En perfekt helg!

Min kjære knipset et bilde av meg og Ariel i gårkveld, mens vi sov. Dette bildet beskriver egentlig hele helga mi. Herlig, avslappende, med mennesker og dyr jeg er glad i rundt meg, trygt og godt! Perfekt!

Egentlig har jeg gjort en hel masse også, jeg nevner i fleng; ryddet uteboden, ryddet verandaen for utemøbler (sitte-ute-sesongen er over for vår del), støvsugd/vaska gulv sammen, besøkt foreldrene til Arild, tatt sol, spist take-out-mat, vaska klær, sett hockeykamp, besøkt morfar på sykehuset, sett flere episoder av The O.C., sett annen TV... Pluss mye mer, antagligvis. Arild har selvsagt vært med på mye av det, egentlig alt untatt å ta sol og se The O.C. Oppå alt dette har vi virkelig slappet av også, og egentlig burde jeg vært superklar for en ny uke i morgen. Den gang ei. Søndagsbluesen er såvidt tilstede, og jeg skulle nok helst sett at jeg hadde mange dager med fri framover. Men hvem er jeg til å klage?

(Om nøyaktig fem uker har jeg nok reisefeber så det holder. Om nøyaktig fem uker er jeg nok også litt fyllesjuk. Om nøyaktig fem uker og en dag reiser vi! Og dere som titter innom bloggen min må nok pent tåle litt reisefeberprat framover....)

Tur til USA (bildeinnlegg)

Siden jeg allerede har begynt å få reisefeber, fant jeg ut at det kunne være på sin plass å lage et lite USAtur-innlegg. Med masse flotte bilder jeg har googlet meg fram til, mens jeg har kost meg gløgg ihjel.

Først litt info. Avreisedag er 5. november, hjemreisedag er 25. november. Dette betyr at det er fem og en halv uke til vi reiser. Vi skal først ha tolv dager i Florida (den lille spissen der nede) og runde av med en uke i New York.



Vi tar selvfølgelig fly over. Flyturen fra Oslo til New York tar cirka åtte timer, der bytter vi fly og reiser i nye tre timer til Orlando. Tenker vi blir passe lei flysetene da, ja... Også får vi krysse fingrene for at det ikke finnes en eneste unge på flyet, ingen fylliker og at jeg ikke får akutt flyskrekk.


Det jeg er aller mest redd for er denne:


Nei, nå lyver jeg, det er slettes ikke den jeg er mest redd for. Det er de strenge folka ved siden av. Også gruer jeg meg veldig til vi må snakke med vaktene og fortelle, på engelsk, hvor vi skal, og at vi ikke skal snike oss inn i landet.

Jeg regner med at vi får se mange av disse:

I Orlando skal vi bo på et hotell som heter Fairfield Inn & Suites. I følge nettsida ser det slik ut:

Vi skal tilbringe fire netter i denne byen. Vi skal selvsagt ha leiebil de tolv dagene vi er i Florida, slik at vi kommer oss lettvindt rundt omkring. I Orlando skal vi blandt annet på Universal Studios:

Og Disney Land... :D

Etter dette bærer det videre til Miami. På veien skal vi ha en natt på et eller annet hotell vi finner. Vi skal nok kjøre en tur til Daytona Beach.

Vi skal bo fire netter på dette hotellet i Miami. Hotellet heter The Park Central. Miami ligger fint til slik at man kan ta noen dagsturer hit og dit og se. Dessuten tviler jeg ikke på at det er mye å se i selve Miami også...

Jeg skal finne et slik vakttårngreie. Men jeg skal holde meg langt unna alle bikinibabsene.... ;) Heldigvis er verken jeg eller Arild sånne strandmennesker.

Miami by night:

Noe av det jeg gleder meg aller mest til, med hele turen, er å komme til Key West. Vi skal bo på dette guesthouset i tre netter. Det heter Angelina Guest House, og på nettsiden står det at det faktisk har vært et bordell! Kanon. Det går katter rundt og blir med inn på rommene og sånn, hvis gjestene vil det. Gjett om jeg gleder meg..!

På Key West feirer de solnedgangen hver kveld. Det skjer en hel masse på stranda og greier.

