Min avhengighet - en innrømmelse

Det er slitsomt å være avhengig. Å alltid tenke på hvor flaska er. Før turte jeg ikke ta dosa mi blandt andre folk, nå driter jeg i det. Jeg prøver bare å gjemme meg litt bak hånda mi. Og å ikke komme med høye stønnelyder mens dosa gjør sin virkning.

Min største bekymring er å gå tom. Jeg må alltid ha to flasker, en hjemme og en i veska. Med en gang jeg kjenner suget tenker jeg på den herlige, lille pumpeflaska som får orden i systemet igjen. Noen ganger gjør det meg vondt, fysisk vondt, å bruke flaska. Kroppen sier at det ikke er naturlig å ta så mye av et stoff. Men jeg klarer ikke la være. Jeg er avhengig. Hvordan kan man la være å bli det egentlig? Når man først har opplevd å trenge en dose, for så å ta den etterlengtede dosa, da klarer man aldri mer å la være.

Jeg glemmer fortsatt ikke den gangen på foredremøte i barnehagen hvor jeg ikke hadde med flaska mi. Abstinenser! Jeg klarte ikke tenke på noe annet, alt annet ble ubetydelig. Jeg kom meg ikke ut derifra fort nok, bussturen har aldri vært så lang, og gleden over gjensynet har aldri vært så stort. Da jeg fikk tatt den lille dusjen med himmel, da var jeg lykkelig. Jeg lovte meg selv å aldri, aldri, aldri gå tom igjen. Alltid en i veska og en hjemme. Nesespray.

-------
Dette skrev jeg 13. mai i år. Jeg har vært litt av og på nesesprayhelvette ei stund, og for cirka to uker siden bestemte jeg meg for å slutte. Og nå skjønner jeg de som ikke slutter å røyke, og de som nekter å slutte så lenge andre oppmuntrer dem til det. Jeg måtte ta min egen avgjørelse, jeg måtte bestemme selv. Og jeg sliter enda, selv om løse rykter skal ha det til at man avvenner seg iløpet av noen dager. Jeg skulle gjøre det i ferien min, i tilfelle det ville føre til søvnmangel, men det har det heldigvis ikke gjort. Men jeg sliter fordet. Jeg kan få et glimt av en nesespray i en butikk, eller i en annen jente sin veske, og kjenne abstinensene. Det er bare så forbanna tungt å puste! Jeg hater å puste med åpen munn.

Jeg er tett i nesa når jeg legger meg, tett i nesa når jeg våkner og tett i nesa sånn midt i mellom der igjen. Men det er ikke så ille at jeg begynner på igjen, jeg får puste, så jeg holder ut. Jeg har holdt meg på matta foreløpig iallefall.

Men nesesprayen, den ligger trygt i veska mi; sånn i tilfelle jeg MÅ ha en dag.

Ny jobb

Min første dag i ny jobb kan oppsummeret med et enkelt ord. Limegrønt. Ikke bare er fargen en slik farge man umiddelbart tenker "muligheter" eller "håp" når man ser. Den fungerer også utmerket til å pynte opp gamle, kjedelige trehvite møbler i en barnehage:

Jeg gleder meg til resten av uken. Det må jo være en god start?

Små Ting som Definerer Ferien, part 4:

Man kan sove lenge. Herregud, man kan sove lenge. Man kan våkne tidlig, legge seg igjen og sove til langt på dag. Om det er det man vil.

(Dette er nok noe av det jeg vil savne mest, nå som jeg begynner å jobbe igjen...)

What did I do?

For cirka fire uker siden skrev jeg et innlegg med tittelen "What to do". I posten skrev jeg ned noen av tingene jeg ville bruke ferien til. Siden det passer seg å tenke litt over hva man har brukt ferien til siste dagen før man begynner på jobb igjen, har jeg funnet det fram igjen:

"...Her er mine løse planer for ferien, ting jeg burde få gjort:
- Framkalle bilder.
- Sette bilder inn i album (over et og et halvt år siden sist).
- Vaske gulvene ordentlig, dra fram sofa osv.
- Male avsatsene i oppgangen i blokka (det har vi begynt med).
- Rydde i garderobeskapet på gangen.
- Fortsette å gå turer iallefall noen ganger i uka (det har jeg ikke værtnoe flink med foreløpig..).
- Være sosial med venner og familie."

