Dårlig samvittighet

Jeg er velsignet med en hel del dårlig samvittighet. Jeg har dårlig samvittighet på grunn av jobb, familie, venner og kjæreste. Og skal jeg trekke fram èn dum ting jeg har gjort, som jeg angrer skikkelig på er det at jeg en kveld ble midlertidig sinnsyk og klipte i Pondus-bladene til samboeren min. Jeg husker ikke helt hva som gikk av meg, men jeg fant ut at jeg skulle pynte opp doen vår med Pondus-utklipp. Jeg fant fram saksa, og begynte jobben. Jeg tror jeg tenkte litt underveis, at han kanskje helst ville hatt bladene hele, men det rasjonaliserte jeg fort bort. Han hadde jo tross alt brukt et blad til å drepe en flue en gang. Dessuten hadde han jo alle bøkene. Og dermed fylte jeg rammene mine med gode Pondus-striper, meget fornøyd med meg selv. Det ble jo råstilig!

Helt til jeg landa på jorda igjen, og innså hva jeg hadde gjort. Jeg husker jeg sov skikkelig dårlig den natta (samboeren min jobba nattevakt og kom hjem på morgenen) og når min kjære kom hjem spurte jeg om han syns det var fint på do. "Ja..." svarte han "hvor har du fått tak i de Pondus-utklippene egentlig?"

Jeg har vel siden sagt unnskyld hundre ganger. Hver gang jeg er på do irriterer jeg meg over at jeg gjorde det, for det viste seg jo selvsagt at samboeren min samler på Pondus. Han har hvert eneste blad som er utgitt.

Og i dette øyeblikk ser han over bladene, og jeg gruer meg til å se hvor mange jeg klippa i. Jeg har lovt å prøve å få tak i dem igjen, så om ikke lenge kommer det nok et innlegg med nummer jeg må få tak i.

Herregud, jeg angrer!

(Men jeg har jo ikke vært utro... Det hadde vært verre!)

(Nå har vi lett gjennom, men fant ikke flere enn to av bladene. Så hvis noen har Pondus nr. 7 2004 eller Pondus nr. 1 2007 så kjøper jeg dem gjerne. Mer enn gjerne. Jeg har sendt mail til noen på finn.no som solgte, så kryss fingre og ben for meg...)

Reklame

Jeg ble minnet om en post skrevet for lenge siden. Jeg vet ikke om dere syns den er like spesiell som jeg syns, men den fortjener å bli lest. Trykk her.

De store ord

Det er rart hvor vanskelig det skal være å skrive om de vanskelige tingene. De store tingene, de tingene som fører til tanker som absolutt burde ha vært skrevet ned. mirakel gjør det mer enn godt nok i dette innlegget, men jeg vil allikevel skrive ned min versjon. Til syvende og sist kan jeg jo ikke bare peke på bloggen hennes og si at det står der, jeg må forme mine egne tanker og ord.

Den siste uken har jeg tenkt en del på døden. Som en direkte konsekvens av at min gamle morfar (på nittien år, faktisk) kom på sykehuset. Den kvelden han kom på sykehuset var jeg hos mamma og mormor sammen med kjæresten min. Jeg sov over til dagen etter, ringte sykehuset et par ganger og var ganske positiv på tross av det åpenlyse; mannen var dårlig, på sykehus og gammel. Dagen etter besøkte vi han på sykehuset, og han så ikke akkurat pigg ut. Etterpå var jeg så sliten at jeg bare dro hjem og sov, og hadde det egentlig ganske miserabelt. Tanken på morfar i sykesenga mens han knapt orket å smile var tung.

Dette er ingenting sammenlignet med hvordan han var da vi besøkte han på mandagen. Han lå i sykesenga og så veldig liten ut. Han klarte ikke snakke så mye, han hadde på en måte nok med å puste. Han begynte å gråte når mormor sendte han hilsninger fra kjente. Og den sterke jenta som hadde tenkt positivt og greit (iallefall foran andre) forsvant som dugg for solen, og jeg endte opp med tuting og grining i gangen etter å ha snakket med en sykepleier. Det er ikke lett å ta inn over seg at døden kan nærme seg for noen man har kjær. Jeg klemte den spinkle kroppen i sykesenga da jeg skulle gå, mens jeg fikk hvisket fram et noe gråtkvalt: "hadebra, morfar...". Jeg var nesten sikker på at det var siste gang jeg så han.