Jeg håper på å finne denne mannen! Han har trent opp kattene sine, og holder show i Key West.

Her kommer vi garantert til å ta bilder.

Etter disse dagene i Key West bærer det opp igjen til Miami. Der tar vi flyet til New York, og finner forhåpentligvis fram til hotellet vårt. Vi skal bo på samme hotell hele uka, nemlig Eastgate Tower.

I New York er det masse å se. Vi satser på å få med oss en hel del, uten å stresse livet av oss.

Central Park må vi få med oss.

Og Frihetsstatuen.

Arild er jo ihuga hockeymann, så vi skal få med oss en kamp mellom New York Rangers og New York Islanders. Det blir spennende!

Vi rekker akkurat ikke å få med oss juletreet på Rockefeller Center. Men må jo se plassen fordet.

Vi rekker faktisk å få med oss Thanksgiving da! Det er jo noe typisk amerikansk. Håper det skjer et eller annet spesielt i byen da.

Også har jeg jo selvsagt planer om å shoppe. Og å kjøre gul taxi.

Man skal heller ikke se bort i fra at jeg kommer til å spise en hel del junkfood.

Vi avslutter turen med et skikkelig juleshow, som får gode kritikker. Det er i Radio City Music Hall. Jeg gleder meg veldig, for jeg elsker jo jula.

Etter alt dette blir det vel godt å komme seg hjem tenker jeg. Forhåpentligvis med minner for livet!

(Nok en gang: det er ikke så veldig enkelt å legge ut bilder på blogspot, så dere får bare unnskylde at det ser rotete ut. Jeg får det ikke til annerledes...)

Min fredag

Helg.

Min første tanke i dag var: "slapp av, Mette... Du kan sove lenge i morra. Få opp den trøtte ræva di nå, kom deg på jobb, også er det helg om bare noen timer..!" Jeg var nemlig ganske så trøtt. Det kommer seg alltids når jeg bare får kommet meg opp, men det må litt indre overtalelse til innimellom.

På jobb er fredagen veldig fin. Hver fredag bytter vi på å ha med oss fredagskos til lunsjen (bare til oss voksne altså, ikke barna), og i dag var det grønnsaker med dipp og sjokolade. Jeg smakte noe som heter stangselleri i dag, og det smakte rompe..!!! Gulrot og kålrot var godt. Sukkererter var greit, men det holdt med en. Etter lunsj hender det at tida går litt sakte på fredager. Jeg er nemlig veldigveldig glad i helg, selv om jeg også er veldigveldig glad i jobben min. Hadde jeg kunnet hadde jeg nok hatt en jobb som innebar å jobbe bare et par dager i uka.. Men det går jo ikke. Klokka snegla seg litt av gårde siste timen, men egentlig før jeg visste ordet av det kunne jeg gå hjem. Jeg ropte god helg et par ganger (sånn mer eller mindre uten at så veldig mange hørte meg) og løp av gårde. Ringte min kjære kjæreste, han plukka meg opp i bilen, og sammen dro vi på fredagshandel.

En perfekt fredag for meg innebærer nemlig dette. Jobb, kjæresten henter meg, sammen drar vi på fredagshandel. I dag dro vi også innom reisebyrået vi har kjøpt flybilletter av (til USAturen som er om fem og en halv uke..!!) for å forhøre oss litt om bagasje. Jeg ble meget lettet. Vi kan til sammen handle masse! Vi kan nemlig ha med oss to kofferter hver à 23 kg... Da behøver jeg ikke å handle bare lette ting (jeg hadde forberedt meg på å handle smykker, klokker og crocs...), men kan også slå til på de tingene som veier litt mer. Som sko? Og klær. Og massemasse teite souvenirer. Etter denne hyggelige overraskelsen ble jeg meget gira. Reisefeberen har faktisk alt begynt å melde seg, og jeg brukte egentlig resten av handleturen på å være kjempeglad og ferieklar. Litt tidlig kanskje, menmen.

