Et nytt menneske

Da jeg og tvillingsøsteren min var elleve år fikk vi en lillebror. Jeg antar at jeg holdt han da han var bitteliten og nyfødt, men husker det egentlig ikke. Det skulle gå enda tolv år før jeg fikk holde en nyfødt unge igjen. Jeg vet jeg skriver som om det er jeg som har født, men det er det altså ikke. Søsteren til kjæresten min fødte ei bittelita jente natt til i går, og i gårkveld var vi på besøk. Først møtte vi den nybakte bestemora med den nybakte storebroren (3 år, og veldig stor, pluttselig), og den stolte storebroren viste oss vei til rommet. Der satt de, den nybakte faren med jenta i armene, den nybakte mora i sykesenga, og jeg ble skikkelig satt ut. Jeg måtte svelge hundre klumper mens jeg klemte mora og gratulerte. Jeg turte ikke klemme faren, redd for å komme borti den nyfødte. Vi gikk bort til TVstua for å la de andre på rommet være litt i fred. Vel framme der fikk jeg brått en nyfødt baby i armene mine. Jeg fikk holde! Glemt var mora som hadde pressa ut denne rosa, lille klumpen, glemt var faren som hadde holdt henne i hånda og vært vitne til ekstreme smerter. Jeg var ganske så sikker på at dette var mitt øyeblikk, dette var stort for meg! Man er jo egoistisk av natur, og jeg følte meg virkelig som en nybakt tante, en ganske stolt en. Og selv om jeg ikke er tante på ordentlig, kjæresten og jeg er ikke gift, så er denne gleden skikkelig stor. Velkommen til verden, lille jente!

(Å kikke inn i øynene til en nyfødt unge er rart. Jeg innbiller meg at de har kunnskap vi ikke har, at nyfødte barn vet noe vi glemmer med tiden. De ser så innmari kloke ut.)