Og resultatet?
- Ja, jeg har framkalt bilder og satt de i album!
- Ja, jeg har vasket gulvene ordenlig, dratt fram sofa og greier!
- Ja, jeg har malt oppgangen ferdig (siste avsatsen skal kjæresten ta)!
- Ja, jeg har vært sosial med venner og familie!
-Nei, jeg har ikke gått noen særlig turer, av den enkle grunn at jeg fikk vondt i foten min første uka i ferien, og har deretter haltet hvis jeg har brukt den noe særlig. Ikke for det, hvem vet om jeg hadde gått uansett.. Å få vondt i foten i ferien har vært helt greit.

Alt i alt, meget fornøyd. Jeg har gjort en hel masse. Bare det at jeg har vært sosial. Jeg har festa hele to ganger..! Jeg har reist både til Fredrikstad og til Nordfjordeid. Jeg har hatt min tid her hjemme, avslappende og herlig. Jeg har hatt kjærestetid med kjæresten min. De fire ukene har gått farlig fort, og nå er de over. Solen har glimret med sitt fravær, men for en barnehagetante som meg gjør det ingenting; jeg får være ute i sola på jobb, om den skulle bestemme seg for å komme nå som ferien er slutt.

I morgen begynner jeg i ny jobb. Det vil si; jobben kjenner jeg, jeg har jobbet i barnehage i to år nå. Men det blir et nytt sted, med nye mennesker. Barnehagen er ny, ungene er nye, de voksne er nye. Ingen tvil om at jeg går en spennende tid i møte. Tanken på dette gjør at "siste-dag-i-ferien-deppinga" ikke har slått inn. Jeg gleder meg faktisk.

Også hjelper det så klart at det nå er kun 98 dager igjen til tre ukers ferie i USA.

Bloglines for dummies

Har du noen gang hørt om Bloglines? Kanskje de aller fleste bruker det allerede. Det er en side som gjør det enkelt og kjapt å følge med på blogger i den store, vide verden.

I tilfelle det fortsatt finnes noen uvitende der ute, har jeg laget en liten innføring. Blogspot hindret meg i å legge ut store nok bilder, så jeg måtte pent finne meg i å skrive posten i min andre blogg på LiveJournal.

Her kan du finne innføringen.

Små Ting som Definerer Ferien, part 3:

Man kan sitte på internett og søke opp morsomme bilder.

(Man er selvfølgelig inne med god samvittighet, ettersom man akkurat er ferdig med å støvsuge og vaske bilen sammen med kjæresten. Dessuten skal man besøke familien sin, og der sitter man ute hele tiden.)

Om alt skjer for en grunn...

Jeg liker å tenke at ting skjer for en grunn. Du kan godt kalle det ansvarsfraskrivelse, du kan godt si at jeg lurer meg selv og er naiv, men jeg har, hittil, likt å tenke at alt skjer for en grunn.

Så når blogginnlegget jeg skrev, som var milelangt, slettet seg selv... Ja, da var det ikke meningen at det skulle komme på trykk. Kanskje jeg delte for mye av meg selv der. Faktisk vet jeg at jeg gjorde det, og nå tar jeg det litt som et tegn. Det var ikke meningen at dere skulle lese akkurat det om meg.

Eller hva med den gangen jeg dro på byen og møtte min framtidige kjæreste. Hadde jeg ikke dratt på byen den kvelden og hadde jeg deretter ikke chattet med han på msn, da hadde jeg gått glipp av den beste kjæresten i verden.

Også må jeg ikke glemme den gangen jeg og samboeren min skulle kjøpe leilighet, og endte med å kjøpe den vi bor i nå. Denne leiligheten elsker jeg, og hvem vet om jeg hadde elsket noen annen like høyt? Nei, vi fikk nok absolutt denne leiligheten fordi vi var ment for den.

Men... Hva var grunnen til at den gravide damen fikk et dødfødt barn? Hva var grunnen til at gutten gikk over veien, og ble påkjørt av en bil? Hva var grunnen til at jenta ble voldtatt og drept? Hvis jeg skal komme med det samme, naive synspunktet om at slike ting skjer for enn grunn, da føler jeg at jeg undergraver tragediene. Jeg tror at omtrent det verste en kan si til mennesker i sorg er at "alt skjer for en grunn", eller "man får ikke mer enn man kan tåle" eller kanskje enda verre, den klassiske filmfrasen; "the lord works in mysterious ways".