Det trodde nok resten av familien også, for dagen etter kom søsteren min fra byen altforlangtunna (du visste kanskje ikke at det er en by, mirakel?), og det var utrolig godt å se henne igjen. Vel vitende om at hun var hos mamma og dem kunne jeg trekke meg litt tilbake og ta inn over meg det jeg hadde sett, hjemme hos meg selv. Det var utrolig godt. Og jeg ble mer klar for å være både i Vingrom og på sykehuset.

Utrolig nok ble morfar bedre. Legene sa de var optimistiske, og jeg syns vi stadig fikk positive beskjeder. Siste nytt nå er at han faktisk sitter oppe i en stol ved siden av sykesenga, og har begynt å spise igjen. Jeg bøyer meg i støvet for den mannen, han er jammen sterk og tøff, med en livsvilje jeg tror har reddet livet hans.

Litt av grunnen til at jeg skriver om det her er at jeg trenger å skrive om døden. Siden tanker om døden har kommet denne siste uka, og dette er tanker jeg vil ha på papiret, jeg vil ha det tenkt gjennom.

Døden er noe jeg har vært opptatt av siden jeg var ganske liten, eller iallefall ungdom. Jeg har ikke hatt store erfaringer rundt dødsfall selv, heldigvis, men har vært i et par begravelser. Jeg husker godt min første begravelse, det var begravelsen til farfaren min. Farfar og jeg hadde ikke et tett og nært forhold, han bodde langt unna med sammen med farmor (som fortsatt lever), så det ble til at vi møttes kun èn gang i året. Jeg kan ikke huske at jeg var knust når jeg fikk vite at han var død. Jeg kan huske at vi tok buss til vestlandet for å gå i begravelsen. Og at farmor spurte meg og søstra mi om vi ville dele ut programmet i kirka til de som kom. Og det var vel omtrent der det skar seg. For det første å komme inn i kirka og se kista. For så å se farmor som var så lei seg. Også å møte alle som kom, med tårer i øynene, og gi de det programmet. Jeg husker ikke mye av selve sermonien, men husker jeg gråt en hel del. Og jeg tenkte nok en del på døden da også. Men jeg tror de fleste tankene mine gikk til farmor, som måtte fortsette å leve uten farfar.

Når morfar nå ble syk tenkte jeg en del på mormor som eventuelt måtte leve alene uten han. Og på mamma. Også tenkte jeg på at jeg en eller annen dag nok må begrave mine egne forelde. Og kanskje min egen mann. Også tenkte jeg på katten min, Ariel, som jeg ganske sikkert kommer til å miste en dag. Og jeg kan bare ikke forstå at folk klarer å gjøre dette uten å tro på noe. Jeg må tro på noe etter døden, jeg klarer ikke å tenke at jeg aldri får se de som er døde igjen. Men det føles så feil å bare tro på noe fordi jeg trenger det. Jeg burde vel ha trodd hele tiden?

Hvis jeg nå skal tro da... Hva skal jeg tro på? Himmelen? Flere liv som menneske eller dyr? Et nytt liv i en ny og bedre verden?

Og til dere som tror; velger dere bare det som høres best ut?

For hvis jeg kan velge, så vil jeg helst tro på at når jeg dør kommer jeg til en ny og bedre verden sammen med alle jeg har kjær, og vi har det bare bra, i et uendelig liv uten alder, sykdommer og avskjeder. Jeg mangler fortsatt troen på noe etter døden, jeg føler fortsatt at det bare er ønsketenkning... Kanskje jeg kommer dit etter litt tid.

Noen andre tanker jeg har hatt er tanker om at vi må gripe dagen. Det er ingen hemmelighet at jeg er et slags tidsfreak, jeg elsker alle ordtak om tid, carpe diem og om å ta muligheter. De ordtakene ble veldig forståelige for meg nå, og jeg tenkte en del på om det er noen drømmer jeg har som jeg enda ikke har oppfylt. Men det blir vel et helt annet innlegg, en annen gang..

Men jeg har iallefall nok en gang blitt klar over hvor skjørt livet er, og hvordan man må ta vare på hverdagen. Vi skal alle dø, vi har oppmålt tid, det er flest hverdager her i livet, og er man ikke lykkelig i hverdagen må man gjøre noen grep slik at man blir det. Så vanskelig og så enkelt er det.

20 ting jeg elsker med deg:

Jeg elsker hvordan du får meg til å føle meg. Jeg føler meg som prinsessa di.

Jeg elsker fredagsrutinen vår. At du henter meg på jobb og at vi sammen drar for å handle mat og smågodt. Vel hjemme lager vi (du) middag, og koser oss med film og smågodt utover kvelden. Det er perkfekt.

Jeg elsker humoren vår. Den er uhyre viktig, og vi kommer oss gjennom det meste av problemer med humoren inntakt, tror jeg.

Jeg elsker at du er så ivrig med ishockey. Okei, det irriterer meg litt også, det tar mye av tiden din. Men det glemmer jeg når du kommer hjem i fyr og flamme over en eller annen mulig ny spiller som er helt fantastisk. Da smiler jeg av deg, mens jeg tenker hvor heldig jeg er som har en så engasjert mann.

Jeg elsker at du legger deg sammen med meg hver kveld. Og selv om du ikke skal legge deg til å sove selv, legger du deg sammen med meg for å stryke meg på ryggen, snakke litt og si natta. De stundene er gull for meg.

Jeg elsker hvordan du ler av spøkene mine, hvordan du kaller meg smart (av alle ting), og hvordan du forteller meg at jeg er pen. Jeg syns det er utrolig at du ikke gir opp, når jeg for hundrede gang klager over meg selv.

Jeg elsker hvordan du er sammen med familien min. Når du er morsom og avslappa, og jeg har alle mine kjæreste rundt samme bord... Da er jeg lykkeligst.

Jeg elsker den økonomiske sansen din. Uten den hadde vi ikke eid verdens koseligste leilighet.

Jeg elsker engasjementet ditt rundt USAturen vår. Hvordan du for et og et halvt år siden begynte å finne hoteller vi kunne bo på. Hvordan du er så engasjert i Tripadvisor-siden at vi faktisk kjørte rundt i Lillehammer for å ta bilder av hoteller. Og at vi fikk en liten gymbag for det.

Jeg elsker vinnerlykken din. Jeg blir ikke overrasket over at du vinner kilosvis med sjokolade lenger.

Jeg elsker filmkveldene våre. Når vi finner en film vi begge vil se, og filmen er bra, maten god og alt stemmer.

Jeg elsker det at du kikker på den samme bilannonsa i dagesvis, for så å se at den blir solgt. Du gjentar prosedyren i månedsvis, fordi du er herlig fornuftig.

Jeg elsker det at du støtter meg uansett. Når jeg slutta på skolen støtta du meg, selv om det var et økonomisk lite lurt valg.

Jeg elsker at du lager mat! På den måten blir det varm mat til middag, noe jeg tviler på om det hadde blitt hvis jeg hadde stått for kokkingen...

Jeg elsker måten du trøster meg på.

Jeg elsker at du venger alle klærne dine (og mine) før du skal vaske dem.

Jeg elsker at jeg kan vekke deg grytidlig for å hanskes med en edderkopp jeg ikke klarer å ta selv. Og at du gjør det uten å være gretten og irritert.

Jeg elsker lunsjmeldingene jeg får av deg. De er et høydepunkt i arbeidsdagen min.

Jeg elsker at du har (L) Mette! i msn-nicket ditt.

Jeg elsker å kjøre bilturer sammen med deg.


