Hekling og vennebok (bilder)

Først... Jeg er ferdig med sjalet mitt! Mitt aller første heklasjal. Jeg er kjempefornøyd, det er litt skakt og sånn, men men... Det er vel litt av sjarmen..?

Også har jeg jo funnet igjen sånn vennebok. Og hvis noen lurer, her er det mirakel ønsket å bli:

Jeg ville faktisk bli frisør, hjemmehjelp m.m. Hehe. Hadde vel en del andre ønsker jeg også, men syns denne var morsomst.

Jeg hadde fylt ut cirka halve venneboka selv, med noen måneders mellomrom. Dette var det siste jeg skrev:

Nope, ikke barnslig i det hele tatt........ ;)

Fra barndomsdagboka mi

Å, memories... Tenk å blande "tyggegummir" for å stadfeste vennskapet da?

Mine kjæreste eiendeler

Dette er mine kjæreste eiendeler.

Atten fotoalbum (jeg hadde glemt å ta bilde av et, så du vil bare kunne telle sytten) med hundrevis av bilder. Fra jeg var nyfødt til der jeg er nå, tjuetre år gammel. Det er mange gode minner! Jeg er glad jeg liker å lage fotoalbum og at jeg tar vare på de minnene jeg har.

Hva er dine kjæreste eiendeler?

Livskriser

Vi snakket på jobb om alder, og kom til slutt inn på temaet midtlivskriser. Det er kanskje mer korrekt å si livskriser. Krisene er jo ikke nødvendigvis midt i livet.

Selv har jeg hatt en del tanker om min egen alder. Mange vil vel si at tjuetre ikke er noen alder å snakke om, men for meg er det slettes ikke slik. Det hele kommer av at jeg tenkte mye da jeg var yngre. Jeg hører den barnslige hjerterjenta si: "ååå, innen jeg er 25 skal jeg ha fått en unge eller to! Jeg vil være en ung og hipp mamma. Jeg skal dessuten være godt utdanna, ha reist en del, blitt uavhengig og tøff, og kanskje også ha gifta meg." Gjerne etterfulgt av et lite jubel, den lille hjerterjenta likte jo å fantasere om framtiden.

Det har ikke gått slik, men jeg ser jo at jeg ikke ligger dårlig an heller. Jeg bare liker ikke å skuffe hjerterjenta. Men nå, som jeg har blitt en dame (?), ser jeg at jeg har utrettet mye med livet mitt.

- Jeg har utdanna meg noe utradisjonelt, men jeg jobber nå med det jeg vil. Så selv om jeg ikke går under kategorien "godt utdanna", så er jeg fornøyd med jobben min. Noe som er det viktigste for meg.
- Jeg har kjæreste som jeg eier leilighet sammen med. Vi er hverken forlova eller gift, og slik det virker nå, kommer han ikke til å gå ned på kne med det første. Og nei, jeg skal ikke fri til han.
- Vi har en katt sammen. Okei, det er kanskje ikke en unge eller to, men de får jeg faktisk nok av på jobb. Foreløpig er det et akkurat passe ansvar å ha katt.
- Jeg har ikke reist en del, ei heller blitt tøff eller uavhengig. Jeg må nok skuffe meg selv, og innse at jeg er en person som er avhengig av menneskene rundt meg. Jeg skal faktisk reise litt dette året, og har sett gleden ved å spare til tur. Så punktet om reising kommer jeg nok til å utforske mer senere.

Men selv om jeg vet alt dette, at jeg har livet mitt der jeg vil ha det, så kan jeg stresse litt innimellom. Det er det klassiske "jenter på min egen alder begynner å gifte seg og få barn, hvorfor er ikke jeg i nærheten av det der?". Jeg pleier å berolige meg selv med at jeg er heldig som lever i en tid der tredve ikke er noen alder å få barn på. De biologiske klokkene har fått bedre batterier, man stresser ikke slik som før. Når mamma var på min alder var hun godt gift og hadde tvillingjenter. Stakkars mammaen min. Jeg hadde ikke orket, ikke enda.

Nå er det seks og et halvt år til jeg fyller tretti år. Det virker mer passende for meg å ha målene om reising, giftemål og barn der. For de gamle målene, de typisk "jentemålene", de har jeg enda. Men tjuefem er egentlig ingen alder, tjuefem er fortsatt ungt og friskt, og er jeg heldig blir jeg klar for alt med barn og slik om noen år.

Så jeg skyver rett og slett barndomsdrømmen bort til "i slutten av tjueårene, eller i begynnelsen av tredveårene", også skal jeg ta opp igjen tråden når jeg kommer så langt.

