Blogger

Tidligere har jeg blogget på EnjoyDiary. Det var et fint bloggeår det, men føler kanskje jeg likesågodt kunne skrevet andre steder det året. Intriger, snørr og tårer er ikke så veldig bra for skrivelysten i lengden.

Men èn ting har jeg nå tatt med meg fra dette året. Jeg brukte å skrive en post med linker til de jeg leste hos, og nå har jeg tenkt til å gjøre det her også. Så kan jeg redigere etterhvert som jeg finner fler. Jeg er stadig åpen for nye blogger. Etter at jeg fant Bloglines har det blitt så lett, og lite tidskrevende, å følge med på andre, slik at jeg har god tid til å lese mange blogger. Så hvis du ikke er på lista og føler du burde vært det, legg igjen en hint, så kan det jo hende jeg liker det jeg leser. Det er ikke alltid så lett å finne fram i bloggverdenen. Det er mange der ute!

I alfabetisk rekkefølge, min bloggliste:
- [I Taiwan spiser de ikke mandarin.]: En velkjent blogg for de aller fleste. Korte og gode poster.
- Antidamen: En utflytta EnjoyDiary-jente, noe jeg er glad for, for nå får jeg lest hos henne igjen. Hun skriver til tider både provoserende og utleverende.. Kanskje det som er så fint.
- Confiteor: Ei jente jeg kjenner gjennom tvillingsøstra mi. Hun skriver engasjerende og med snert.
- Cubicle Speed: En nyoppdaget blogg med innlegg jeg likte. Hun sier selv hun er en livstrett 40-åring, og dette gjør meg nysgjerrig.
- Delirium: Dette var den første bloggen jeg begynte å lese, for mange år siden. Siden da har hun flyttet blogg et par ganger, og mye har skjedd. Jeg engasjerer meg i livet hennes, fordi hun skriver levende og godt.
- Egoisten: En åtgaumsforvaltar (?) med spreke kommentarer og hyggelige innlegg.
- Elise: En venninne fra folkehøgskolen. Liker å følge med på livet hennes i USA, men her skrives det ikke mye for tiden.
- Ellikken: En blogger som skriver treffende og rørende.
- Ex-sex-redaktøren: En blogg jeg fant under mitt en måneders lange opphold på VGBlogg. Hun skriver til tider morsomme innlegg.
- Frøken Fryd: En av de jeg "ble kjent med" gjennom EnjoyDiary. Hun skriver supert, når hun først skriver.
- Frøken Skavlan: En blogg jeg fant via en annen blogg, og jeg har blitt hekta på de små innleggene hennes, som alltid får meg i godt humør. Hun får meg alltid til å ville lese mer.
- Fugged: En Livejournal-jente med utrolige bilder.
- Hanne og Christian: Et par jeg kjenner gjennom tvillingsøsteren min. De oppdaterer veldig sjelden, men når de gjør det er det veldig koselig. Derfor venter jeg spent på neste oppdatering.
- Helen of Toy: Også en VGBlogger. Hun skriver morsomt, treffende og godt. Alltid en fryd å lese.
- Hva hun sa: Nyoppdaget blogg som jeg gleder meg til å lese mer av..!
- Kooperativet: Jeg hadde kanskje forventet litt mer av dette prosjektet, men foreløping henger jeg iallefall sånn halvveis med.
- Lykke Lisa: VGBlogger med snert og humor. God skribent.
- Maja: Dette er en slik blogg du kommer til å like med en gang. Treffsikker, godt språk og morsomme tekster gjør at jeg vender tilbake gang på gang.
- Maren: En fotoblogg med utrolig bra bilder.
- Minneapolise: Gammel venninne som imponerer med god blogging.
- mirakel: Tvillingsøsteren min, min medsammensvoren da vi startet å blogge for noen år siden. Hun skriver treffende, godt, med humor og snert. Hun imponerer stadig.
- nirkatu: Også en blogger opprinnelig fra Enjoy Diary. Hun skriver veldig godt og velformulert.
- Sorgenfri: En venninne av tvillingsøstra mi. Heldigvis blogger hun igjen etter litt fravær, ekstremt flink til å skrive, lett å engasjere seg i.
- Oppvekst: En pappa som skriver om sønnen sin, og det å være pappa. Han skriver så treffende, at en kveld satt jeg oppe til langt på natt og leste hele bloggen fra ende til annen.
- PostSecret: Hvem leser ikke her? Jeg er innom hver søndag for å se nye hemmeligheter å røres av, eller å bli flau av, alt ettersom.
- Purpurhjerte: Jeg husker ikke hvordan jeg begynte å lese her. Noe ved henne fasinerer meg, hun får meg til å vende tilbake gang på gang.
- Skyd Mig.Nu: Det er artige og velformulerte tekster i denne bloggen. En blogg jeg likte umiddelbart.
- Spardame: Også en EnjoyDiary-skribent. Hun skriver kort og godt.
- tilli85: VGBlogger med følelser, ærlighet og åpenhet. Slike blogger liker jeg.
- Trollmor-Trine: Trollmor oppretter stadig nye blogger, men jeg vet ikke om hun fortsetter å skrive her. Jeg kjenner henne fra Enjoy Diary og vi har møttes i virkeligheten. Savner å lese om henne, så legger alltid til de nye bloggene hennes i håp om at hun skal skrive.
- Tyvlyttet: Jeg er nysgjerrig, så selvsagt liker jeg denne bloggen.
- Vivalame: En venninne av søstra mi. Hun har ikke skrevet veldig mye enda, men det jeg har lest har gjort at jeg beholder linken.

Jeg har også flere blogger jeg leser på LiveJournal, men de er friendslocked, så ingen vits i å linke til dem her.

Ikke glem å tipse meg om din eller noen andres blogg du tror jeg kan like.

Også må du gjerne klikke deg inn på noen av bloggene jeg har linket til, det er derfor jeg har laget denne posten. En reklame for alle de flotte bloggene jeg har funnet.

For tjue år siden....

Jeg ble tagget av Egoisten, oppdraget er å gå 20 år tilbake i tid, og se hva som har 20-års jubileum for meg.