Ja, for det må jo bety at "the lord" så mindre verdi i jenta, gutten eller det dødfødte barnet? Det må bety at de var mindre verdt, dårlige mennesker, mennesker som fortjente å dø..? Og det er jo mange mennesker som har fått oppleve mer enn de kan tåle, selvmordstatistikken er bevis på det. Dessuten, at alt skjer for en grunn er jo direkte hånende ovenfor de menneskene som har mistet noen de er glad i. Kom igjen, fortell meg grunnen til at den nybakte faren døde, slik at barnet må vokse opp uten en far...? Jeg venter.

Nei, herved er mitt motto "alt skjer for en grunn" byttet ut med et mer passende; "man kan velge sine egne veier".

Om jeg ikke gjør noe annet her i livet, velge må jeg. Jeg må velge utdannelse, venner, jobb, kjæreste, hva jeg skal ha på brødskiva, hvor jeg skal gå på bussen, hvilken matbutikk jeg skal handle i... Om vonde ting skjer bortforklarer jeg det ikke med noe vås om grunner, som indikerer at de som opplevde noe vondt fortjente det. Nei, jeg aksepterer at vonde ting skjer, uten grunn, og jeg ser min begrensing som menneske. For jeg mener fortsatt ikke at ting skjer helt tilfeldig, det er alt for trist å tenke sånn. Jeg trenger å tro at det er en mening en plass. Men jeg tror ikke alt har en mening. Jeg tror uflaks og tilfeldigheter kan resultere i grusomme ting.

Det mottoet betyr for meg er at jeg velger hvor jeg går. Selv den prostiuerte har gjort et valg. Kanskje var veien lagt for henne helt fra begynnelsen, men hun har til syvende og sist gjort et valg. Man tar de ulike forutsetningene man har, og foretar valg. De små valgene man tar gjennom dagen, ukene, månedene og årene påvirker livet helt til slutten. De små valgene jeg ikke tenkte over fikk stor betydning i mitt liv.

-------------

Men det er den idioten som voldtar og dreper som har valgt feil vei, det er bilisten som kjører på gutten som velger å ikke følge med, og det er det store mysteriet noen kaller Gud som velger å ta vekk barnet fra mora. Og jeg har gitt opp å forstå hvorfor, jeg tror ikke man kan forstå noe slik. Både døden og ondskapen i enkelte mennesker er og blir noe ubegripelig for meg.

Kjendiser uten sminke

"Inspirasjon, inspirasjon..." tenkte jeg mens jeg surfet rundt på nettet. Etter å ha sett den vanlige mandagsunderholdningen på TVNorge (intet mindre enn "Ungkaren 9"), var aktivitetsnivået i topplokket, ironisk nok, på bunn.

Som en artig greie gikk jeg på Kvair og søkte på ordene "kjendiser+uten+sminke". Fritt inspirert av Ungkarsjentene, men ikke helt uten tanke på den nye eyelineren jeg kjøpte meg i dag, som forstørrer øynene mine til det dobbelte, og som gjør at jeg tenker at jeg bør bruke sminke hver eneste dag.

Og sånn hvis man ser bort i fra at det finnes egne nettsider med bilder av kjendiser som gjesper, eller enda verre; spiser (blandt annet "se Heidi Klum sluke en burger") , så kan man finne litt underholdning i hvordan kjendisene ser ut uten sminke. Take a look.

Madonna herself.. Kan ikke si jeg ble så veldig redd, dama er jo snart femti. Men forskjellen er der, indeed.

J-Lo!?
Lindsay Lohan jo... En helt vanlig jente.

Sugekopptruten.

Og bare sånn at ingen skal tro jeg er noe dårligere selv. Hjerterdame with no makeup:

Og Hjerterdame med sminke, alkohol og en meget heldig vinkel.

Bildene er hensynsfullt rappet fra Popit. Ikke de av meg selv, men det skjønte du kanskje.