Jeg tror jeg gjorde dagen til den hyggelige jenta i kassa på Rema litt bedre også. Hun bippet nemlig inn en vare to ganger. Og hun ble litt sånn "åååneeeei!" mens hun iherdig plinget på noen andre med en eller annen nøkkel (hvis jeg forstod rett). Det var da jeg kom på den smarte og litt snille idèen å bare kjøpe to av det hun hadde bippet inn to ganger. Hun ble veldig glad, men fikk dårlig samvittighet fordi vi var så snille. Jeg smilte og lo og sa at det skulle hun ikke ha. Jeg tror mine eksakte ord var: "neimen kjære deg, ikke ha det". Akkurat som jeg er hundre år og en vennlig, gammel dame. Men jeg tror jeg spredde litt glede fordet, altså.

Jeg ble nesten bikket av lykkelig-så-det-holder-pinnen når vi skulle laste inn varene i bilen. For når jeg skulle hjelpe Arild med å bære seks flasker brus klarte jeg å revne den posen de var i, slik at alle datt ned. Heldigvis måtte det mere til for å få meg sur akkurat denne fredagen, så det gikk bra.

Vel hjemme begynte jeg så smått å brune kjøttdeig, mens jeg lot som jeg ikke kunne gjøre mer fordi jeg ikke visste hvordan... Dermed måtte Arild lage ferdig mens jeg dekket på og var assistent. Vi spiste en nyyyydelig middag bestående av det vi kaller dilledullas. Tror det heter encheladas/enchedillas eller noe sånn. Dilledullas er iallefall mye lettere å huske.

Etter middag snek jeg til meg en og en halv time med søvn i senga. Mens katten vår lå ved siden av og snorka hun også. Jeg ble vekket av Hotell Cæsar, og klarte å dra meg opp til Idol. Ypperlig fredagsunderholdning.

Resten av kvelden går nok med på å spise smågodt og kose meg. Ha en riktig så fin helg alle sammen!

Barnehage

Å jobbe i barnehage innebærer en hektisk, men utrolig morsom, hverdag. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om en typisk hverdag i barnehagen, det kan jo hende at noen av dere foreldre der ute syns det kunne være fint å lese. Dessuten er det i grunn litt fint for meg å skrive også.

La oss begynne fra starten, det er morgen og barna begynner å komme. Jeg legger min egen trøtthet til side, og skal ta i mot. Det er ikke alle barn som syns det er veldig artig å si hade til mamma eller pappa. De gråter, holder seg fast og virker ikke akkurat ivrige på å komme til meg. Men komme må de jo, mamma og pappa må på sin egen jobb. Jeg kan godt se på foreldrene at de ikke syns det er noe morsomt å gå fra ungen sin. Og ungen gråter og er lei seg. Det som skjer nesten hver gang er jo at de slutter med det med en gang foreldrene har gått. Jeg leser en bok, synger litt og tuller bort. Og fem minutter senere er ungen i full lek i barnehagen. Det er ganske fantastisk! I min perfekte verden hadde alle foreldre ringt hver gang de var bekymret. Jeg syns det er så fint når de ringer istedet for å bekymre seg om ungen gråter og er lei seg enda.

Heldigvis er det slett ikke alle barn som gråter, og mange blir fort vant til avskjedene, de vinker farvel og er klare til frokost eller lek.

Når de fleste barna har kommet blir det tid for frilek. Vi sitter og leker, synger, tuller eller vi begynner med maling, tegning, baking eller andre aktiviteter. Det er stadig vekk noen bleier som må skiftes (jeg jobber jo med de minste), en krangel om en leke som må avverges, eller noen som detter og slår seg. Da er jeg der, SuperBarnehageTante, med magisk pust (som faktisk gjør små blåmerker bra igjen!) og trøstende ord. Jada, for jeg snakker nesten hele tida. Selv om ungene ikke kan snakke tilbake enda, så skravler jeg i vei.

Okei, nå har vi lekt litt og de første begynner å bli trøtte. Klokka nærmer seg ti, og de aller ivrigste var oppe i halvsekstida (!!!). Da kler vi på ullklær og putter dem ned i vogna. Rugger til de sovner, og skriver opp på liste akkurat når de sovna. Så har vi alle oversikt, vi er jo en del voksne. Etter dette er det tid for bleieskift på hele hurven før samlingsstund. Jeg har aldri i mitt liv holdt en samling (iallefall ikke sånn "offesielt"), men neste uke må jeg..! Hjelpes. Vi synger mest da, så det går vel bra. Jeg liker jo å synge. Og i barnehage kan man synge med den stemma man har. Det er ganske fint.

