Oss to i Oslo

Jeg er en skikkelig bonde i by'n når jeg er i... Vel, by'n. Det er bare å slå fast med en gang at jeg aldri, aldri, aldri må finne på å flytte til en storby. Det får holde med en tur i ny og ne. Også får jeg presisere at denne oppførselen er ekstrem i Oslo, Oslo er liksom en sånn by jeg ikke føler meg vel i.

For fra jeg setter bena mine i Oslo er jeg skeptisk. Jeg stoler ikke på noen sjåfører, og nekter å gå på rød mann, selv om det helt tydelig er klart. Jeg tør ikke se noen inn i øynene, og tviholder på veska mi med ene hånda, mens jeg tar et godt tak i kjæresten min med den andre. Jeg er storøyd og blåøyd. Titter på uteliggerene med skepsis og medynk (jeg vil egentlig gi penger, men tør ikke ta opp lommeboka mi, samtidig som jeg er litt redd dem), tør ikke få øyenkontakt med folk som gir ut brosjyrer, for jeg vil ikke ha brosjyrer. Jeg vil bare gå helt i fred.

Etter en times tid med å være panisk bonde i byen, slapper jeg litt mer av. Og etterhvert blir jeg ganske modig, kanskje jeg tør å gå over på rød mann etterhvert. Jeg slakker grepet på veska og kjæresten, vi går og spiser middag ute mens vi koser oss og slapper av. Drar på show med "Snabbgrabbar", latteren sitter lett, og vi har det gøy. Nå kan jeg se sjarmen i Oslo! Tenk å ha tilgang på humorshow hver dag!

Men, selvfølgelig, det varer ikke lenge. Det begynner nemlig å bli mørkt. Jeg syns jeg ser både samuraisverd og voldtektsmenn overalt, og selv om jeg ikke er et sekund i tvil om at kjæresten min vil forsvare meg i slike situasjoner, så ønsker jeg vel helst å unngå det. Når vi senere snakker om hva vi skal finne på, er lettelsen stor når kjæresten foreslår å gå tilbake på hotellet. Det er liksom så sjelden vi er på hotell, så vi syns i grunn vi kan kose oss der resten av kvelden.

Puh.