Små Ting som Definerer Ferien, part 2:

Man er på ferietur og ser landskap man vanligvis forbinder med postkort.

Barndomsdrømmen

Da jeg bare var en bitteliten jente leste jeg hesteblader. Jeg og søsteren min leste hesteannonser mens vi klekket ut snedige planer om hvordan vi kunne kjøpe oss en hest. Vi kunne ha den i garasjen, vi kunne strigle og ri den på deling, og det kom til å gå så bra. Disse drømmene var både viktige og dønn alvorlige for oss småjenter, så da mamma og pappa sa nei gikk verden litt under. Heldigvis kom den fort på plass igjen.

Jeg husker godt at nabojenta fikk hest. Før hun fikk hesten kjøpte hun en sal, det var vinter og hun la den over snøen slik at vi kunne late som vi ridde. Å sitte i den salen og late som jeg var den flinke rytteren jeg visste jeg kunne være, det var ganske enkelt helt fantastisk. Innimellom hestelekingen lekte vi at vi var bompibjørnene, men det var aldri en bjørn jeg ønsket meg. Nei, det var hest.

Rett ved mormor og morfar var det en stall. Den stallen var vi mye i, vi fikk prøve å ri, og det var fantastisk fint. Jeg husker den dagen søsteren min ble tråkket på av en hest som het"Lillegutt". Navnet var ironisk, det var en diger hest som veide hundre tonn, minst.

Søsteren min sa for en stund siden; "jeg lurer på hvordan livet mitt ville blitt om jeg fikk lært meg å spille fiolin, slik jeg drømte sånn om da jeg var liten..?" Min drøm var å ha hest og å ri. Og tanken ble sådd, hvordan ville livet mitt vært nå om jeg hadde lært meg å ri, og hest ble min hobby?

Nå har ikke det skjedd, og mitt uhestevante-jeg har hatt et helt fint liv uten noe å gjøre med hester.

På høgskolen var vi en gang på en gård, og de som ville kunne prøve å ri. Jeg hadde ikke tenkt å gjøre det, men ved hjelp av litt oppmuntring var jeg i grunn ikke vond å be. Jeg visste ikke at det var så vanskelig å komme seg opp. Jeg trodde nesten jeg måtte gi opp, flaut var det også. Å være så tung i rævva som jeg er, det er litt pinlig det... Og akkurat da jeg kom opp tviholdt jeg slik i salen at neglen min knakk bakover. Alle som har fått knekt neglen rett bakover vet jo hvor vondt og ekkelt det er, men jeg kunne jo ikke skrike heller. Så jeg beit tenna sammen og satt stiv som en stokk oppå hesten. Jenta som alltid har ønsket seg hest, alltid har ønsket å ri, satt der og syns det var både høyt og humpete. Men det var gøy, og det gav mersmak. Men jeg gjorde aldri noe med det.

Og nå kommer det som er veldig morsomt, og det som gjør at jeg skriver om denne barndomsdrømmen (som jeg i grunn tror veldig mange jenter har hatt). Jeg og en venninne av meg har bestemt oss for å prøve. Vi har ikke det samme utgangspunktet akkurat, venninna mi har ridd i mange år og er en dreven rytter. Men det er lenge siden hun har gjort det, og hun har sagt seg villig til å bli med meg på et nybegynnerkurs. Dette har gjort meg ganske gira, tenk å endelig fullføre drømmen? Nå som jeg tjener penger selv og er voksen kan jeg jo det, jeg kan gjøre akkurat som jeg vil. Det er vel det som er det beste ved å være voksen.

Jeg har aldri tenkt sånn før. At nå, om jeg vil, kan jeg hente tilbake alle småjentedrømmene jeg hadde, og mer eller mindre realisere dem. Okei, jeg skal ikke kjøpe meg en hest og ha den i rundkjøringa utenfor borettslaget jeg bor i, men jeg kan prøve rideskole. Hvis jeg vil kan jeg lære meg å spille klarinett (men det tror jeg ikke at jeg vil). Og har jeg lyst kan jeg kjøpe barbie hver lørdag.

Det ligger mye makt i å være voksen. I morgen skal jeg bruke noe av den makten til å ringe Birkebeineren Hesteskole her i Lillehammer for å høre om de har kurs for nybegynnere. Og jeg gleder meg!