Barndomsdrømmen

Da jeg bare var en bitteliten jente leste jeg hesteblader. Jeg og søsteren min leste hesteannonser mens vi klekket ut snedige planer om hvordan vi kunne kjøpe oss en hest. Vi kunne ha den i garasjen, vi kunne strigle og ri den på deling, og det kom til å gå så bra. Disse drømmene var både viktige og dønn alvorlige for oss småjenter, så da mamma og pappa sa nei gikk verden litt under. Heldigvis kom den fort på plass igjen.

Jeg husker godt at nabojenta fikk hest. Før hun fikk hesten kjøpte hun en sal, det var vinter og hun la den over snøen slik at vi kunne late som vi ridde. Å sitte i den salen og late som jeg var den flinke rytteren jeg visste jeg kunne være, det var ganske enkelt helt fantastisk. Innimellom hestelekingen lekte vi at vi var bompibjørnene, men det var aldri en bjørn jeg ønsket meg. Nei, det var hest.

Rett ved mormor og morfar var det en stall. Den stallen var vi mye i, vi fikk prøve å ri, og det var fantastisk fint. Jeg husker den dagen søsteren min ble tråkket på av en hest som het"Lillegutt". Navnet var ironisk, det var en diger hest som veide hundre tonn, minst.

Søsteren min sa for en stund siden; "jeg lurer på hvordan livet mitt ville blitt om jeg fikk lært meg å spille fiolin, slik jeg drømte sånn om da jeg var liten..?" Min drøm var å ha hest og å ri. Og tanken ble sådd, hvordan ville livet mitt vært nå om jeg hadde lært meg å ri, og hest ble min hobby?

Nå har ikke det skjedd, og mitt uhestevante-jeg har hatt et helt fint liv uten noe å gjøre med hester.

På høgskolen var vi en gang på en gård, og de som ville kunne prøve å ri. Jeg hadde ikke tenkt å gjøre det, men ved hjelp av litt oppmuntring var jeg i grunn ikke vond å be. Jeg visste ikke at det var så vanskelig å komme seg opp. Jeg trodde nesten jeg måtte gi opp, flaut var det også. Å være så tung i rævva som jeg er, det er litt pinlig det... Og akkurat da jeg kom opp tviholdt jeg slik i salen at neglen min knakk bakover. Alle som har fått knekt neglen rett bakover vet jo hvor vondt og ekkelt det er, men jeg kunne jo ikke skrike heller. Så jeg beit tenna sammen og satt stiv som en stokk oppå hesten. Jenta som alltid har ønsket seg hest, alltid har ønsket å ri, satt der og syns det var både høyt og humpete. Men det var gøy, og det gav mersmak. Men jeg gjorde aldri noe med det.

Og nå kommer det som er veldig morsomt, og det som gjør at jeg skriver om denne barndomsdrømmen (som jeg i grunn tror veldig mange jenter har hatt). Jeg og en venninne av meg har bestemt oss for å prøve. Vi har ikke det samme utgangspunktet akkurat, venninna mi har ridd i mange år og er en dreven rytter. Men det er lenge siden hun har gjort det, og hun har sagt seg villig til å bli med meg på et nybegynnerkurs. Dette har gjort meg ganske gira, tenk å endelig fullføre drømmen? Nå som jeg tjener penger selv og er voksen kan jeg jo det, jeg kan gjøre akkurat som jeg vil. Det er vel det som er det beste ved å være voksen.

Jeg har aldri tenkt sånn før. At nå, om jeg vil, kan jeg hente tilbake alle småjentedrømmene jeg hadde, og mer eller mindre realisere dem. Okei, jeg skal ikke kjøpe meg en hest og ha den i rundkjøringa utenfor borettslaget jeg bor i, men jeg kan prøve rideskole. Hvis jeg vil kan jeg lære meg å spille klarinett (men det tror jeg ikke at jeg vil). Og har jeg lyst kan jeg kjøpe barbie hver lørdag.

Det ligger mye makt i å være voksen. I morgen skal jeg bruke noe av den makten til å ringe Birkebeineren Hesteskole her i Lillehammer for å høre om de har kurs for nybegynnere. Og jeg gleder meg!

For tjue år siden....

Jeg ble tagget av Egoisten, oppdraget er å gå 20 år tilbake i tid, og se hva som har 20-års jubileum for meg.

For tjue år siden var jeg tre år. Jeg jobber i barnehage med barn fra 0-3 år, og vet nå hvor utrolig mye jeg må ha lært da jeg var tre. Jeg husker ikke noe av det, men jeg tenkte jeg kunne bruke barnehagetanta inni meg for å finne ut hva en treåring, også mest sansynlig meg selv, lærer og opplever:

1. Jeg lærte å si "min" og "mitt", hvis jeg ikke allerede kunne si det.

2. Jeg opplevde nok at hele verden gikk under for meg, når tvillingsøstra mi tok leken jeg lekte med.

3. Jeg lærte nok at bursdager var morsomt, og at man kan bli skikkelig hyper på sukker.

4. Jeg lærte nok at mamma og pappa kunne bli skikkelig sinte på meg.

5. Jeg lærte at også tvillingsøsteren min kunne bli sint på meg. Og da kunne jeg bare bite henne, så begynte hun å gråte i stedet.

6. Jeg lærte at oppmerksomhet er noe som må kjempes om når man er to. Slo tvillingsøsteren min seg, dunket jeg hodet i veggen for å få trøst. Mamma og pappa måtte til slutt løpe til den som ikke hadde slått seg, for å forhindre skader. Utrolig nok har jeg ikke blitt selvskader i voksen alder.

7. Jeg lærte at bøker er en fin ting, dette har jeg aldri glemt.

8. Jeg lærte at familien alltid støtter og beskytter deg, og jeg var et trygt barn.

9. Jeg lærte nok at middag ikke alltid smaker godt.

10. Jeg lærte nok også at man må vente på tur. Og å vente på tur er kjedelig.


Og helt til slutt. Jeg tagger mirakel og Minneapolise.

Å finne igjen daboka si fra tenårene

Det er rart å lese ting du har skrevet for ti år siden.

De sinteste dagbokskribleriene fant sted 16. februar 1995. Jeg var 12 år.

"Jeg har kommet til en mange ting i dag. Jeg har kranglet med pappa 4 ganger (4!).
Jeg er upopulær.
Jeg er tykk.
Jeg har stygt hår.
Jeg har få venner.
Jeg har en tvillingsøster (kopi!)
Jeg er ulykkelig forelska.
Jeg har foreldre som maser.
Jeg har en pappa som erter.
Jeg har en lillebror det er synd på.
Jeg har foreldre som tror jeg har spiseforstyrrelser, som venter at jeg skal spise 400 poteter om dagen.
Jeg har vanskelig prosjekt.
Jeg blir lett flau.
Jeg er stygg.
Jeg har ingen kjæreste.

JEG TROR IKKE DET ER FORDI JEG ER TENÅRING!

Men så glemte jeg èn ting:Jeg har ufølsome, overbeskyttende foreldre!

Ååååå, så urettferdig at jeg er/har alt dette! Tenk hvis jeg var S**** eller ei populær jente! Alt hadde vært bedre.

Det positive i mitt liv:
Jeg har 3 ordentlige venner.
Jeg har uskilte foreldre.
Jeg har levende besteforeldre (mors- og fars-siden)
Jeg er forelska (Hvis ulykkelig, hardt forelsket kan kalles positivt).
Jeg lever i år 2000.
Vennene mine: R****
S****
Monica (tvillingsøster)
De er bestevennene mine, men nå krangler jeg og Monica ganske mye, S virker reservert overfor meg, men R er vanlig, da.

Må gå, Monica BEORDRER MEG!!!
METTE
UNHAPPY"

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle meg selv at det ville bli bedre, jeg syns liksom litt synd på den jenta der. Så litt til ære for henne (altså meg) vil jeg skrive en liste fra i dag, som kan ligne litt på den jeg skreiv for elleve år siden.
- Jeg er voksen nok til å ikke tenke på det med popularitet. I mine kretser er vi bare venner.
- Jeg er fortsatt ganske tykk, men jeg overlever.
- Jeg har pent hår.
- Jeg har akkurat passe med venner.
- Jeg har en herlig tvillingsøster, som er min bestevenn og som støtter meg i alt.
- Jeg er forelska i samboeren min.
- Jeg har foreldre som bryr seg om meg.
- (okeida) Jeg har fortsatt en pappa som erter.
- Jeg har en lillebror jeg er glad i, og nå har han blitt gammel nok til å måtte stå til ansvar for ting han gjør, slik at han oppfører seg stort sett pent. ;)
- Jeg har foreldre som slettes ikke tror jeg har spiseforstyrrelser, ingen fare for det.
- Jeg blir ikke like lett flau nå.
- Jeg ser pene sider ved meg selv også.
- Jeg har funnet mannen jeg vil dele livet med.