For tjue år siden var jeg tre år. Jeg jobber i barnehage med barn fra 0-3 år, og vet nå hvor utrolig mye jeg må ha lært da jeg var tre. Jeg husker ikke noe av det, men jeg tenkte jeg kunne bruke barnehagetanta inni meg for å finne ut hva en treåring, også mest sansynlig meg selv, lærer og opplever:

1. Jeg lærte å si "min" og "mitt", hvis jeg ikke allerede kunne si det.

2. Jeg opplevde nok at hele verden gikk under for meg, når tvillingsøstra mi tok leken jeg lekte med.

3. Jeg lærte nok at bursdager var morsomt, og at man kan bli skikkelig hyper på sukker.

4. Jeg lærte nok at mamma og pappa kunne bli skikkelig sinte på meg.

5. Jeg lærte at også tvillingsøsteren min kunne bli sint på meg. Og da kunne jeg bare bite henne, så begynte hun å gråte i stedet.

6. Jeg lærte at oppmerksomhet er noe som må kjempes om når man er to. Slo tvillingsøsteren min seg, dunket jeg hodet i veggen for å få trøst. Mamma og pappa måtte til slutt løpe til den som ikke hadde slått seg, for å forhindre skader. Utrolig nok har jeg ikke blitt selvskader i voksen alder.

7. Jeg lærte at bøker er en fin ting, dette har jeg aldri glemt.

8. Jeg lærte at familien alltid støtter og beskytter deg, og jeg var et trygt barn.

9. Jeg lærte nok at middag ikke alltid smaker godt.

10. Jeg lærte nok også at man må vente på tur. Og å vente på tur er kjedelig.


Og helt til slutt. Jeg tagger mirakel og Minneapolise.

?

Dette er et avisoppslag fra dagens lokalavis, GD. Og jeg lurer på om dette altså er måten jeg skulle finne ut at jeg har fått fast jobb på? Det står svart på hvitt at det stillinga jeg har fått er fast, at kommunen ikke hadde lov til å ansette midlertidig... Og jeg sitter her og er jublende glad, men litt skeptisk. Jeg tør ikke ta helt av før jeg får nytt ansettelsesbrev.

Sånn ellers er det grusomt med avskjeder, og jeg har hatt tidenes avskjed på jobb i dag. Først med syv barn, deretter med to gode voksne.

Jeg er utgrått og sliten, og går i dvale til i morgen. I morgen begynner sommerferien, og jeg skal love å nyte den.

Sommermeme

Jeg og mirakel har nå konspirert og funnet på sommerens hjelp mot bloggtørke. Et herlig bloggmeme som finner fram til personen bak bloggen.

Jeg sier som min søster: vi håper denne vil gå som en farsott over hele bloggverden!

1. Bilde av meg:

(Her kan man sensurere som man vil.)

2. Tre positive ting om meg.

- Jeg er positiv.

- Jeg blir fort glad i andre.

- Jeg er snill.

3. Tre negative ting om meg:

- Jeg lar meg selv vippe av pinnen hvis utfordringene blir for store.

- Jeg er litt for asosial.

- Jeg kan godt bli litt tøffere og tåle kritikk/tilbakemeldinger bedre.

4. Det livet har lært meg/et godt råd:

Jeg har lært at man til en viss grad er sin egen lykkes smed. Så klart er det sjebner der ute som er helt grusomme, men til en viss grad former man sin egen lykke og sitt eget liv. Det å være herre over sitt eget liv er ganske fint.

5. Hvordan oppfatter du deg selv?

Jeg oppfatter meg selv som en åpen og blid jente. Hører ofte folk si at førsteinntrykket deres av meg var at jeg var sjenert.. Det stemmer ikke med hvordan jeg selv husker det..! Jeg er veldigveldig familiejente og er nok hakket for lite sosial. Jeg elsker å slappe av.

6. I dag har jeg følt meg:

Åherregud, verdens verste pmsdag, riktige dagen å spørre på.. :p Jeg har følt meg både på toppen og på bunnen i dag! Dagen begynte så bra med en fantastisk god dag på jobb. Så gikk det litt nedover med irritasjon og sinte følelser. Nå er jeg avslappa og trøtt, gleder meg til å krype oppi senga med mannen som muliges allerede sover.

7. Livssituasjon:

Jeg eier leilighet sammen med kjæresten min i Lillehammer. Vi har også en nydelig katt sammen som heter Ariel. Vi er ikke forlova eller noe. Mamma, pappa og lillebror bor i hjembygda mi, ti minutter unna Lillehammer. Min kjære tvillingsøster bor i Østfold. Jeg jobber som barnehageassistent (barnehagetante), og elsker det..! Har en noe rar utdannelse, men det funker. 1. august begynner jeg i ny jobb som vikar i en kommunal barnehage. Har jobba i kommunen før, men dette året her jobba jeg i en familiebarnehage.

8. Ferieplaner:

4 uker deilig sommerferie. Både første og siste uka er hjemmeuker (noe som passer meg perfekt), men ukene i midten skal jeg faktisk ut på noe. Jeg skal besøke tvillingsøstra mi i Fredrikstad, også skal jeg besøke farmor på Vestlandet. Til høsten (5. november til 25. november) skal jeg og mannen på ferie til USA. Først i Florida, så blir det New York...!

9. Beste med sommeren/sommerminne:

Det beste sommerminnet jeg har for øyeblikket er når jeg og tvillingsøstra mi plukka blomster når vi var små. Jeg blir stadig minnet om det når jeg går langs veien og ser nye blomsterslag. Vi hadde en fin barndom.

Det som er best med sommeren nå er uten tvil ferie. At det blir pent ute, varmt, fine regnværsdager, lange kvelder, å dusje om sommeren, sol, skygge, å gå ut med ungene i barnehagen på null komma niks.. Nei, det er herlig. :)

10. Disse tagger jeg:

nirkatu, Minneapolise, Frøken Fryd og Spardame.

