Søvn og katt

I dagtidlig våknet jeg av ivrig purring i øret mitt. Neida, det var ikke Arild, men katten, Ariel. Jeg ble ikke overrasket, hun har tross alt vekket meg stort sett hver morgen den siste tiden. Hvorfor skulle hun bry seg om at det er helg, og en av mine to muligheter til å sove lenge denne uka?

Jeg får ofte besøk i senga i løpet av natta. Når jeg ikke orker å løfte hånda for å kose Ariel dytter hun på meg med snuten sin. Og maler høyt. Kanskje hun mjauer litt. Hvis jeg ikke reagerer går hun seg en runde, sover litt i stua eller på badet (har jeg blitt fortalt, av Arild som sitter oppe og får med seg slike ting) før hun kommer oppi senga igjen. En ny runde mer maling og dytting, helt til jeg løfter hånda og koser med henne. Da bikker hun seg oppå ansiktet mitt og koser seg. I dag rakk jeg ikke å tenke på å kose med henne heller, for jeg merket at jeg var innmari tett i nesa. Faktisk fikk jeg ikke puste. Ariel brydde seg ikke noe om det, hun dreit loddrett i mine forsøk på å nå nesesprayen, hun dyttet og malte. Og når jeg til slutt fikk tak i nesesprayen hoppet hun ned. Rik på erfaring visste jeg at hun nå gjorde seg klar til å ville ut. Klokka var seks, det var mørkt ute, men Ariel hadde klart å vekke døråpneren. Døråpneren, det er meg. For jeg lukker opp verandadøren hele tida, jeg. Og dette vet Ariel veldig godt. Det er derfor hun har vekket meg grytidlig hele uka også. Kjæresten min har jobbet nattevakter, så det var fritt fram for å plage meg helt til jeg stod opp. For jeg vet at hun ikke gir seg før hun får gå ut. Hvis jeg ikke lukker opp for henne kommer det til å begynne med små, sporadiske mjau fra sengekanten. Litt vandring rundt senga, og litt mer mjauing. Mjauene blir høyere, for så å bli spakere og spakere, før de blir høyere igjen. Og jeg bare går og åpner opp, det er jo mye lettere. Så i bunn og grunn er jeg selv skyld i min til tider dårlige nattesøvn.

Så dette er grunnen til at jeg sliter litt med å våkne i dag. Ariel vekte meg klokka seks, jeg slapp henne ut og sov til klokken elleve, helt i koma. Når jeg da snublet over dette YouTube-klippet kjente jeg meg veldig igjen....: