Smil til verden, og verden smiler til deg

Musikken dundret i ørene mine og jeg trampet taktfast hjemover. Hvis jeg bare kom meg hjem, da kunne jeg grave meg ned, legge meg, ikke snakke med noen og bare være i fred. Faktisk skulle jeg ikke si hei til mannen en gang, jeg skulle bare brøyte meg fram til senga. Og sove litt. Jeg skulle ikke bry meg om mannen som kanskje hadde syns det var hyggelig med en litt snill dame denne dagen.

...Eller? Nei, jeg kunne ikke komme hjem i dette humøret, stakkars, stakkars mann. Og hva var det jeg hadde hørt om at hvis man er sur, så kan man bare smile litt, så vil man bli blid igjen..?

Jeg smilte. Jeg smilte og jeg smilte, kinnene mine ble stive og jeg ble ikke akkurat noe lykkeligere. Håper ingen ser meg nå, tenkte jeg, og lurte litt på hvordan jeg så ut.

Om ikke jeg ble stort gladere av selve smilinga, så ble jeg en del gladere etter å ha sett dette bildet. Jeg måtte faktisk le litt. Og når jeg kom hjem ventet mannen med klem og gode ord, jeg gikk rett inn i dusjen og dusjet av meg irritasjon mens han dekket på bordet ute. Der satt vi lenge og spiste middag og snakket, før jeg gikk inn og la meg (som planlagt) for å se en helteit film ("Highschool Musical").

Så endte dagen bra allikevel.