Etter samling blir det lunsj. Og etter lunsj er det soving igjen, på de aller fleste denne gangen. Ikke alle sovner på likt, men denne uka fikk vi faktisk til at hele tretten barn sov ute i vogn samtidig. Da måtte vi fram med fotoapparatet. De barna som ikke sover kler på seg og går ut.

Vi voksne har lunsjpauser på rekke og rad i denne tida, og tida går egentlig mest til å ta opp igjen barn som våkner og på å leke ute. Mitt favorittsted er sandkassa, der jeg kan lage meg flotte kaker og slott. Det tok noen måneder i barnehage før jeg klarte å venne meg til at barn ødelegger ting man lager. Jeg husker jeg leste i en bok at "barn ser på det å bygge ting som en prosess; både å bygge og å ødelegge". Etter å ha lest det slo jeg meg til ro med at mine fine slott ble ødelagt. En liten fot syns visst det er veldig gøy å tråkke på min nydelige bursdagskake.

Litt før klokka to er det tid for bleieskift igjen. Noen har allerede fått fordi de har "bommelibomma" (haha). Nok en gang har vi skrevet alt på lister, med klokkeslett og hva som er gjort (t eller b), dermed er det enkelt å ha oversikt. Klokka to er det ettermiddagsmat. Alle går inn og spister brødskiver og litt forskjellig frukt, før vi går ut igjen. Og ute leker vi til barna blir henta. Gjensynsgleden er stor for de aller fleste, selv om det slettes ikke er alle som vil hjem. Vi vinker hade og sier takk for i dag og sees i morgen. Målet er å gå hjem med glitrende samvittighet hver dag, men innimellom har det kanskje vært litt vel hektisk, slik at man ikke rakk å snakke ordentlig med alle barna. De dagene husker jeg. Jeg har hatt èn sånn dag i disse to månedene etter at vi startet opp.

Å jobbe i barnehage gir meg virkelig utrolig mye. Jeg må prøve å være på topp hele tida, være der for barna og være engasjert hele tida. Det er ikke alltid det er så lett, noen dager er tankene et helt annet sted. Men da er det i grunn veldig greit å jobbe med barn. Barn krever oppmerksomhet, og det er ikke så vanskelig å bli engasjert i det de gjør. Jeg er veldigveldig glad i jobben min, og i ungene i barnehagen..! Jeg blir faktisk utrolig glad i alle barna, og det år etter år.

Skrivetørke??

Nei, egentlig ikke. Tallene viser noe helt annet, de viser nemlig at jeg ikke har skrevet fler enn sju innlegg denne måneden. Mot cirka tjue månedene før der..! Men det er sine grunner til min stillhet.

1. Morfar har vært og er på sykehus. Jeg har brukt litt tid både der og hjemme hos foreldrene mine.
2. Jobben krever sitt. Barnehagen jeg jobber i er en midlertidig barnehage som startet opp nå i høst. Den inneholder tjueseks forskjellige barn i alderen ett til tre år, og da sier det seg selv at det er krevende med innkjøring og bli-trygge-på-oss-nå'ing.
3. Jeg har generelt ikke sitti mye på dataen denne måneden. Jeg har hverken skrevet her eller i den andre bloggen min.
4. Jeg har vært syk/hanglende ei stund. Det har nå gått over (jippy!).
5. Jeg har masse å følge med på TVen. Anna Phil, Jakten på Kjærligheten, Grey's Anatomy, Jordmødrene, Idol og Idol igjen. Kjekt med DCDrecorder, men det tar litt tid. Dog en veldig koselig måte å tilbringe kveldene på!
6. Jeg har lært meg å hekle.
7. Ariel er mer kosete, og liker å legge seg sammen med meg. Tidlig. Jeg sier ikke neitakk til litt kattekos, så vi legger oss stort sett i ellevetida..!
8. Kjærestetid er like viktig nå som ellers.