Å kjøre buss

Helt siden jeg begynte på ungdomsskolen har jeg kjørt buss hver eneste hverdag, enten til skole eller jobb. Unntaket var på folkehøgskole da vi bodde på skolen, det var i det hele tatt utrolig lettvindt, men så snart jeg vente snuten hjemover begynte busskjøringa igjen.

Nå har jeg fått jobb i gåavstand fra der jeg bor, og teller ned antall bussreiser for hver dag. Og mens jeg sitter der og koker av raseri tenker jeg på at det bare er seks bussturer igjen, bare tre på morgenen, bare tre igjen, hold ut, Hjerterdame, bare tre igjen, TRE IGJEN!!!!

For i løpet av dette året har jeg fått et utrolig hatforhold til busskjøring. Før syntes jeg det var litt hyggelig, jeg likte å se folk før jobb (da fikk jeg liksom følelsen av at verden var oppe og gikk), jeg likte det kvarteret med kjøring på morgenen. Men ikke nå.

Jeg tar en buss som kjører i alle bakgater som finnes her i Lillehammer, og den bruker en halvtime på det. Selvsagt kjører den også innom en videregående skole og en høgskole, samt plukker opp elever som skal til en barneskole. Nå skal jeg ramse opp noe av det som blir best med å slippe denne bussturen til og fra jobb:

- Ingen flere bærter med bleika pornosveis, digre collegejakker og olabuksa neddi sokkene, ingen sæggegutter med kviser i ansiktet! Ingen rare samtaler om hvor fett ting er, eller hvor kjipt, eller hvor jææævlig trøtte de er. Nå slipper jeg å se den stakkars bussjåføren si, gang på gang, dag etter dag, at det er egen skolebuss til videregåendeelever. Oh, lykke!

- Ingen flere kvasikulturelle idioter som tror de er de smarteste i verden. Som tror at livet utenfor høgskolen hverken er interessant eller bra, som tror at bussen ikke går noe annet sted enn akkurat til høgskolen. Nå slipper jeg å høre de tragiske samtalene om hvor flinke de er.

- Ingen flere mørke morgener i en varm og god buss, som gjør meg søvning, søvnig, søvning..... Men å duppe av er umulig fordi setene er for korte, slik at hodet mitt enten vippes for langt bakover eller helt framover mot ruta. Og har jeg hodet mitt der får jeg vondt, for bussturen er humpete og svingete.

- Ingen flere kjedelige minutter mens jeg venter på at bussen skal komme.

- Ikke mer irritasjon over Dama på bussen med stor D!!!!! Jeg visste ikke at jeg hadde slikt hat inni meg som jeg har... Og det skremmer meg litt. Denne Dama er så uhyre irriterende, at det nesten er så jeg klikker på henne hver eneste dag. Jeg har lyst til å skrike til henne, hoppe opp og dra henne i jakka mens jeg hyler: "SETT DEG NED! DET ER LEDIGE SETER HER! SETT DEG, FOR GUDS SKYLD, SETT DEG NED!" Jeg er klar over at dette er mitt problem, at denne Dama sikkert ikke plager mange andre enn meg. Og jeg burde strengt tatt ikke la meg irritere over andre mennesker på denne måten. Men hun setter seg ikke ned! Hun står stødt som et fjell og breier seg i midtgangen. Det er hundrevis av ledige seter, men hun skal stå. "Jag sitter så mycket på jobbet forstår ni!" sier hun, og klukkler. Ha-ha-ha. Veldig artig for de andre som kommer på som må presse seg fram forbi deg, du. Åherregud, jeg skal aldrialdrialdri se denne Dama mer. Og det er deilig.

- Det blir heller ikke mer lett irritasjon over de skolebarna som skal til barneskolen som finner ut at det er skikkelig gøy å stå på midten av bussen når bussen svinger/det kommer en hump. Når de hyler og står i, og klokka så vidt har passert åtte, da sliter jeg litt.

Jeg kan virkelig konkludere med en ting; mobilen min har reddet meg..! Enten jeg har fått snakkeselskap av mamma eller søster, eller jeg har hørt på radio eller musikk.. Jeg hadde ikke klart det uten den.

Seks bussturer igjen, og jeg skal, fordi jeg er hyggelig, liste opp noen ganske få ting som jeg kanskje kan kommer til å savne;

- Å finne ut hva folk driver med, hvor de jobber og hvordan de er.

- Å se hvordan barneskolebarna blir større og litt lettere å sitte i samme buss som.

- Å møte en hyggelig bussjåfør om morgenen som husker meg og hvor jeg skal.

- Gleden av å komme inn i en varm buss etter en kald gåtur på vinteren.

Men, la oss innse det... Det er ikke stort! Jeg skal klare meg. Jeg skal pokker ta nyte denne tida jeg ikke er avhengig av buss. Og de 350 kronene jeg sparer på det skal gå til shopping!

Karusell - igjen

For et par måneder siden skreiv jeg en bloggpost om tivoli. Du kan lese den her.

I dag leser jeg på VG Nett om en karusellulykke i USA. Artikkelen kan fortelle at ei jente fikk bena sine revet av under en karuselltur. Karusellen heter Superman Tower of Power og ligner på Space Shot. Den går rett opp, også ned igjen. Jenta, som er bare 13 år, fikk en stålvaier viklet rundt bena sine, og deretter bena revet av.

Så kan man igjen stille seg spørsmålet om hvordan slike ting kan skje. Og jeg kan nok en gang sverge på at jeg aldrialdri skal opp i en sånn karusell igjen.

Shopping

Jeg leste en gang noe om at "kvinner er de eneste som kan spare penger mens de shopper".

Sånn er jeg. Jeg fokuserer veldig mye på salget, og ikke fullt så mye på pengene jeg bruker. I dag skal jeg på skosalg, "ta tre, betal for to". Det er jo genialt! Da får man jo et par sko da, jeg kjøper to par, og får det tredje..! Og under slike salg lønner det seg å handle dyrt. Tenk hvis man handler tre par ecco-sko til 600 kroner per par. Da får man rett og slett 600 kroner..!

Også har vi de typiske prosentsalgene. Jo høyere prosent, jo bedre. 70% salg er jo omtrent gi-bort-pris. Da regner jeg etter hvor mye jeg sparte, og mens jeg strever angrer jeg på at jeg ikke fulgte bedre med i timene med prosentregning på skolen (la dette være en pekepinn til eventuelle skolegangere som leser her.. Følg med under prosentregning!).

Forrige lørdag handlet jeg en jakke på halv pris. Den hadde kosta 500 kroner, men siden jeg hadde klart å vente med å handle den til den kom på salg (jeg har prøvd den tidligere og da likte jeg den ikke så godt. Men nå, siden den var billigere, likte jeg den bedre. Dette er et annet fenomen, i en annen historie), fikk jeg den for 250 kroner. 250 kroner spart. Det går altså mennesker der ute som har betalt den til full pris, og jeg har pokker meg fått tak i den til det halve. I'm a champ!

Posesalg er et type salg jeg sjelden kommer over, og handler med. Jeg husker jeg var på et slik posesalg på JC da jeg var fjortiss, og jeg fikk tak i verdens "kuleste" bukser. Hm. Jeg antar man kan få tak i noen skikkelige kupp under et posesalg, og skal villig lete i dag.

Jeg vet ikke om man kan kalle forundringsposer for salg. Men på en måte er de jo det, man betaler jo bare en liten sum for å få en pose med ting man ikke vet hva er, men som er verdt mye mer enn det man betaler. Og da går jeg på det med en gang. Samme om jeg får stygge ting, det viktigste er at jeg faktisk har betalt 20 kroner for en pose som var verdt over 200 kroner. Jeg har opplevd virkelig forundringsposelykke, og det er en lykke man aldri slutter å jage etter. I dag skal jeg på forundringsposejakt.

Et annet type salg er typiske "to for kun 199 kroner", når de egentlig, hver for seg, koster 129 kroner (for eksempel). Da sparer man penger. Og jeg kan gå ut derifra med god samvittighet.

For det er det dette handler om, å kunne gå ut i fra et butikk med god samvittighet. Eller, det er sjelden samvittigheten kommer så tidlig som utenfor butikken. Den kommer snikende når jeg kommer hjem og skal vise mannen hva jeg har kjøpt.

Heldigvis blir frasen "den var på salg!" aldri brukt opp. Og heldigvis har vi hver vår økonomi. Og heldigvis er ikke mannen en slik mann som dømmer meg for shoppingen min.

Bekymringer

Jeg lurer på hvor mye tid jeg bruker på å bekymre meg. Nei forresten, ikke bruker... Sløser bort. Jeg sløser bort utrolig mye tid på bekymring.

Først bekymret jeg meg for om jobbsøknaden var bra nok. Så fikk jeg telefon om å komme på intervju, og jeg bekymret meg for å spørre sjefen min om jeg kunne. Deretter begynte gruing, forbereding og bekymring til selve intervjuet. Det gikk fint. Men dagen etter var jeg i gang med å bekymre meg om hva jeg skulle gjøre hvis jeg fikk jobb, og om jeg kom til å få jobb. Jeg fikk jobb. Jeg begynte å tenke på om de hadde sagt feil lønn til meg, siden lønnen virket så bra. Så tenkte jeg på det. Og ringte opp igjen for å høre om det kunne stemme dagen etter. Det stemte, så jeg tok jobben. Og jeg bekymret meg for å fortelle sjefen min at jeg kom til å slutte. Så fortalte jeg det, og jeg begynte å bekymre meg for om jeg hadde gjort riktig valg. Om jeg heller burde fortsatt der jeg er, selv om det er mer usikkert. Og nå bekymrer jeg meg faktisk enda en gang over det med lønnen, etter å ha fått ansettelsesbrev med en totalt feil sum, og ingen mulighet til å få sjekket det ordentlig før på mandag.

Jeg bekymrer meg for å ta avskjed med jobben jeg har nå. For å ikke få sett barna igjen. Jeg bekymrer meg for å begynne et nytt sted, for om jeg er bra nok og flink nok.

Og sånn ellers bekymrer jeg meg også en hel masse. Se bare her; iløpet av jobbdagen tenker jeg på om ungene har det bra. Er alle lykkelige og glade i barnehagen? Kan jeg gjøre noe mer for dem? Kommer noen til å skade seg? Hva gjør jeg da? Husker jeg førstehjelp i slike situasjoner? Tenk hvis en unge blir borte for oss når vi er på tur, tenk hvis vi kommer på nyhetene og har mista et barn, tenk hvis noen skader seg alvorlig, blir syke, tenk hvis et barn dør (mange, mange bank i bordet), tenk hvis et barn ikke liker seg i barnehagen og jeg ikke ser det, tenk hvis jeg kunne gjort mer for at barna skal ha det bra.

Hjemme bekymrer jeg meg for andre småting; Har vi det vi trenger i kjøleskapet? Husket jeg å slå av alle lys når jeg dro? Låste jeg verandadøren? Husker mannen å ta ut stikkontakta på den nye kaffetrakteren vår? Har jeg gjort det jeg skulle i forhold til det "tillitsmannvervet" mitt? Liker de andre naboene oss fortsatt? Skulle ikke jeg ha vaska snart? Hvordan står det til oppi skittentøyskurven vår? Er Ariel inne eller ute? Vil hun eventuelt inn eller ut? Har hun nok mat og friskt vann? Liker hun meg fortsatt?

Også har vi de universelle bekymringene mine; Kommer min søster til å flytte hjem? Har hun det bra nå? Kommer lillebroren min til å klare seg fint? Hva med mamma og pappa? Hvor lenge får jeg beholde mormor, morfar og farmor? Kommer jeg til å oppleve en begravelse snart (mange, mange bank i bordet, igjen)? Kommer mannen og jeg til å være sammen for alltid? Kan jeg få barn? Blir jeg syk? Blir mannen syk? Blir jeg arbeidsledig? Nyter jeg virkelig livet til det fulle nå? Er jeg en god venninne? Kommer venninnene mine til å droppe meg en dag jeg har sagt "nei, jeg orker ikke" en gang for mye? Kommer jeg til å bli en god mor? Kommer jeg til å oppleve at jorda går under?

Som dere skjønner... Jeg er sliten og lei av dette her. Så hvis noen har en mystisk formel som gjør at jeg klarer å unngå bekymringene før de etser seg inn i hodet mitt, hadde det vært flott.

Jobb

I dag har jeg opplevd noen ting jeg vil dele med dere.

For litt siden var jeg på jobbintervju, og i går ringte jeg for å høre innstillinga. Jeg fikk jobb. Og lønnen var ikke dum, den var bedre enn det jeg tjener nå. Den nye barnehagen jeg skal jobbe i ligger bare ti-femten minutter gange fra der jeg bor. Valget var enkelt! Så i dag takket jeg ja til ny jobb, og sa i fra at jeg slutter der jeg jobber nå. Det blir blanda følelser av det hele, for (som kanskje noen husker?), jeg hater avskjeder. Men nå skal jeg prøve å fokusere på hvor morsomt det blir med ny jobb (ikke skummelt i det hele tatt) i nærheten av der jeg bor. No more buss!!!!

Jeg har også grått litt på jobb. Vi har hatt sommerfest i barnehagen, og styrer fortalte foreldrene at jeg slutter. En mor kom bort til meg etterpå for å si hvor trist hun syns det var. Og jeg ble sånn i tvil; tenk om jeg har gjort feil, og burde fortsatt der jeg jobber nå? Men etter et lite øyeblikk med påminnelser om hvorfor jeg bytter jobb, så går det fint. Humøret går opp og ned.

Jeg har gjort karriere av smalltalk. I foreldre-barn-barnehagetante-relasjoner blir det en del smalltalk. Jeg er mester! Jeg lover dere, for et år siden klarte jeg ikke å smalltalke slik som jeg kan nå. Jeg kan finne på noe å snakke med de aller fleste om!

Jeg har vært ekstremt stolt av barna i barnehagen. Vi skulle synge for foreldrene, og den siste tida har vi øvd litt ekstra hardt på "bæbæ lille lam", "blomster små", "undulatsangen" og "Karius og Baktus", selv om dette er sanger vi egentlig kan og har sunget gjennom hele året. Ungene har en tendens til å feige ut når de skal framføre ting. Så vi har snakket en del om at barna skal synge høythøyt, mens de voksne skal synge lavt. Og ungene sang av full hals!! Foreldrene filmet og knipset bilder (man føler seg som om man er på en slags pressekonferanse...), men det brydde ikke ungene seg noe om. De var så flinke! Og da følte jeg også at vi hadde vært flinke, vi hadde faktisk fått dem til å tørre å synge. Og da følte jeg meg velykket som barnehagetante (og hvis noen lurer; jeg liker å kalle meg selv barnehagetante. Syns det er et koselig utrykk).

Og helt til slutt, sånn veldig lavt og smått... I mangel på annet har jeg nå prøvd tampong. Det skal ikke gjenta seg...! Æsj!

Ulv i fåreklær

Det er rart at noe så mykt, søtt, pent og tvers igjennom vakkert som dette:

Kan terrorisere, drepe og fjerne hodet på det som en gang var en fugl.

(Hva sier du, Egoisten?? Gleder du deg til Nelli blir en drapsmaskin i forkledning?)

Helgen min - Bilder

Denne helga har inneholdt alt jeg ønsker av en helg. Den har vært aktiv, morsom, avslappende og feiende flott. Og enda er den ikke over.

På fredag var det DDE-konsert. Jeg var sliten etter jobb og sovnet på sofaen. Våknet av en hyper tvillingsøster som kom hylende inn døra. Da var det bare å våkne, sette på musikk, ordne seg og drikke øl. Vi tok med oss noen øl på veien, og utrolig nok fikk vi ikke bot. Vi snakket om det; hadde det ikke vært typisk om vi, den ene gangen vi bryter loven, hadde blitt tatt av Onkel Politi? Vel, han kjørte faktisk rett forbi oss der vi vandret langs vannkanten med ølen i hånda, og ante fred og ingen fare. Men han stoppet ikke, så det ble ingen skyhøy bot heldigvis.

Vi hadde det travelt. Ikke hadde vi kjøpt billetter på forhånd, konserten begynte klokka åtte, og kvart på åtte var vi enda ikke framme. Jeg sa hele tiden: "jammen, konserter begynner jo aldri på slaget åtte!" og fikk heldigvis rett. Billetter var også igjen. Og vi stod helt foran og hoppet.

mirakel syns DDE var knallgøy. Hun kom helt fra Fredrikstad for å være med.

Konserten ble holdt på Mosodden, en strand i Lillehammer. Det var nydelig.

Her er DDE i full gang. Ølen smakte godt i sola.

Det var masse folk der, visstnok publikumsrekord.

Min søster og jeg.

Etter konserten kom DDEgutta ut for å signere ditt og datt. Mest pupper, fikk jeg inntrykk av. Jeg orka ikke skaffe meg autograf, men hadde stor moro med å se på de som gjorde det. Her er venninna mi, Birgit, med en autograf på puppen. Hun fikk etterhvert fra alle i gruppa. Min kjære søster fikk signert armen sin.

Etter konserten bar det opp til byen med en billig taxi. Vi var på et utested, der møtte jeg mannen min med jobbfolka sine og faktisk noen foreldre fra barnehagen jeg jobber i. Møtte også noen kollegaer fra der jeg jobbet tidligere. Det hele var kjempegøy. Jeg snakket med mange jeg som regel ikke snakker med.

Det var godt å legge seg. Men utrolig nok sov jeg ikke lenge. Våknet lørdagsmorgen litt over åtte (!), vel vitende om at søster lå på sofaen og sov. Trodde jeg. Hun var våken hun også. Så da ble det vanskelig å være stille, vi måtte jo snakke om gårsdagen. Mannen fikk nok ikke sove så lenge han skulle ønske. Men det er ikke så ofte jeg har søster på besøk, så vi er nok tilgitt. Mens jeg dusjet så hun på opptak av "Gilmore Girls", også så vi "Ugly Betty" sammen. Det er slike stunder som dette jeg savner ekstra mye, og som gjør at jeg maser og maser for å få henne hjem igjen. Selv om jeg er klar over at Fredrikstad er hjemme for henne nå.

Etter TVtitting, litt rydding og ordning bar det mot Strandtorget, også kjent som Verdens Beste Kjøpesenter. Noen syns kanskje det er litt rart at jeg syns et lite kjøptesenter i Lillehammer er det beste, men det har seg altså slik at dette kjøptesenteret inneholder akkurat hva jeg trenger. Jeg har aldri noe problem med å finne noe å handle her. Søster og jeg møtte mamma og pappa, og det ble litt shopping på oss alle.

Jeg kjøpte blandt annet disse klærne, en t-skjorte og kortbukse. Kjøpte også en jakke (endelig..!) på salg, en bok og en BH. Så alle hjerter gleder seg til lønningsdag på onsdag.

Min kjære søster kjøpte seg ny mobil. Jeg syns den var utrolig flott! Og endelig, endelig, fikk vi henne med på at Sony Ericsson er best.

Etter shoppingturen bar det hjem til mamma og pappa for å spise litt. Vi hadde ikke hatt særlig tid til å være fyllesyke, så en liten pause på benken ute med pledd gjorde godt. Etterhvert kom lillebror hjem fra skoletur. Sammen gikk vi på butikken for å kjøpe godteri, og etterhvert gikk han og jeg ned til elva. Han skulle bade, jeg skulle se på.

Jeg skjønner ikke at han klarer, det må jo være kaldt.

Og før vi visste ordet av det var det klart for nabogrillings ved elva. Det var hyggelig, og utpå kvelden kom mannen også. Det ble imidlertid litt kjedelig å sitte der, så mamma, søster, mannen og jeg gikk tilbake til huset en liten tur. Helt til mamma fikk dårlig samvittighet, så hun og søster gikk tilbake. Jeg og mannen dro til byen for å leie film, også tilbake til leiligheten. Dermed fikk jeg også litt kjærestetid. Jeg sovnet fra filmen ganske tidlig, så kvelden ble litt brått over. Det var deilig å sove i senga si.

I dag skal jeg møte familien i parken for å spise is, så lenge ingen har ombestemt seg. Jeg syns alltid det er rart å ikke være sammen med søstra mi når hun er på disse trakter, men i løpet av en helg føler jeg alltid at jeg må slappe av hjemme i leiligheten også. Nå har jeg fått gjort det, så akkurat nå er jeg mer enn klar for parken.

(Kjære Blogspot-bloggere... Hva skjer med skrifta og sånn i dette innlegget?? Jeg får det ikke til å bli likt. Det har skjedd før, alltid når jeg har med bilder i posten. Noen som vet hvordan man fikser det?)

Er jeg voksen nå?

Jeg har tenkt litt på det å bli voksen. Og har kommet fram til noen punkter som indikerer at jeg har blitt nettopp det.

For det første; når man begynner å syns at den ekle bussjåføren som blunker til alle damene som kommer på bussen er morsom, istedet for ekkel, da er man voksen. Jeg husker nevnte bussjåfør fra jeg var fjortiss. "Æææææsj, han er jo driiiiitekkel!". Nå syns jeg bare det er en artig start på dagen, og tar det som en positiv greie at han fortsatt gidder å blunke til meg.

For det andre; når man har vært på jobbintervju er man voksen. For er ikke en slik erfaring noe man bør ha opplevd?

For det tredje; når man snakker med folk i diverse kasser i butikker er man voksen. Det er noe med det å slå av en prat med dama som steiker burgeren din. Det er trivelig. Jeg husker når jeg var liten og mamma snakka med kassafolkene. Det var alltid både flaut og kjedelig.

For det fjerde; når man lager budsjett er man voksen. Og man er enda mer voksen når man følger det. Og når man syns festing er sløsing med penger.

For det femte; når man vasker huset/leiligheten hver uke er man voksen. Når man i tillegg stryker sengesett og duker er man kjempevoksen.

For det sjette; når man [herregud, katten prompa skikkelig! Æsj!] snakker om været er man voksen. Jeg sjekker værmeldingene på nettet flere ganger om dagen. Og jeg passer på å få i meg nok væske når det er varmt og å bruke ullsokker når det er kaldt. Også bruker jeg fornuftige sko, som er gode å gå i. Jeg bruker pokker meg crocks på jobb, enda så stygge de er.

For det sjuende; når man er tillitsvalgt i blokka man bor i er man voksen. Når man i tillegg går inn for oppgaven med liv og lyst er man ekstra voksen. Jeg har til og med hatt blokkmøte.

For det åttende; når man planlegger middager og ikke handler mer enn to ganger i uken er man voksen. Man gjør det fordi det er økonomisk og tidsbesparende.

For det niende; når man lager en oversikt over venner og kjentes bursdager er man voksen. Og bittelitt snill.

For det tiende; når man snakker med katten sin, da er man ikke bare voksen, man er også litt gal. Det som gjør det enda sprøere er at katten min seriøst er nysgjerrig på hva jeg har kjøpt. Hun løper bort til meg når jeg sier: "pus, kom og se hva mamma har kjøpt", og følger nøye med på oppakkingen. Nå viste det seg at hun var redd såpeboblene jeg har produsert (Nille har noen kjempefine såpebobleblåseting som er rosa med katt på!), men de bittesmå klesklypene jeg kjøpte likte hun godt. Og nå gikk det akkurat opp for meg at jeg kanskje ikke er så voksen allikevel.

Jobbintervju

Jobbintervju. Mitt aller, aller første. Tenk dere nerver, kaos og litt pusteproblemer. Vist inn på pauserommet der det satt mange folk. Alle reiste seg og jeg skulle håndhilse. "Mette heter jeg" sa jeg smilende. Flere hender. Ops, en person jeg kjente fra før, som også hadde vært på intervju, hun skulle ikke intervjue meg. Latter over den lille flausa. Jaja, da fikk hun en klem istedet. Andpustne ord opp trappa. En spesiell stol til meg, den som skulle intervjues. Spørsmål, solobrus, pusten normalisert, latter, å snakke om seg selv, smil, snubling i ord, å si "i virkeligheten" istedet for "på fritiden", positivitet, mer latter, en dårlig spøk, god stemning, lønn, smil, øyekontakt, mer håndhilsing, ut, ringe mamma, ringe søster, sende melding til kjæreste. Lettelse.

Slitenhet. Da var jeg ferdig. Og alt i alt gikk det fint. På mandag får jeg vite om jeg er i nærheten. Fram til det må jeg tenke enda mer over hva jeg selv vil. Som om jeg ikke har gjort det nok allerede.

I kveld har jeg vært snill mot meg selv. Jeg har kost meg med sjokolade (synderen), TV i senga og litt søvn. Man blir sliten av å gjøre ting for første gang, som man i tillegg har grudd seg til. Jeg overlevde intervjuet og det gikk helt fint og selv om jeg til stadighet hører meg selv si feil ting (jeg var kanskje litt for ærlig), så føler jeg at bildet av meg ble ekte. Det er vel det viktigste? Hvis de ikke vil ha den ekte meg, så vil jo ikke jeg ha dem heller.

Avskjeder

I dag hadde jeg en litt dårlig start på dagen. Mannen skal på kurs onsdag-torsdag (jeg vet det bare er en natt.. Men det er et og et halvt døgn) i Sverige, og i dagtidlig stod han opp halv seks. Jeg lå sånn halvvåken og slumra. Så våkna jeg brått av at døra slo igjen, og jeg hørte nøkkelen som sa "klikk" i døra. Hadekosen min!! Jeg kastet meg ut av senga og løp så fort jeg kunne ut i oppgangen for å rope på han. Så til verandaen for å rope. Men ingen mann. Ringte med gråten i halsen for å si at han hadde glemt å gi meg hadekos. Han hadde ikke glemt det, han hadde bare villet la meg sove. Og nå var han så stressa at han ikke rakk å komme tilbake for å gi meg kos. Så... Da gråt jeg bittelitt. Herlig å ha våknet i panikk, løpt, ropt på og grått allerede før klokka ble ti over seks..! Jeg har nå full forståelse for unger som gråter når foreldrene drar på jobb. Og som må ha hadekos.

Bare sånn for å forklare; jeg haterhaterhater avskjeder, om det er for kort eller lang tid. Å bli vant til avskjedene med søstra mi som bor i Fredrikstad tok langlang tid. Med masse tårer underveis.

PS. I dag skal jeg på jobbintervju, klokka 12.30.. Måtte intervjuet gå bedre enn starten på dagen tilsier.

PS2. Nå brøyt jeg meg. Bråmett.

Et kompliment

I forrige uke sa en mor i barnehagen at jeg hadde pene øredobber. Det var ikke akkurat som hun sa at jeg var vakker, nydelig, herlig eller fantastisk. Men enda ble jeg ille berørt, og begynte å unnskylde de øredobbene jeg en gang kjøpte nettopp fordi de var pene. "Neida, de er da helt enkle liksom. Vanlige. Orker ikke å pynte meg så mye i varmen jeg, skjønner du! Det blir liksom bare å gå som man er! Hehe!" Ærlig talt, jente..? Hva skjedde med å bare si "takk"?

"Mmm, du lukter så godt.." erklærte mannen mens vi lå i senga og slappet av. "Njæææ, det er sikkert bare svette.." svarte jeg avvisende. "Neida, det er det ikke, det lukter sommer", forklarte han. Og jeg lå igjen og lurte på hvorfor i all verden jeg snakket om min egen svettelukt når mannen sa noe pent til meg.

Jeg har blitt utrolig dårlig på å ta i mot komplimenter. Før hadde jeg ingen problemer med å svare "ja, takk, jeg vet!" hvis noen sa noe pent til meg. Eller bare "takk!". Nå er det nok lenge siden jeg har tenkt gjennom dette med komplimenter, og som alle vet så glemmes ting man ikke tenker på eller snakker om.

Nå er det tenkt på, skrevet om og snakket om, så nå vet jeg hva jeg skal svare neste gang noen kommer med et kompliment. Det er bare å prøve seg.

Livets lyse sider

Det er ikke alltid så mye man skal mestre før man føler seg som en verdensmester. I dag ble jeg med pappa for å prøve å padle med kajakk. Bare for å gjøre det klinkende klart en gang for alle: Jeg er ingen sjøvant jente. Jeg bader ikke og soler meg ikke. Stranda er ikke for slike som meg.
Men å padle med kajakk hørtes morsomt ut, så når pappa foreslo det var jeg straks med. Jeg var litt nervøs, og påpekte gang på gang at jeg hadde retten til å ombestemme meg. Men det tok ikke lange tiden før jeg var verdens beste der ute på det store hav (okeida.. Mjøsa). Mens pappa knipset bilder av meg padlet jeg i vei. Og med våtdrakt ble ikke vannet så kaldt, så jeg ble riktig så modig. Litt overmodig var jeg nok da jeg bestemte meg for å bade (!) for første gang på mange år. Det var faktisk så kaldt at jeg ikke fikk puste der et øyeblikk. Men da har jeg badet. Hva så om våtdrakta var på? Jeg svømte noen svømmetak, jo!

Det er slike ting som dette som gjør livet litt ekstra morsomt. Også er det så fint å skryte av det etterpå.

Med vennlig hilsen dama i redningsvest (!!).

Solkrem

Jeg vet ikke om dere husker den sangen av Baz Luhrman? Den heter "Everybody's free to wear sunscreen". Jeg skulle ønske jeg hadde tenkt på den sangen før i dag. Eller at jeg bare hadde klæsja litt solkrem bak på ryggen min, sånn mens jeg smurte alle ungene. Det å smøre andre med solkrem burde liksom vært hint nok? Neida. Hver eneste sommer må jeg oppleve å bli skikkelig solbrent for å huske på å bruke solkrem. Så om sånn cirka et år, kan dere minne meg på å bruke solkrem? Dere kan også minne meg på at jeg bør sette opp håret mitt i en slags topp midt oppå hodet når jeg soler meg. For hvis dere ser nøye etter på bildet (det er ikke sikkert dere trenger å se så nøye en gang) ser dere en tykk, hvit strek midt på ryggen. Jepp, det er der hestehalen min har vært. Jeg bør visst også bli minna på å sole meg uten sokker.