Jeg kunne selvsagt fortsatt i det uendelige, men tjue ting får vel holde for denne gang.
Gratulerer med treårsdagen, kjæresten min!

Et nytt menneske

Da jeg og tvillingsøsteren min var elleve år fikk vi en lillebror. Jeg antar at jeg holdt han da han var bitteliten og nyfødt, men husker det egentlig ikke. Det skulle gå enda tolv år før jeg fikk holde en nyfødt unge igjen. Jeg vet jeg skriver som om det er jeg som har født, men det er det altså ikke. Søsteren til kjæresten min fødte ei bittelita jente natt til i går, og i gårkveld var vi på besøk. Først møtte vi den nybakte bestemora med den nybakte storebroren (3 år, og veldig stor, pluttselig), og den stolte storebroren viste oss vei til rommet. Der satt de, den nybakte faren med jenta i armene, den nybakte mora i sykesenga, og jeg ble skikkelig satt ut. Jeg måtte svelge hundre klumper mens jeg klemte mora og gratulerte. Jeg turte ikke klemme faren, redd for å komme borti den nyfødte. Vi gikk bort til TVstua for å la de andre på rommet være litt i fred. Vel framme der fikk jeg brått en nyfødt baby i armene mine. Jeg fikk holde! Glemt var mora som hadde pressa ut denne rosa, lille klumpen, glemt var faren som hadde holdt henne i hånda og vært vitne til ekstreme smerter. Jeg var ganske så sikker på at dette var mitt øyeblikk, dette var stort for meg! Man er jo egoistisk av natur, og jeg følte meg virkelig som en nybakt tante, en ganske stolt en. Og selv om jeg ikke er tante på ordentlig, kjæresten og jeg er ikke gift, så er denne gleden skikkelig stor. Velkommen til verden, lille jente!

(Å kikke inn i øynene til en nyfødt unge er rart. Jeg innbiller meg at de har kunnskap vi ikke har, at nyfødte barn vet noe vi glemmer med tiden. De ser så innmari kloke ut.)

Jeg elsker deg

"Så pen du er", sier kjæresten min, midt i en omfavnelse. Han var vel egentlig på vei til dataen sin, men så møttes vi sånn cirka midt i stua, og måtte klemme litt. Det er sånn hotellturer for å feire treårsjubileum gjør med en. Man blir bare så klemmete og romantisk og klissete. "Pen?" ler jeg, "jeg har jo et digert plaster i panna!" Jeg har nemlig en monsterkvise som har plaga meg hele helga. Nå har jeg gjemt den godt under et plaster. Jeg prøver ut filosofien "ute av syn, ute av sinn", men det funker egentlig ikke. "Du kunne hatt plaster over hele deg" tuller kjæresten min. Jeg syns jeg er meget heldig som har en kjæreste som driter i monsterkviser og plaster. "Jeg elsker deg", sier jeg. "Jeg elsker deg også" sier han, "kanskje mer enn noensinne".

Det føles godt å bli elska mer enn noensinne.

Et forhold i tre år

Kjæresten min og jeg har snart vært sammen i tre år. For tre år siden var vi fortsatt på "ha-venninne-som-anstand-fasen", en meget slitsom fase. Vi var også litt på "møtes-helst-i-fylla-fasen". Og tro meg; jeg var ikke sjarmerende full. At kjæresten min ikke løp unna meg så fort han klarte er for meg et mysterium.