Ja, it's all about prioriteringer. :) Noen ganger prioriterer man andre ting, og når foreksempel morfar kommer på sykehus okkuperer det tankene mine såpass at jeg ikke orker å sette meg ned å skrive. Heldigvis har det ikke bare skjedd dritting denne måneden, jeg har også hatt noen fine opplevelser. For eksempel har jeg og Arild opplevd å være sammen i tre år. Vi har feiret den i det lange og det brede. Jeg har også hatt veldig god og fin tid sammen med familien min. Og jeg har vært på en herlig hockeykamp med venninnene mine. Jeg har vært med søsteren min som kom helt fra byen-alt-for-langt-vekk for å være med oss. Jeg har shoppa igjen.

Så, alt i alt har jeg det bra. :)

Høst

Jeg så mirakel hadde skrevet litt om hva som minnet henne om høsten. Jeg har også tenkt litt på det.

For det første begynner hockeysesongen igjen... Nå kan vi sitte og hutre i hallen mens vi ser en gjeng svette mannfolk krangle om en puck. Hockey er spennende! Dessuten er det utrolig koselig å møte venninner for å nyte en kamp mens vi skravler oss bort.

For det andre blir jeg som regel kreativ igjen på høsten. Det er litt tilfeldig hva jeg gjør, men årets høstaktivitet er hekling!

For det tredje blir Ariel trøtt og lat. Sover hun ikke ute på putene sine, sover hun inne i sofaen, mens hun røyter som en gal. Dermed må jeg kjempe med støvusgeren litt oftere.

Jeg er i grunn mye trøttere og latere selv også! Senga er mitt mekka, og jeg tilber den som en gud.

I tillegg blir jeg kanskje litt mer romantisk og hjemmekjær. Litt kjærestejente.

Jeg har ingen bilder for å bevise de neste punktene mine, men skriver dem opp allikevel:

Jeg ser masse på TV! Jeg følger med på en haug med serier, og koser meg i sofaen nesten hver kveld.

Jeg syns ikke det er like stas å dusje lenger. Jeg fryser mye, går med tjukke sokker og gensere, og tilbringer mye tid under mitt fantastiske pledd.

Godteløftet går til helvette. Jeg elsker godteri hele året, men på høsten/vinteren (altså store deler av året...) er det bortimot umulig å holde seg unna.

Jeg kan ha på meg tjukkere jakker igjen! Det er herlig, for jeg er penest når jeg kan bruke en del klær...

Jeg bruker nesespray hele tida. Jeg er forkjøla hele tida.

Jeg legger merke til naturforandringer og syns det er veldig pent ute, men koser meg aller mest inne. Jeg tenner stearinlys igjen.

Forgive me father, for I have sinned...

Tydeligvis sitter pengene løst hos meg i disse dager, jeg har nettopp bestilt følgende:

"The Devil wears Prada" - Jeg har lenge tenkt jeg skulle ha sett filmen, for slike jentefilmer er veldig "meg".



"The O.C. - sesong 2" - Jeg VET jeg ikke burde ha gjort det..! Jeg lå i senga mi i timesvis og så sesong 1, og tenkte at jeg virkelig burde vente til juleferie eller noe med å kjøpe neste sesong. Men i et svakt øyeblikk gav jeg etter. Og jeg blir derfor utilgjengelig en ukes-tid mens jeg pløyer meg gjennom denne dvd-boksen...

"Pusur 1 og 2" - eller Gustaf om du vil. Jeg har også hatt lyst til å se disse filmene ei stund, men har aldri fått kjøpt dem. Når jeg fant denne dobbeldisken til 69 kr (salg!) klarte jeg ikke la være. Så får vi se om min pusekatt er som Gustaf. ;)

I går var jeg også på shopping. Jeg endte opp med en olabukse (25% salg!), to kjeder (50% salg på det ene og bare 10 kr for det andre..), en femukers lottokupong (lottofestival?) og en femukers joker (fikk ikke helt med meg at jeg kjøpte den) og, av alle ting, en hestekupongting (!! hun bak kassa snakket meg virkelig rundt..!).

Så... Jeg får vel holde igjen litt nå framover. Men på den annen side; jeg tjener penger selv, regninger er betalt, penger til mat er satt av og jeg har faktisk råd til litt shopping. Så den dårlige samvittigheten kan i grunn bare gå å gjemme seg. Nå skal jeg brenne meg en koseCD til denne fantastisk gode søndagen.

