Avskjeder

I dag hadde jeg en litt dårlig start på dagen. Mannen skal på kurs onsdag-torsdag (jeg vet det bare er en natt.. Men det er et og et halvt døgn) i Sverige, og i dagtidlig stod han opp halv seks. Jeg lå sånn halvvåken og slumra. Så våkna jeg brått av at døra slo igjen, og jeg hørte nøkkelen som sa "klikk" i døra. Hadekosen min!! Jeg kastet meg ut av senga og løp så fort jeg kunne ut i oppgangen for å rope på han. Så til verandaen for å rope. Men ingen mann. Ringte med gråten i halsen for å si at han hadde glemt å gi meg hadekos. Han hadde ikke glemt det, han hadde bare villet la meg sove. Og nå var han så stressa at han ikke rakk å komme tilbake for å gi meg kos. Så... Da gråt jeg bittelitt. Herlig å ha våknet i panikk, løpt, ropt på og grått allerede før klokka ble ti over seks..! Jeg har nå full forståelse for unger som gråter når foreldrene drar på jobb. Og som må ha hadekos.

Bare sånn for å forklare; jeg haterhaterhater avskjeder, om det er for kort eller lang tid. Å bli vant til avskjedene med søstra mi som bor i Fredrikstad tok langlang tid. Med masse tårer underveis.

PS. I dag skal jeg på jobbintervju, klokka 12.30.. Måtte intervjuet gå bedre enn starten på dagen tilsier.

PS2. Nå brøyt jeg meg. Bråmett.