Iløpet av tre år i et trygt og godt forhold går man gjennom mange ulike faser. Som nevnt hadde vi anstand den første tida, sjenerte som vi var. Etterhvet avtok heldigvis akkurat den sjenertbiten, og vi turte å møtes alene. Også kom vi til "vil-aller-helst-bare-være-alene-hele-tida-fasen". Til og med det er en slitsomt fase! Da merker man tidspresset, man skal rekke skole/jobb, venner (som tross alt har vært der for deg mens du var singel og på søker'n) og familie. Også skal man selvsagt rekke den herlige kjæresten sin. Kjæresten min jobba veldig mye da vi ble sammen, og jeg tror det var det som utløste det at vi valgte å flytte sammen. Litt "uromantisk" kanskje, men det var faktisk litt fordi det ville bli meget lettvindt. Og koselig, selvsagt..! Vi fikk masse tid sammen, kjæresten min slutta i ekstrajobben sin og forholdet blomstret. Snart var vi klare for å forøke oss litt. Kall det gjerne "nå-er-vi-trygge-på-hverandre-og-kan-få-fokus-på-en-tredjepart-fasen". Å ha et dyr sammen er et ganske stort skritt det også, synes jeg. Også er det helt fantastisk moro..! Vi henta Ariel i Ringebu i sommerferien for to år siden, og vi ble fort vant til å ha henne der. Vi har blitt en liten familie på tre, og selv har jeg blitt en sånn kattegal jente, som stort sett dokumenterer det aller meste hun gjør i bilder. Ariel har vært med oss på flytting, og det gikk smertefritt.

For vi begynte med å leie en leilighet midt i byen, en kjempekoselig en, som fort ble et hjem. Men som de fleste sikkert etterhvert tenker selv; man kan nesten likesågod eie som leie. Da vi ble klare for å eie noe sammen begynte vi å kikke på annonser. Vi fikk lån og gikk på visninger i et år før vi fant den leiligheten vi endte opp med, og som vi bor i nå. Bare det å gå i banken og å gå på visninger var for meg utrolig romantisk. Vi var i "nå-vil-vi-bli-samboere-på-ordentlig-fasen". En jente som gikk i klassen min en gang flytta sammen med en mann, og hun valgte å ha en bok med oversikt over hvem som eide hva. Lenge leve naiviteten min; slik har ikke jeg gjort det. Jenta fikk bruk for boka, for det ble slutt, så jeg antar jeg egentlig burde ha lært av henne. Men jeg får meg bare ikke til å være så kynisk. Jeg lever fortsatt i troen på at det skal bli meg og kjæresten min i evigheten, at vi skal gifte oss en dag, få unger, se ungene voksne opp, bli gamle, bli pensjonister (gleder meg allerede!) og til slutt komme på et aldershjem sammen. Gamle og surrete, kjæresten min med Pondusblader og øl, jeg med de hundre fotoalbummene mine og vin.

La oss nå si at vi har kommet til en fase der vi er rolige, avslappa og ting begynner å bli litt rutine. Litt sånn "nå-er-det-ikke-så-nøye-å-lukke-badedøra-fasen". Her må man være litt obs. Jeg ser at mange ektepar pusser opp og ordner mye hjemme, og jeg tror nok det er fordi de ønsker å ha litt prosjekter sammen. Kjæresten min og jeg er nok litt for late til å styre med oppussing, men vi har det siste året planlagt og spart til USAtur. Det er vårt felles prosjekt. Jeg tror man trenger noe sånn, for etterhvert tar hverdagen igjen selv de mest forelska par. Vi har noe å glede oss til, snakke om, planlegge og spare til. Herlig..!

Så vi har gått gjennom ulike faser her;
"ha-venninne-som-anstand-fasen" og "møtes-helst-i-fylla-fasen" var stressende og slitsomme, mens "vil-aller-helst-bare-være-alene-hele-tida-fasen" var enda mer slitsom på grunn av all samvittigheten man sleit med i forhold til alle andre. De neste fasene var preget av økende trygghet, og er det noe jeg setter høyt er det trygget! Så "nå-er-vi-trygge-på-hverandre-og-kan-få-fokus-på-en-tredjepart-fasen" og "nå-vil-vi-bli-samboere-på-ordentlig-fasen" var utelukkende herlige. Når det kommer til "nå-er-det-ikke-så-nøye-å-lukke-badedøra-fasen", så handler den også om trygghet, men også om intimitet og tillit. Det er ikke så reint lite, bare det..! Og der føler jeg vi er nå. Hva neste fase blir vet jeg ikke enda, men dere skal ikke se bort i fra at jeg holder dere oppdatert.