Fødsler

Hvis du har en halvtime til overs har jeg et hett tips til deg.

Trykk her.

Du kommer da til kveldens episode av "Jordmødrene" som går på nrk1. Dette programmet har raskt nådd toppen av TVfavorittlista mi, jeg griner (to ganger i løpet av kveldens episode) og ler om hverandre og syns fødsler er både forferdelig og forferdelig spennende. Uansett så har dette TVprogrammet fått fram hele følelsesspekteret hos meg, og det tipper jeg betyr at det er et godt program.

Anbefales dog ikke til gravide som skal føde snart.. Det er bittelitt prevansjon bare å se det. Når jeg tenker meg om er det slik det burde vært:



For man gjør seg noen tanker i løpet av et slikt program. Om fødsler. Min første tanke er at jeg ikke kan fatte at det der skal være naturlig. Det ser saktens ikke mye naturlig ut. Min andre tanke er at jeg en gang skal ligge der. Også kommer tanken om at det skal jeg faen ikke. Og at jeg er overlykkelig for at mitt lille blaff av babysyke gikk over, og at det ikke er noe baby i magen min. Deretter kommer litt tanker om adopsjon. Men jeg blir raskt enig med meg selv om at jeg ikke vil det heller. Deretter tenker jeg en del på epidural. Og hvordan jeg skal få det så fort som mulig. Til slutt tenker jeg at jeg skal prøve å ikke skrike så fælt, også skal jeg være skikkelig tapper når de setter epiduralen på meg.

Hekling og vennebok (bilder)

Først... Jeg er ferdig med sjalet mitt! Mitt aller første heklasjal. Jeg er kjempefornøyd, det er litt skakt og sånn, men men... Det er vel litt av sjarmen..?

Også har jeg jo funnet igjen sånn vennebok. Og hvis noen lurer, her er det mirakel ønsket å bli:

Jeg ville faktisk bli frisør, hjemmehjelp m.m. Hehe. Hadde vel en del andre ønsker jeg også, men syns denne var morsomst.

Jeg hadde fylt ut cirka halve venneboka selv, med noen måneders mellomrom. Dette var det siste jeg skrev:

Nope, ikke barnslig i det hele tatt........ ;)

De store ord

Det er rart hvor vanskelig det skal være å skrive om de vanskelige tingene. De store tingene, de tingene som fører til tanker som absolutt burde ha vært skrevet ned. mirakel gjør det mer enn godt nok i dette innlegget, men jeg vil allikevel skrive ned min versjon. Til syvende og sist kan jeg jo ikke bare peke på bloggen hennes og si at det står der, jeg må forme mine egne tanker og ord.

Den siste uken har jeg tenkt en del på døden. Som en direkte konsekvens av at min gamle morfar (på nittien år, faktisk) kom på sykehuset. Den kvelden han kom på sykehuset var jeg hos mamma og mormor sammen med kjæresten min. Jeg sov over til dagen etter, ringte sykehuset et par ganger og var ganske positiv på tross av det åpenlyse; mannen var dårlig, på sykehus og gammel. Dagen etter besøkte vi han på sykehuset, og han så ikke akkurat pigg ut. Etterpå var jeg så sliten at jeg bare dro hjem og sov, og hadde det egentlig ganske miserabelt. Tanken på morfar i sykesenga mens han knapt orket å smile var tung.

Dette er ingenting sammenlignet med hvordan han var da vi besøkte han på mandagen. Han lå i sykesenga og så veldig liten ut. Han klarte ikke snakke så mye, han hadde på en måte nok med å puste. Han begynte å gråte når mormor sendte han hilsninger fra kjente. Og den sterke jenta som hadde tenkt positivt og greit (iallefall foran andre) forsvant som dugg for solen, og jeg endte opp med tuting og grining i gangen etter å ha snakket med en sykepleier. Det er ikke lett å ta inn over seg at døden kan nærme seg for noen man har kjær. Jeg klemte den spinkle kroppen i sykesenga da jeg skulle gå, mens jeg fikk hvisket fram et noe gråtkvalt: "hadebra, morfar...". Jeg var nesten sikker på at det var siste gang jeg så han.

