To vote is okay

Åherregud...

På TV2 nyhetene nå nettopp: "To vote, to vote, to vote is okay" kvitret Lene Alexandra, etterfulgt av et hvitt smil og en slags fniselyd. Og det viktige for henne var miljøet, siden hun var "ganske grønn på politikk og sånn".

Fantastisk. Nå fikk jeg lyst til å stemme dere.

(Og dette er nok den eneste gangen jeg pynter et blogginnlegg med et puppebilde.)

Solkrem

Jeg vet ikke om dere husker den sangen av Baz Luhrman? Den heter "Everybody's free to wear sunscreen". Jeg skulle ønske jeg hadde tenkt på den sangen før i dag. Eller at jeg bare hadde klæsja litt solkrem bak på ryggen min, sånn mens jeg smurte alle ungene. Det å smøre andre med solkrem burde liksom vært hint nok? Neida. Hver eneste sommer må jeg oppleve å bli skikkelig solbrent for å huske på å bruke solkrem. Så om sånn cirka et år, kan dere minne meg på å bruke solkrem? Dere kan også minne meg på at jeg bør sette opp håret mitt i en slags topp midt oppå hodet når jeg soler meg. For hvis dere ser nøye etter på bildet (det er ikke sikkert dere trenger å se så nøye en gang) ser dere en tykk, hvit strek midt på ryggen. Jepp, det er der hestehalen min har vært. Jeg bør visst også bli minna på å sole meg uten sokker.

Men tilbake til ryggen. Mannen har smurt meg med kald body lotion, og jeg har tatt en kald dusj, så jeg overlever dette også. Så får vi be til de høyere makter om å få slippe at dette flasser eller noe sånn. Jeg minnes den sommeren da nesa mi var en tro kopi av den berømte Rudolf sin...

Smil til verden, og verden smiler til deg

Musikken dundret i ørene mine og jeg trampet taktfast hjemover. Hvis jeg bare kom meg hjem, da kunne jeg grave meg ned, legge meg, ikke snakke med noen og bare være i fred. Faktisk skulle jeg ikke si hei til mannen en gang, jeg skulle bare brøyte meg fram til senga. Og sove litt. Jeg skulle ikke bry meg om mannen som kanskje hadde syns det var hyggelig med en litt snill dame denne dagen.

...Eller? Nei, jeg kunne ikke komme hjem i dette humøret, stakkars, stakkars mann. Og hva var det jeg hadde hørt om at hvis man er sur, så kan man bare smile litt, så vil man bli blid igjen..?

Jeg smilte. Jeg smilte og jeg smilte, kinnene mine ble stive og jeg ble ikke akkurat noe lykkeligere. Håper ingen ser meg nå, tenkte jeg, og lurte litt på hvordan jeg så ut.

Om ikke jeg ble stort gladere av selve smilinga, så ble jeg en del gladere etter å ha sett dette bildet. Jeg måtte faktisk le litt. Og når jeg kom hjem ventet mannen med klem og gode ord, jeg gikk rett inn i dusjen og dusjet av meg irritasjon mens han dekket på bordet ute. Der satt vi lenge og spiste middag og snakket, før jeg gikk inn og la meg (som planlagt) for å se en helteit film ("Highschool Musical").

Så endte dagen bra allikevel.

Å klare selv

Å jobbe i barnehage kan være en tålmodighetsprøve. "Klare selv!" sier de, og ser trassig på meg mens de styrer med glidlåsen på jakka. Etter et par minutter med streving ser de på meg og sier: "hjelpe meg?". Og jeg hjelper gledelig, det går jo så mye fortere sånn. Allikevel oppmuntrer jeg ungene til å prøve selv. Jeg setter i gang "prøve-selv-barna" litt tidligere, for at de skal få prøvd en stund, før vi må ut (fordi det står åtte ande urolige barn som vil ut og leke). For når de prøver selv er de stille i et par minutter. Og når de prøver selv lærer de noe. Og etterhvert, når de har strevd med den glidlåsen lenge nok, så klarer de det..! Akkurat det er ganske fantastisk. Da må vi klappe og rose.

I dag skulle jeg klare selv. Jeg skulle beise verandaen vår. Jeg leste på spannet at man måtte røre godt før man satte i gang, så jeg fant en sleiv og rørte med. Så klæsja jeg på olje. Jeg malte litt under halve verandaen, før mannen kom hjem og tok resten.



Jeg ser nå hvorfor han hadde sine betenkligheter med å bare male halve planken....

Å slutte på skolen - om folks kommentarer

I samfunnet vi lever i står utdannelse høyt. Jeg var selv en som satte utdannelse over det meste, en som målte mennesker ved å se hva slags utdannelse de hadde. Og som kanskje så bittelitt ned på mennesker uten utdannelse.

Nå kunne jeg skrevet en samfunnskritisk post om dette fenomenet. Det skal jeg selvsagt ikke gjøre, å skrive ting "samfunnskritisk" er ikke helt min greie. Nei, jeg skal skrive om min opplevelse av det.

For to år siden slutta jeg ganske brått på høgskolen, andre året av barnevernpedagoglinja. Jeg hadde fullført to år og begynt på det tredje, og siste året. Jeg skulle ut i praksis og var sendt langt-pokker-i-vold unna hjemme, skulle bo på et stabbur/hyttesak utenfor en ungdomsinstitusjon med skumle ungdsommer. Jeg er ikke tøff. Det endte med at jeg dro derifra egentlig før jeg startet, og slutta på skolen dagen etter. Lærerene prøvde å overtale meg, men ikke søren om jeg skulle tilbake dit. Ikke fordi jeg ikke kunne lære meg til å like stedet, jeg var der ikke lenge nok til å egentlig ha en mening om stedet. Jeg var der bare ei natt, rakk aldri å begynne. Det var både en natt og en dag jeg ikke vil oppleve igjen. Det ble til at lærerene mine rådet meg til å ta et års permisjon, planen var få litt positiv erfaring med barn også begynne igjen til høsten.

Slik gikk det selvsagt ikke. Jeg er vel av de mange som fant ut hvor deilig det er å jobbe. Jeg fikk et vikariat i en barnehage, og da det ble tid for å takke nei til skoleplassen gjorde jeg det uten å nøle. Jeg hadde nå sett hvordan det var å jobbe, jeg hadde tenkt mer over yrket som barnevernspedagog, og fant vel fort ut at det var et dumt valg i utgangspunktet å begynne på den linja. Man skal aldri basere et skolevalg på hvor skolen ligger hen. Dagens moral, folkens.

Men altså... Hvordan ble jeg møtt med min drop-out-bakgrunn? Først var jeg stolt av utdannelsen min. Å ha gått to år på høgskole var jo bedre enn ingenting, og jeg hadde jo virkelig lært masse i løpet av de årene. Jeg tenkte ikke på at folk kunne syns at det var et så dumt valg å droppe ut, at det gjorde meg dum. Jeg tenkte at folk kanskje skjønte at man har sine grunner. Nå kan ikke jeg si at det skyldes hverken barndom eller ungdom, det skyldes rett og slett psyken min. Ikke at jeg har noe problemer med den, men jeg er nok alt for "svak" til å jobbe i et så hardt yrke. Og desverre kom den forståelsen litt i seinteste laget. Men hva er det de sier; bedre seint enn aldri?

Jeg tenkte også at folk kom til å respektere valget mitt. Det var et valg som var tatt, så at villt fremmede kom til å argumentere mot mitt utdannelsesvalg hadde ikke falt meg inn. Særlig når jeg ikke inviterte til diskusjon. Valget er tatt det, jeg kommer ikke til å ombestemme meg, selv om du, et helt fremmed menneske, forteller meg enda en gang hvor dumt det var å slutte. Særlig økonomisk. Vel, ikke bekymre dere. Jeg trives i jobben min og lever fortsatt i den tro at det er viktigst.