Men tilbake til ryggen. Mannen har smurt meg med kald body lotion, og jeg har tatt en kald dusj, så jeg overlever dette også. Så får vi be til de høyere makter om å få slippe at dette flasser eller noe sånn. Jeg minnes den sommeren da nesa mi var en tro kopi av den berømte Rudolf sin...

Det er ikke sikkert du visste dette...

Inspirert av mirakel.

Ting du kanskje ikke visste om moi:

1. En gang fikk jeg et skikkelig blåmerke på armen min fordi min daværende kjæreste slo meg. Men det var ikke med vilje, han skulle egentlig slå til veggen bak meg.
2. Jeg snakker litt tulledanish hver eneste dag.
3. Jeg skal på mitt aller første jobbintervju på onsdag. Og jeg er nervøs allerede.
4. Jeg har en tendens til å utvikle et slags hat ovenfor alle mine ekser. Jeg vet godt det ikke er et sjarmerende trekk..
5. Jeg er ingen god venninne ovenfor andre enn min søster og min kollega.
6. Jeg skriver budsjett hver måned. Denne måneden går veldigveldig bra.
7. Sommeren er herlig, sånn bortsett fra at jeg må ha på meg lite klær. Jeg glemmer ikke en setning jeg leste et sted: "Alle feite folk burde slutte å gå med tights". Inntill jeg leste den trodde jeg ikke at andres vekt kunne bety noe for tilfeldig forbipasserende. Derfor går jeg med jakke over singleten når jeg er ute blandt folk (unntatt når jeg in the heat of the moment driter i det, og det varer sjelden lenge).
8. Det finnes en frampå Mette inni meg, men hun kommer alt for sjelden fram.
9. Jeg er faktisk ganske lykkelig.

Andres lykke

I dag våknet jeg og var veldig, veldig glad. Jeg fortet meg på badet, fant fram fine klær (noe som er heller uvant siden jeg jobber i barnehage.. Men noen dager må man bare) og forta meg bort på dataen. Og denne dagen var det ikke mail jeg skjekket først. Neida, jeg gikk rett inn på egoisten sin blogg. Han har nemlig funnet tonen med min kjære søster. Og dette er så klart meget spennende! Og i går kom han jammen med en en veldig fin bloggpost til henne.

Det er deilig å se andre lykkelige. Dette er visstnok årstiden for slike kjæresteting, men har så alt for mange andre år opplevd selv (og sett at andre nære har hatt det slik) at det ikke stemmer, at alt maset om "sommerflørt" bare blir som salt i et sår.

Men denne sommeren blir bra. Selv har jeg hatt det fint i mange år nå (2 år, 9 måneder og 1 dag), men det er noe med å se at de nærmeste har det fint. Det betyr mye.

Selv går jeg muligens inn i litt forandringer, og er spent. Om ikke det skulle bli noe av det så får jeg iallefall et ekstra kick og det tror jeg at jeg trengte nå.

Smil til verden, og verden smiler til deg

Musikken dundret i ørene mine og jeg trampet taktfast hjemover. Hvis jeg bare kom meg hjem, da kunne jeg grave meg ned, legge meg, ikke snakke med noen og bare være i fred. Faktisk skulle jeg ikke si hei til mannen en gang, jeg skulle bare brøyte meg fram til senga. Og sove litt. Jeg skulle ikke bry meg om mannen som kanskje hadde syns det var hyggelig med en litt snill dame denne dagen.

...Eller? Nei, jeg kunne ikke komme hjem i dette humøret, stakkars, stakkars mann. Og hva var det jeg hadde hørt om at hvis man er sur, så kan man bare smile litt, så vil man bli blid igjen..?

Jeg smilte. Jeg smilte og jeg smilte, kinnene mine ble stive og jeg ble ikke akkurat noe lykkeligere. Håper ingen ser meg nå, tenkte jeg, og lurte litt på hvordan jeg så ut.

Om ikke jeg ble stort gladere av selve smilinga, så ble jeg en del gladere etter å ha sett dette bildet. Jeg måtte faktisk le litt. Og når jeg kom hjem ventet mannen med klem og gode ord, jeg gikk rett inn i dusjen og dusjet av meg irritasjon mens han dekket på bordet ute. Der satt vi lenge og spiste middag og snakket, før jeg gikk inn og la meg (som planlagt) for å se en helteit film ("Highschool Musical").

Så endte dagen bra allikevel.

Å klare selv

Å jobbe i barnehage kan være en tålmodighetsprøve. "Klare selv!" sier de, og ser trassig på meg mens de styrer med glidlåsen på jakka. Etter et par minutter med streving ser de på meg og sier: "hjelpe meg?". Og jeg hjelper gledelig, det går jo så mye fortere sånn. Allikevel oppmuntrer jeg ungene til å prøve selv. Jeg setter i gang "prøve-selv-barna" litt tidligere, for at de skal få prøvd en stund, før vi må ut (fordi det står åtte ande urolige barn som vil ut og leke). For når de prøver selv er de stille i et par minutter. Og når de prøver selv lærer de noe. Og etterhvert, når de har strevd med den glidlåsen lenge nok, så klarer de det..! Akkurat det er ganske fantastisk. Da må vi klappe og rose.

I dag skulle jeg klare selv. Jeg skulle beise verandaen vår. Jeg leste på spannet at man måtte røre godt før man satte i gang, så jeg fant en sleiv og rørte med. Så klæsja jeg på olje. Jeg malte litt under halve verandaen, før mannen kom hjem og tok resten.



Jeg ser nå hvorfor han hadde sine betenkligheter med å bare male halve planken....