Det trodde nok resten av familien også, for dagen etter kom søsteren min fra byen altforlangtunna (du visste kanskje ikke at det er en by, mirakel?), og det var utrolig godt å se henne igjen. Vel vitende om at hun var hos mamma og dem kunne jeg trekke meg litt tilbake og ta inn over meg det jeg hadde sett, hjemme hos meg selv. Det var utrolig godt. Og jeg ble mer klar for å være både i Vingrom og på sykehuset.

Utrolig nok ble morfar bedre. Legene sa de var optimistiske, og jeg syns vi stadig fikk positive beskjeder. Siste nytt nå er at han faktisk sitter oppe i en stol ved siden av sykesenga, og har begynt å spise igjen. Jeg bøyer meg i støvet for den mannen, han er jammen sterk og tøff, med en livsvilje jeg tror har reddet livet hans.

Litt av grunnen til at jeg skriver om det her er at jeg trenger å skrive om døden. Siden tanker om døden har kommet denne siste uka, og dette er tanker jeg vil ha på papiret, jeg vil ha det tenkt gjennom.

Døden er noe jeg har vært opptatt av siden jeg var ganske liten, eller iallefall ungdom. Jeg har ikke hatt store erfaringer rundt dødsfall selv, heldigvis, men har vært i et par begravelser. Jeg husker godt min første begravelse, det var begravelsen til farfaren min. Farfar og jeg hadde ikke et tett og nært forhold, han bodde langt unna med sammen med farmor (som fortsatt lever), så det ble til at vi møttes kun èn gang i året. Jeg kan ikke huske at jeg var knust når jeg fikk vite at han var død. Jeg kan huske at vi tok buss til vestlandet for å gå i begravelsen. Og at farmor spurte meg og søstra mi om vi ville dele ut programmet i kirka til de som kom. Og det var vel omtrent der det skar seg. For det første å komme inn i kirka og se kista. For så å se farmor som var så lei seg. Også å møte alle som kom, med tårer i øynene, og gi de det programmet. Jeg husker ikke mye av selve sermonien, men husker jeg gråt en hel del. Og jeg tenkte nok en del på døden da også. Men jeg tror de fleste tankene mine gikk til farmor, som måtte fortsette å leve uten farfar.

Når morfar nå ble syk tenkte jeg en del på mormor som eventuelt måtte leve alene uten han. Og på mamma. Også tenkte jeg på at jeg en eller annen dag nok må begrave mine egne forelde. Og kanskje min egen mann. Også tenkte jeg på katten min, Ariel, som jeg ganske sikkert kommer til å miste en dag. Og jeg kan bare ikke forstå at folk klarer å gjøre dette uten å tro på noe. Jeg må tro på noe etter døden, jeg klarer ikke å tenke at jeg aldri får se de som er døde igjen. Men det føles så feil å bare tro på noe fordi jeg trenger det. Jeg burde vel ha trodd hele tiden?

Hvis jeg nå skal tro da... Hva skal jeg tro på? Himmelen? Flere liv som menneske eller dyr? Et nytt liv i en ny og bedre verden?

Og til dere som tror; velger dere bare det som høres best ut?

For hvis jeg kan velge, så vil jeg helst tro på at når jeg dør kommer jeg til en ny og bedre verden sammen med alle jeg har kjær, og vi har det bare bra, i et uendelig liv uten alder, sykdommer og avskjeder. Jeg mangler fortsatt troen på noe etter døden, jeg føler fortsatt at det bare er ønsketenkning... Kanskje jeg kommer dit etter litt tid.

Noen andre tanker jeg har hatt er tanker om at vi må gripe dagen. Det er ingen hemmelighet at jeg er et slags tidsfreak, jeg elsker alle ordtak om tid, carpe diem og om å ta muligheter. De ordtakene ble veldig forståelige for meg nå, og jeg tenkte en del på om det er noen drømmer jeg har som jeg enda ikke har oppfylt. Men det blir vel et helt annet innlegg, en annen gang..

Men jeg har iallefall nok en gang blitt klar over hvor skjørt livet er, og hvordan man må ta vare på hverdagen. Vi skal alle dø, vi har oppmålt tid, det er flest hverdager her i livet, og er man ikke lykkelig i hverdagen må man gjøre noen grep slik at man blir det. Så vanskelig og så enkelt er det.