For et par uker siden kom det et par elever ved en videregående skole for å intervjue meg og kollegaen min om jobben vår. Det første spørsmålet var selvsagt "hva er utdannelsen din?", og jeg grudde meg litt for å svare. Jeg har jo vært igjennom det her nok ganger til å vite sånn cirka hva reaksjonen er. Men enda hadde jeg ikke opplevd å bli ledd av. Reaksjonen hennes var så utrolig ubehagelig. Tenk at ei jente som var fem år yngre enn meg kunne sitte der og le av meg, og fortelle meg hvor rart det var at jeg sluttet..! Jeg er veldig klar over at det er rart, eller i det minste at det virker rart for andre, for meg ble det en helt logisk handling. Jeg kunne ikke gjøre noe annet. Og egentlig syns jeg at jeg fortjener litt cred for å ha gjort det. Det var ikke så veldig enkelt, egentlig. Det hjalp jo at familien min var helt supre, søttende og fine hele veien, ikke et vondt ord har de noen gang sagt.

Jeg syns man skal tenke seg om to ganger før man spruter ut med det som måtte falle en inn om (den manglende) utdannelsen hos andre. Vi er like mye verdt, vi kan være både smarte og flinke selv om vi ikke har høgskoleutdanning. For meg har det blitt litt slik at jeg helst unngår å si hva jeg har gått på skole. Og jeg som en gang var stolt over de to årene..!

Så for å gjøre dette innlegget litt mer positivt og greit, her er FAQ'en min om dette emnet:

Spørsmål: Du slutta etter to år ja?? Hvorfor fullførte du ikke bare det siste året da?
Svar: Fordi da ville jeg blitt barnevernspedagog. Og jeg vil ikke være det, jeg vil være barnehageassistent.

Spørsmål: Du kan jo jobbe i barnehage som barnevernspedagog også!
Svar: Ja, men da er jeg barnevernspedagog, og må jobbe med de vanskeligstilte barna. Jeg ønsker ikke det.

Spørsmål: Det var jo skikkelig dumt da, du taper vel mye penger på det???
Svar: Ja, det gjør jeg nok.

Spørsmål: Ja, studielån og sånn!
Svar: ...

Spørsmål: Men du kan vel få gjort om på noe av utdannelsen din, slik at du i det minste skal bli førskolelærer?
Svar: Sikkert. Men jeg vil være barnehageassistent foreløpig.

Spørsmål: Men en gang vil du kanskje noe mer?
Svar: Kanskje.

Historien om kortstokkemaskina

Min kjære mor har bursdag. Jeg har kommet opp med en knallgod gaveidè, og surfer på nettet for å finne det billigste alternativet. Jeg skal kjøpe en kortstokkemaskin, hvor genialt er ikke det..? I det siste har nemlig mamma, søstra mi, søskenbarnet mitt og jeg spilt en del kort, så jeg tenkte det ville bli en morsom gave å gi.

Kortstokkemaskina med seks kortstokker + porto kosta 300 kroner på spillogmoro.no. Jeg betalte, ventet og fikk pakken. Alt vel så langt. På nettsiden stod det at maskina skulle ha et-eller-annet-type-batteri, så jeg kjøpte inn det sammen med maskina. Men når gaven ble overrukket viste det seg at de ikke passa i det hele tatt. Sendte en litt irritert mail til nettfirmaet, og fikk en beklagelse.

Mamma kjøpte inn nye batterier, og skulle teste den. Ingen reaksjon. Jeg prøvde, pappa prøvde, lillebror prøvde, kjæresten min prøvde. Selvsagt like død, men måtte jo få alle til å prøve sånn for sikkerhetsskyld. Jeg er vanligvis blid og forståelsesfull som kunde, jeg har vel aldri (vel, alt er relativt) vært sur eller frekk i mailer før. Men denne gangen tenkte som så, at når jeg faktisk må klage på enda en ting, og det var jo en bursdagsgave for pokker, så skulle jeg prøve å skrive litt sint. Å skrive sint er jo lettere enn å snakke sint. Så jeg sendte av gårde en sint e-mail. Og fikk et veldig hyggelig svar tilbake med spørsmål om jeg ville ha pengene mine tilbake eller tilsendt en ny maskin. Så enkelt, og så greit!! Et eksempel til etterfølgelse. Jeg ville ha ny maskin, for å finne på en helt ny bursdagsgave orket jeg ikke. All cred til nettfirmaet for god håndtering av klagen min, tenk, jeg slapp å bruke tid på å sende tilbake den gamle, ødelagte maskinen.