Avskjeder

I dag hadde jeg en litt dårlig start på dagen. Mannen skal på kurs onsdag-torsdag (jeg vet det bare er en natt.. Men det er et og et halvt døgn) i Sverige, og i dagtidlig stod han opp halv seks. Jeg lå sånn halvvåken og slumra. Så våkna jeg brått av at døra slo igjen, og jeg hørte nøkkelen som sa "klikk" i døra. Hadekosen min!! Jeg kastet meg ut av senga og løp så fort jeg kunne ut i oppgangen for å rope på han. Så til verandaen for å rope. Men ingen mann. Ringte med gråten i halsen for å si at han hadde glemt å gi meg hadekos. Han hadde ikke glemt det, han hadde bare villet la meg sove. Og nå var han så stressa at han ikke rakk å komme tilbake for å gi meg kos. Så... Da gråt jeg bittelitt. Herlig å ha våknet i panikk, løpt, ropt på og grått allerede før klokka ble ti over seks..! Jeg har nå full forståelse for unger som gråter når foreldrene drar på jobb. Og som må ha hadekos.

Bare sånn for å forklare; jeg haterhaterhater avskjeder, om det er for kort eller lang tid. Å bli vant til avskjedene med søstra mi som bor i Fredrikstad tok langlang tid. Med masse tårer underveis.

PS. I dag skal jeg på jobbintervju, klokka 12.30.. Måtte intervjuet gå bedre enn starten på dagen tilsier.

PS2. Nå brøyt jeg meg. Bråmett.

Smil til verden, og verden smiler til deg

Musikken dundret i ørene mine og jeg trampet taktfast hjemover. Hvis jeg bare kom meg hjem, da kunne jeg grave meg ned, legge meg, ikke snakke med noen og bare være i fred. Faktisk skulle jeg ikke si hei til mannen en gang, jeg skulle bare brøyte meg fram til senga. Og sove litt. Jeg skulle ikke bry meg om mannen som kanskje hadde syns det var hyggelig med en litt snill dame denne dagen.

...Eller? Nei, jeg kunne ikke komme hjem i dette humøret, stakkars, stakkars mann. Og hva var det jeg hadde hørt om at hvis man er sur, så kan man bare smile litt, så vil man bli blid igjen..?

Jeg smilte. Jeg smilte og jeg smilte, kinnene mine ble stive og jeg ble ikke akkurat noe lykkeligere. Håper ingen ser meg nå, tenkte jeg, og lurte litt på hvordan jeg så ut.

Om ikke jeg ble stort gladere av selve smilinga, så ble jeg en del gladere etter å ha sett dette bildet. Jeg måtte faktisk le litt. Og når jeg kom hjem ventet mannen med klem og gode ord, jeg gikk rett inn i dusjen og dusjet av meg irritasjon mens han dekket på bordet ute. Der satt vi lenge og spiste middag og snakket, før jeg gikk inn og la meg (som planlagt) for å se en helteit film ("Highschool Musical").

Så endte dagen bra allikevel.

Om et velfungerende forhold

Noen ganger lurer jeg på hvorfor akkurat det forholdet jeg er i nå fungerer så bra, når jeg har hatt så mange andre lovende forhold som har gått rett i dass. Jeg har ikke noe svar. Kanskje det er det at han ikke har blitt lei meg. Eller at jeg ikke er så himla sjalu lenger, eller kanskje at han gir meg liten eller ingen grunn til å være sjalu..? Eller har det kanskje litt å si at vi har det bra sammen i hverdagen?

For det har vi.

Noen dager finner vi på ting sammen, ser film, lager middag, drar på biltur (gjerne på Statoil for å kjøpe boller med sjokoladebiter inni), besøker familiene til hverande, drar på kino, drar ut og spiser og en sjelden gang drar vi på weekendturer på hotell. Jeg jobba som stuepike i mine yngre dager, så å være på hotell er for meg den ultimate luksus. Dryss på litt stand-up på kvelden, så har du den perfekte borte-hjemmefra-helga for meg.

