De store ord

Det er rart hvor vanskelig det skal være å skrive om de vanskelige tingene. De store tingene, de tingene som fører til tanker som absolutt burde ha vært skrevet ned. mirakel gjør det mer enn godt nok i dette innlegget, men jeg vil allikevel skrive ned min versjon. Til syvende og sist kan jeg jo ikke bare peke på bloggen hennes og si at det står der, jeg må forme mine egne tanker og ord.

Den siste uken har jeg tenkt en del på døden. Som en direkte konsekvens av at min gamle morfar (på nittien år, faktisk) kom på sykehuset. Den kvelden han kom på sykehuset var jeg hos mamma og mormor sammen med kjæresten min. Jeg sov over til dagen etter, ringte sykehuset et par ganger og var ganske positiv på tross av det åpenlyse; mannen var dårlig, på sykehus og gammel. Dagen etter besøkte vi han på sykehuset, og han så ikke akkurat pigg ut. Etterpå var jeg så sliten at jeg bare dro hjem og sov, og hadde det egentlig ganske miserabelt. Tanken på morfar i sykesenga mens han knapt orket å smile var tung.

Dette er ingenting sammenlignet med hvordan han var da vi besøkte han på mandagen. Han lå i sykesenga og så veldig liten ut. Han klarte ikke snakke så mye, han hadde på en måte nok med å puste. Han begynte å gråte når mormor sendte han hilsninger fra kjente. Og den sterke jenta som hadde tenkt positivt og greit (iallefall foran andre) forsvant som dugg for solen, og jeg endte opp med tuting og grining i gangen etter å ha snakket med en sykepleier. Det er ikke lett å ta inn over seg at døden kan nærme seg for noen man har kjær. Jeg klemte den spinkle kroppen i sykesenga da jeg skulle gå, mens jeg fikk hvisket fram et noe gråtkvalt: "hadebra, morfar...". Jeg var nesten sikker på at det var siste gang jeg så han.

Det trodde nok resten av familien også, for dagen etter kom søsteren min fra byen altforlangtunna (du visste kanskje ikke at det er en by, mirakel?), og det var utrolig godt å se henne igjen. Vel vitende om at hun var hos mamma og dem kunne jeg trekke meg litt tilbake og ta inn over meg det jeg hadde sett, hjemme hos meg selv. Det var utrolig godt. Og jeg ble mer klar for å være både i Vingrom og på sykehuset.

Utrolig nok ble morfar bedre. Legene sa de var optimistiske, og jeg syns vi stadig fikk positive beskjeder. Siste nytt nå er at han faktisk sitter oppe i en stol ved siden av sykesenga, og har begynt å spise igjen. Jeg bøyer meg i støvet for den mannen, han er jammen sterk og tøff, med en livsvilje jeg tror har reddet livet hans.

Litt av grunnen til at jeg skriver om det her er at jeg trenger å skrive om døden. Siden tanker om døden har kommet denne siste uka, og dette er tanker jeg vil ha på papiret, jeg vil ha det tenkt gjennom.

Døden er noe jeg har vært opptatt av siden jeg var ganske liten, eller iallefall ungdom. Jeg har ikke hatt store erfaringer rundt dødsfall selv, heldigvis, men har vært i et par begravelser. Jeg husker godt min første begravelse, det var begravelsen til farfaren min. Farfar og jeg hadde ikke et tett og nært forhold, han bodde langt unna med sammen med farmor (som fortsatt lever), så det ble til at vi møttes kun èn gang i året. Jeg kan ikke huske at jeg var knust når jeg fikk vite at han var død. Jeg kan huske at vi tok buss til vestlandet for å gå i begravelsen. Og at farmor spurte meg og søstra mi om vi ville dele ut programmet i kirka til de som kom. Og det var vel omtrent der det skar seg. For det første å komme inn i kirka og se kista. For så å se farmor som var så lei seg. Også å møte alle som kom, med tårer i øynene, og gi de det programmet. Jeg husker ikke mye av selve sermonien, men husker jeg gråt en hel del. Og jeg tenkte nok en del på døden da også. Men jeg tror de fleste tankene mine gikk til farmor, som måtte fortsette å leve uten farfar.

Når morfar nå ble syk tenkte jeg en del på mormor som eventuelt måtte leve alene uten han. Og på mamma. Også tenkte jeg på at jeg en eller annen dag nok må begrave mine egne forelde. Og kanskje min egen mann. Også tenkte jeg på katten min, Ariel, som jeg ganske sikkert kommer til å miste en dag. Og jeg kan bare ikke forstå at folk klarer å gjøre dette uten å tro på noe. Jeg må tro på noe etter døden, jeg klarer ikke å tenke at jeg aldri får se de som er døde igjen. Men det føles så feil å bare tro på noe fordi jeg trenger det. Jeg burde vel ha trodd hele tiden?

Hvis jeg nå skal tro da... Hva skal jeg tro på? Himmelen? Flere liv som menneske eller dyr? Et nytt liv i en ny og bedre verden?

Og til dere som tror; velger dere bare det som høres best ut?

For hvis jeg kan velge, så vil jeg helst tro på at når jeg dør kommer jeg til en ny og bedre verden sammen med alle jeg har kjær, og vi har det bare bra, i et uendelig liv uten alder, sykdommer og avskjeder. Jeg mangler fortsatt troen på noe etter døden, jeg føler fortsatt at det bare er ønsketenkning... Kanskje jeg kommer dit etter litt tid.

Noen andre tanker jeg har hatt er tanker om at vi må gripe dagen. Det er ingen hemmelighet at jeg er et slags tidsfreak, jeg elsker alle ordtak om tid, carpe diem og om å ta muligheter. De ordtakene ble veldig forståelige for meg nå, og jeg tenkte en del på om det er noen drømmer jeg har som jeg enda ikke har oppfylt. Men det blir vel et helt annet innlegg, en annen gang..

Men jeg har iallefall nok en gang blitt klar over hvor skjørt livet er, og hvordan man må ta vare på hverdagen. Vi skal alle dø, vi har oppmålt tid, det er flest hverdager her i livet, og er man ikke lykkelig i hverdagen må man gjøre noen grep slik at man blir det. Så vanskelig og så enkelt er det.