For noen uker siden kom det en pakkelapp i postkassa mi, og når jeg skulle hente den oppdaget jeg at den kunne hentes på en bensinstasjon i nærheten. Enkelt og greit, dog litt uvant. Jeg er nyinnflytta her. Men okei, jeg tok med meg lappen og gikk innom. Først møtte jeg en tenåringsgutt/pubertetsgutt i kassa som lette og lette. Siden jeg har lest mange blogginnlegg om hvordan kunder skal oppføre seg i det siste, så gjorde jeg så godt jeg kunne, jeg smilte og lo og stod ganske stille og ventet. Gutten fant den ikke. Han henvendte seg til en dame som visstnok hadde "bedre syn enn han", mens han løp for å ekspedere noen andre. Heldige han som slapp unna, den sleipe jævelen. Neida. Jeg var fortsatt hyggelig, smilende og i fredagsrus (en rus som kommer hver eneste fredag klokka fire). Dama fant heller ikke pakka. Hun sa at det hendte postmannen leverte pakkelapper, for så å senere legge oppi pakka i postkassa allikevel. På dette punktet fikk jeg en følelse av at hun prøvde å sno seg litt unna, men jeg smilte og nikket. Hun sa jeg måtte sjekke postkassa mi og ringe opp igjen dagen etter om den ikke var kommet da. Da var desverre ikke hun på jobb, sleipe kvinnemennesket, og hun halte inn gutten som fikk instrukser om hva han skulle gjøre hvis jeg ringte dagen etter.

Og selvsagt ringte jeg. Det lå jo, som forventet egentlig, ingen pakke i postkassa mi. Møtte først en anna guttevalp (alltid hatt lyst til å kalle noen det) som virka litt lost. Han henta til slutt han andre, som hadde jobba dagen før, og på et lite mellompunkt der stod jeg og hørte på at de snakka sammen: "bare si det Wenche sa!!!" og litt anna babling. Fikk snakke med han jeg møtte dagen før. Han skulle igjen snakke med postmannen og komme tilbake til meg, sa han.
Jeg var like forbanna blid og hyggelig, men nå begynte det å bli nok..! Når jeg i tillegg går inn på hjemmesida til firmaet jeg handlet av og finner ut at den kortstokkemaskina jeg kjøpte nå selges for 99 kr på grunn av flytting, blir det hele utrolig irriterende..! Og humøret synker.

Og hører jeg noe fra bensinstasjonen? Neida. Gutten ringer ikke opp igjen. Og jeg prøver å ringe igjen. Ingen som kan snakke med meg. Jeg lar det gå enda litt tid før jeg drar oppå der, og legger igjen telefonnummer enda en gang. Dagen etter ringer denne Wenche. For å fortelle meg at jeg ikke kan søke etter pakka mi. Joda, jeg hadde pakkelapp, men det hjalp ikke. De som sendte pakka måtte lete etter den. Fantastisk.

Vel vitende om at mine første "sintemailer" ble sendt til akkurat dette firmaet sender jeg nå en meget hyggelig mail. Hvor jeg spør om ikke de kan være så snille og prøve å finne pakka mi for meg. Og tror dere ikke at jeg får et hyggelig svar?? Jo! Mannen sier rett og slett at han sender en ny maskin neste uke.. En tredje maskin..! Den mannen fortjener en eller annen kundeservicepris..! Nå begynner flaksen å snu. For tenk å være så snill. Og postmannen som leverer pakka ringer på døra når han skal levere den, så den ligger på bordet og venter på meg etter jobb. To måneder etter at jeg hadde bestilt den, og en del styr har det vært, men gleden var stor, stor nok til å være verdt det.

Det var selvsagt stor spenning i om maskina kom til å fungere. Og det gjorde den jo ikke. Ikke med en gang. Men da min smarte mann kom på å rett og slett slå til den (i god gammeldags fikse-TV'n-stil), så starta den..! Endelig slapp jeg å stokke kortene! Jeg er jo elendig på å stokke, bare ødelegger kortene og roter.

Også kommer liksom bonusen på historien. Arild og jeg kommer på å prøve den første maskina en gang til. Ved å slå den. Det funka ikke første gangen. Ei heller andre, tredje eller fjerde. Faktisk måtte vi slå til den skikkelig hardt (men tenkte jo som så at vi bare kunne ødelegge den, det gjorde jo ikke noe det) før den starta. Men den starta..!! Så, tenk det... To kortstokkemaskiner rikere og en halvgod historie i tillegg. Det er ikke dårlig!

Sendevideremailer

4 nye mailer. Åpner den første og finner dette: "Hei. Dette er Andy og John; MSN planleggerne. Beklager forstyrrelsen, men vi holder på å stenge MSN..."

Og fra det øyeblikket skjønner jeg jo at det bare er kødd. Slike mailer har jo svirret rundt regelmessig de siste årene. Det forundrer meg ikke. Det som forundrer meg er at folk går på det.. Tenk litt da..!!! Det er lov til å bruke hodet.
Tviler hardt på at msn skal stenge med det første.. Tviler også på at OM de skal stenge så ber de dere sende videre en mail til alle for å se at dere fortsatt bruker kontoen. For det går jo ikke an å ordne det på andre måter.. Neeeida.

Åpner neste mail og finner ut at en venn av den som sendte den første mailen har gjort henne en "tjeneste" ved å sende en oppklarende mail til alle hun sendte den til for å fortelle at dette bare er tull. Dooh.

Så åpner jeg den tredje mailen. "Hei. Dette er Andy og John.." igjen..! Jeg er dritt lei Andy og John, jo. Også liksom for å toppe det.. Den fjerde mailen er sendt av samme jente som jeg akkurat åpna en mail fra. OGSÅ for å si at hun hadde sjekket litt ut, og hadde funnet ut at denne msn-mailen bare er tull. Gud, takk for opplysningen, jeg begynte å bli litt bekymra der et øyeblikk...!?

Hva gir du meg? Slutt å sende sånne drittmailer folkens! Tviler på at så himla mange vil ha dem.

Kundebehandling

Ser det er flere som skriver innlegg om hvordan man skal oppføre seg som kunde. VEL, da er det på tide å snu litt på flisa, og se hvordan det er andre veien.

Ting jeg IKKE setter pris på hos en butikkansatt:
- Å ikke få svar når jeg sier hei.
- Å ikke få svar når jeg sier takk.
- Å ikke få svar når jeg sier hade.
- Følelsen av å bli skygget av en detektiv når jeg kikker på klær, sminke og lignende. Jeg er ikke kriminell!
- Når den som er i kassa skravler med noen i telefonen/i køen istedet for å ta mine varer.
- Treige kassafolk (men sier du at du er ny, da blir jeg ikke irritert).
- Kommentarer på hva jeg handler.
- Generell treighet i tippinga.
- Innpakking av gaver med sinnsyk nøyaktighet når det er lang kø.
- Bretting av klær som tar himla lang tid. For meg trenger dere virkelig ikke å legge så mye i brettinga, jeg skal jo rive det opp av posen igjen uansett!
- Når dere lar den dårlige dagen deres gå utover meg.

Ting jeg derimot setter pris på er:
- Et hyggelig hei, takk og hade.
- Et smil tilbake til meg.
- En morsomhet eller lignende (selv om jeg selvsagt forstår at det kan være slitsomt å jobbe mange timer i en kasse. Men jeg setter pris på det, altså..)
- Effektiv jobbing med varene.- At dere lar meg kikke på klær i fred. Jeg spør om hjelp hvis jeg trenger det.
- Godt humør.