeg venter.

Nei, herved er mitt motto "alt skjer for en grunn" byttet ut med et mer passende; "man kan velge sine egne veier".

Om jeg ikke gjør noe annet her i livet, velge må jeg. Jeg må velge utdannelse, venner, jobb, kjæreste, hva jeg skal ha på brødskiva, hvor jeg skal gå på bussen, hvilken matbutikk jeg skal handle i... Om vonde ting skjer bortforklarer jeg det ikke med noe vås om grunner, som indikerer at de som opplevde noe vondt fortjente det. Nei, jeg aksepterer at vonde ting skjer, uten grunn, og jeg ser min begrensing som menneske. For jeg mener fortsatt ikke at ting skjer helt tilfeldig, det er alt for trist å tenke sånn. Jeg trenger å tro at det er en mening en plass. Men jeg tror ikke alt har en mening. Jeg tror uflaks og tilfeldigheter kan resultere i grusomme ting.

Det mottoet betyr for meg er at jeg velger hvor jeg går. Selv den prostiuerte har gjort et valg. Kanskje var veien lagt for henne helt fra begynnelsen, men hun har til syvende og sist gjort et valg. Man tar de ulike forutsetningene man har, og foretar valg. De små valgene man tar gjennom dagen, ukene, månedene og årene påvirker livet helt til slutten. De små valgene jeg ikke tenkte over fikk stor betydning i mitt liv.

-------------

Men det er den idioten som voldtar og dreper som har valgt feil vei, det er bilisten som kjører på gutten som velger å ikke følge med, og det er det store mysteriet noen kaller Gud som velger å ta vekk barnet fra mora. Og jeg har gitt opp å forstå hvorfor, jeg tror ikke man kan forstå noe slik. Både døden og ondskapen i enkelte mennesker er og blir noe ubegripelig for meg.

Karusell - igjen

For et par måneder siden skreiv jeg en bloggpost om tivoli. Du kan lese den her.

I dag leser jeg på VG Nett om en karusellulykke i USA. Artikkelen kan fortelle at ei jente fikk bena sine revet av under en karuselltur. Karusellen heter Superman Tower of Power og ligner på Space Shot. Den går rett opp, også ned igjen. Jenta, som er bare 13 år, fikk en stålvaier viklet rundt bena sine, og deretter bena revet av.

Så kan man igjen stille seg spørsmålet om hvordan slike ting kan skje. Og jeg kan nok en gang sverge på at jeg aldrialdri skal opp i en sånn karusell igjen.

Tivoli - en dødsfelle

Jeg fant en artikkel skrevet på VG om Axels Tivoli. Nøyaktig det samme tivoliet jeg var på for noen uker siden. Og jeg sier dere; jeg fatter og begriper ikke at folk tør å kjøre karuseller i voksen alder. Jeg forstår at barn og unge gjør det, man er jo i en fase der man tror man er uslåelig, ingenting er farlig, alle vil meg vel og jeg stoler fullt og helt på andre mennesker.

Vel, jeg er ikke der lenger, for å si det sånn. Jeg vet man ikke kan stole 100% på andre mennesker. Jeg vet man ikke kan stole 100% på teknikk. Jeg vet folk skades i karuseller, jeg vet at det ikke er trygt. Kall meg gjerne en gledesdreper. I fjor sommer var jeg på Tusenfryd, den første karusellen vi tok var "SpaceShot". Og jeg sier dere, det hylet som jeg klarte å produsere da, det var et dødsskrik. Jeg trodde virkelig jeg skulle dø, at min siste time var kommet, og at jeg skulle flakse videre ut i elendigheten når den spinkle greia som holdt med nede kom til å dette opp.

Nå skjedde jo ikke det akkurat med meg, men se her hva som har skjedd andre, i en annen karusell:"Når karusellen kommer opp i fart går bommen opp og de fire kompisene må kjempe for livet ved å holde seg fast."

Her er flere av ulykkene som har skjedd ved Axels Tivoli i Sverige de siste årene.
Stadsfesten i Gävle, 1999.
En stålvaier i attraksjonen "Ejektion Seat" ryker. To kvinner blir slengt mot en pilar og blir hengende flere meter over bakken. Begge sendes til sykehus.

Sibbarp, sommer 2000.
En åtteåring tar berg- og dalbane på Axels tivoli. Hun slipper taket for å vinke til foreldrene og når toget svinger fortsetter jenten rett ut i luften. Hun faller fem meter og blir sendt til sykehus der hun får behandling ved intensivavdelingen.

Helsingborgfestivalen, juli 2002.
En tolv år gammel jente tar karusellen "Tagada". Under ferden merker hun at hodet vris til siden. Etter turen har hun vansker med å gå ut av karusellen. Hun blir sendt til sykehus der det blir konstatert at nakken hennes har låst seg.

Kräftsfestivalen i Glommen, 2003.
En 16 år gammel jente blir slengt ut av en karusell og blir skadet. Axels tivoli blir anmeldt for episoden.

Killbomfestivalen, Sölvesborg, 2003.
En kompisgjeng bestemmer seg for å ta det "Flygende teppet". Når karusellen kommer opp i fart går bommen opp og de fire kompisene må kjempe for livet ved å holde seg fast. De fire slipper fra det med blåmerker og klemskader.

Momarkedet, 2003.
En 15 år gammel jente faller 25 meter fra et pariserhjul. Hun faller ut av vognen når den er på det høyeste og slår kroppen i andre vogner i fallet. Jenta får alvorlige hodeskader.

Fyrisfestivalen, Uppsala, 2004.
Det store hoppeslottet er ikke festet ordentlig. Et vindkast sliter det løs og folk må kaste seg unna vei for ikke å treffes av slottet. En ti-åring får store bekkenskader.

Helsingborgfestivalen, 2005.
En løs nakkestøtte på en karusell fører til at en 15-åring blir slått bevisstløs under karusellturen. Episoden anmeldes til politiet.

Malmamarken i Malmköping, 2006.
Et søskenpar kjører "Jumping"-karusellen. Vognen deres går rett i bakken. Smellet er så stort at den 11 år gamle lillebroren slutter å puste. Søskenene blir sendt til sykehus.

Luleåkalaset, 2006.
Berg- og dalbanen "Larven" går i stykker midt under en tur. Vognene er fulle av barn og både foreldre og tivoliarbeidere jobber med å få ut de gråtende barna.

Viserums marknad, 2006.
En 13-årig jente blir kastet ut av en karusell. Hun skader hoften, et ben og en fot og blir sendt til sykehus.

Karvevalet i Nyköping, 2006.
En mann kastes av en av attraksjonene og blir sendt til sykehus.

Viserums marknad, 2006.
En 13-årig jente får elsjokk når hun skal gå om bord i en karusell. Hun blir slengt bort av støtet og brekker hoftebeinet. Hun blir sendt til sykehus der hun blir liggende over natten.

(Link: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=125711)

Kjæresten min syns nok jeg er dum nå, som søker opp slike artikler.. Særlig siden vi har planlagt mange tivoliturer når vi skal til USA. Men jeg prøver bare å overleve dette her.. Dessuten er det vel så morsomt å finne fine bamser, se på mennesker, høre hyl og spise popcorn.. Ja, tivoli er mer enn bare dødsangst!