...

Jeg har lært meg og hekle. Så istedet for å sitte her på dataen og blogge, tilbringer jeg tid i sofaen eller senga med hekling. Og The O.C på dvd. Og på sykehuset/hos mamma og pappa fordi morfar er syk (men det går bra..! Slekter jeg på morfar i viljestyrke og livslyst blir jeg gammel!). Og på jobb. Tiden flyr, og jeg henger så vidt med i svingene. Men det går bedre, og nå har jeg helg.

God helg alle sammen...!

(Jeg kommer nok sterkere tilbake med flere innlegg når skrivelysten tar seg opp. Og det gjør den nok any day now).

20 ting jeg elsker med deg:

Jeg elsker hvordan du får meg til å føle meg. Jeg føler meg som prinsessa di.

Jeg elsker fredagsrutinen vår. At du henter meg på jobb og at vi sammen drar for å handle mat og smågodt. Vel hjemme lager vi (du) middag, og koser oss med film og smågodt utover kvelden. Det er perkfekt.

Jeg elsker humoren vår. Den er uhyre viktig, og vi kommer oss gjennom det meste av problemer med humoren inntakt, tror jeg.

Jeg elsker at du er så ivrig med ishockey. Okei, det irriterer meg litt også, det tar mye av tiden din. Men det glemmer jeg når du kommer hjem i fyr og flamme over en eller annen mulig ny spiller som er helt fantastisk. Da smiler jeg av deg, mens jeg tenker hvor heldig jeg er som har en så engasjert mann.

Jeg elsker at du legger deg sammen med meg hver kveld. Og selv om du ikke skal legge deg til å sove selv, legger du deg sammen med meg for å stryke meg på ryggen, snakke litt og si natta. De stundene er gull for meg.

Jeg elsker hvordan du ler av spøkene mine, hvordan du kaller meg smart (av alle ting), og hvordan du forteller meg at jeg er pen. Jeg syns det er utrolig at du ikke gir opp, når jeg for hundrede gang klager over meg selv.

Jeg elsker hvordan du er sammen med familien min. Når du er morsom og avslappa, og jeg har alle mine kjæreste rundt samme bord... Da er jeg lykkeligst.

Jeg elsker den økonomiske sansen din. Uten den hadde vi ikke eid verdens koseligste leilighet.

Jeg elsker engasjementet ditt rundt USAturen vår. Hvordan du for et og et halvt år siden begynte å finne hoteller vi kunne bo på. Hvordan du er så engasjert i Tripadvisor-siden at vi faktisk kjørte rundt i Lillehammer for å ta bilder av hoteller. Og at vi fikk en liten gymbag for det.

Jeg elsker vinnerlykken din. Jeg blir ikke overrasket over at du vinner kilosvis med sjokolade lenger.

Jeg elsker filmkveldene våre. Når vi finner en film vi begge vil se, og filmen er bra, maten god og alt stemmer.

Jeg elsker det at du kikker på den samme bilannonsa i dagesvis, for så å se at den blir solgt. Du gjentar prosedyren i månedsvis, fordi du er herlig fornuftig.

Jeg elsker det at du støtter meg uansett. Når jeg slutta på skolen støtta du meg, selv om det var et økonomisk lite lurt valg.

Jeg elsker at du lager mat! På den måten blir det varm mat til middag, noe jeg tviler på om det hadde blitt hvis jeg hadde stått for kokkingen...

Jeg elsker måten du trøster meg på.

Jeg elsker at du venger alle klærne dine (og mine) før du skal vaske dem.

Jeg elsker at jeg kan vekke deg grytidlig for å hanskes med en edderkopp jeg ikke klarer å ta selv. Og at du gjør det uten å være gretten og irritert.

Jeg elsker lunsjmeldingene jeg får av deg. De er et høydepunkt i arbeidsdagen min.

Jeg elsker at du har (L) Mette! i msn-nicket ditt.

Jeg elsker å kjøre bilturer sammen med deg.


Jeg kunne selvsagt fortsatt i det uendelige, men tjue ting får vel holde for denne gang.
Gratulerer med treårsdagen, kjæresten min!