Andre dager er vi bare parallelt hjemme. Nesten som akkurat nå. Vi sitter på hver vår data uten å si stort, kanskje viser han meg et bilde fra New York han har funnet, kanskje viser jeg han den nye logoen til den nye bloggen min. Da sier han: "enda en ny blogg? Hadde ikke du en del fra før?" og jeg smiler overbærende til denne mannen som ikke har funnet gleden i å blogge. Som tydeligvis ikke vet hvordan det er å bytte bloggsted. Så skriver jeg litt mens han tusler ut i stua for å spille Play Station.

Hvis jeg skal tenke etter hvilke av disse tingene som gjør at akkurat vi holder ut med hverandre, så må jeg vel si at det er den salige blandingen. Jeg tror evnen til å kunne slappe av sammen, uten å finne på noe hele tida, er veldig viktig. Jeg tror også det er viktig å ikke bli for avslappa med hverandre, da blir det fort en vane. Og vaner blir fort kjedelig. Og blir det kjedelig, ja, da virker vel gresset en del grønnere på den andre sida.

Å snakke sammen er viktig, men jeg merker at det ikke er like viktig nå som i begynnelsen. Jeg har venninner jeg kan plage med de typiske "jenteissusene" mine, og vi begynner liksom å bli ferdig med å analysere fortid og framtid. Vi snakker fremdeles om framtida, og om nåtida, men de lange nettene med skravling er over. Jeg syns det er deilig, det er fryktelig slitsomt å gå på jobb etter en natt med prating om dype emner. Jeg antar at man går videre til nye stadier av forholdet i takt med når man er klar for det. Akkurat nå er jeg veldig fornøyd med der vi er. Vi er samboere i en leilighet vi eier sammen, men hverken forlova, gift eller barneklare.

Å flytte sammen med han gikk overraskende greit. Det er godt å ha en å hyle til når det er edderkopper/vepser/homler/fugler (vi har katt... det er en lang historie) i stua. Også er det veldig greit at han liker å lage middag. Og nå som vi har oppvasksmaskin er nesten alle husarbeidskranglene long gone. Det er ting som irriterer meg, akkurat som han sikkert irriterer seg over meg (selv om jeg ikke kan se for meg akkurat hva det er), men det går stort sett fint. Så klart er det ikke alltid like artig når han roter, men vi har ordna så vi har hver vår side av soverommet, slik at alle klærne han ikke klarer å få inn i skapet kan han slenge der. Jeg tror det er viktig å ikke bli for masete. Det er ikke alltid like enkelt å bite i seg kommentaren om klærne som ligger rett utenfor klesskapet. Det er vanskelig å forstå hvor hardt det er å få det inni der. Men jeg har mine særheter jeg også. Jeg hater å vaske opp kjelene, og slenger vel så og si alt i oppvaskmaskina. Jeg blir sint når jeg støvsuger, og dere kan vel gjette hvem det går utover. Det er først nå, og fortsatt bare innimellom når jeg føler meg veldig snill, at jeg gidder å vrenge tilbake klærne han insisterer på å vrenge når de skal vaskes, og jeg gidder ikke alltid brette hans klær. Noen ganger deler jeg alt i to, og ordner bare mitt. Jeg er vel litt egoistisk. Vi har hvert vårt smør. Vi har hver vår favorittsofa. Vi har hver vår data (takkoglov). Vi har våre hjemmealenekvelder. Jeg føler ikke noe ansvar på å besøke hans familie, det intiativet tar han. Også passer jeg på mine. Særegenhetene våre er spesielle, vi kan aldri bli èn person, så de må vi bare få beholde.

Om bare tre måneder går vi inn i vårt tredje år sammen. Og jeg antar det har blitt så lenge (og blir lenger) fordi vi rett og slett passer så godt sammen. Jeg kan ikke se for meg noe annet enn å være sammen med han.

(Også får jeg bare unnskylde alle eventuelle klisjèer, men det er et klisjèfylt tema).