Å jobbe i barnehage - bilder

Neida, jeg skal ikke legge inn bilder av barna. Vet godt at det ikke er lov. Det jeg skal legge inn bilder av er typiske hverdagsglimt fra et barnehageliv. Har gjennom de siste månedene knipset noen søte bilder nå og da, og her er en liten samling:

Regnværsdager:

Solskinnsdager:

Stelletid:

Lek:

Høytid:

(Jeg lo forresten godt av denne bloggposten!)

Å slutte på skolen - om folks kommentarer

I samfunnet vi lever i står utdannelse høyt. Jeg var selv en som satte utdannelse over det meste, en som målte mennesker ved å se hva slags utdannelse de hadde. Og som kanskje så bittelitt ned på mennesker uten utdannelse.

Nå kunne jeg skrevet en samfunnskritisk post om dette fenomenet. Det skal jeg selvsagt ikke gjøre, å skrive ting "samfunnskritisk" er ikke helt min greie. Nei, jeg skal skrive om min opplevelse av det.

For to år siden slutta jeg ganske brått på høgskolen, andre året av barnevernpedagoglinja. Jeg hadde fullført to år og begynt på det tredje, og siste året. Jeg skulle ut i praksis og var sendt langt-pokker-i-vold unna hjemme, skulle bo på et stabbur/hyttesak utenfor en ungdomsinstitusjon med skumle ungdsommer. Jeg er ikke tøff. Det endte med at jeg dro derifra egentlig før jeg startet, og slutta på skolen dagen etter. Lærerene prøvde å overtale meg, men ikke søren om jeg skulle tilbake dit. Ikke fordi jeg ikke kunne lære meg til å like stedet, jeg var der ikke lenge nok til å egentlig ha en mening om stedet. Jeg var der bare ei natt, rakk aldri å begynne. Det var både en natt og en dag jeg ikke vil oppleve igjen. Det ble til at lærerene mine rådet meg til å ta et års permisjon, planen var få litt positiv erfaring med barn også begynne igjen til høsten.

Slik gikk det selvsagt ikke. Jeg er vel av de mange som fant ut hvor deilig det er å jobbe. Jeg fikk et vikariat i en barnehage, og da det ble tid for å takke nei til skoleplassen gjorde jeg det uten å nøle. Jeg hadde nå sett hvordan det var å jobbe, jeg hadde tenkt mer over yrket som barnevernspedagog, og fant vel fort ut at det var et dumt valg i utgangspunktet å begynne på den linja. Man skal aldri basere et skolevalg på hvor skolen ligger hen. Dagens moral, folkens.

Men altså... Hvordan ble jeg møtt med min drop-out-bakgrunn? Først var jeg stolt av utdannelsen min. Å ha gått to år på høgskole var jo bedre enn ingenting, og jeg hadde jo virkelig lært masse i løpet av de årene. Jeg tenkte ikke på at folk kunne syns at det var et så dumt valg å droppe ut, at det gjorde meg dum. Jeg tenkte at folk kanskje skjønte at man har sine grunner. Nå kan ikke jeg si at det skyldes hverken barndom eller ungdom, det skyldes rett og slett psyken min. Ikke at jeg har noe problemer med den, men jeg er nok alt for "svak" til å jobbe i et så hardt yrke. Og desverre kom den forståelsen litt i seinteste laget. Men hva er det de sier; bedre seint enn aldri?

Jeg tenkte også at folk kom til å respektere valget mitt. Det var et valg som var tatt, så at villt fremmede kom til å argumentere mot mitt utdannelsesvalg hadde ikke falt meg inn. Særlig når jeg ikke inviterte til diskusjon. Valget er tatt det, jeg kommer ikke til å ombestemme meg, selv om du, et helt fremmed menneske, forteller meg enda en gang hvor dumt det var å slutte. Særlig økonomisk. Vel, ikke bekymre dere. Jeg trives i jobben min og lever fortsatt i den tro at det er viktigst.

For et par uker siden kom det et par elever ved en videregående skole for å intervjue meg og kollegaen min om jobben vår. Det første spørsmålet var selvsagt "hva er utdannelsen din?", og jeg grudde meg litt for å svare. Jeg har jo vært igjennom det her nok ganger til å vite sånn cirka hva reaksjonen er. Men enda hadde jeg ikke opplevd å bli ledd av. Reaksjonen hennes var så utrolig ubehagelig. Tenk at ei jente som var fem år yngre enn meg kunne sitte der og le av meg, og fortelle meg hvor rart det var at jeg sluttet..! Jeg er veldig klar over at det er rart, eller i det minste at det virker rart for andre, for meg ble det en helt logisk handling. Jeg kunne ikke gjøre noe annet. Og egentlig syns jeg at jeg fortjener litt cred for å ha gjort det. Det var ikke så veldig enkelt, egentlig. Det hjalp jo at familien min var helt supre, søttende og fine hele veien, ikke et vondt ord har de noen gang sagt.

Jeg syns man skal tenke seg om to ganger før man spruter ut med det som måtte falle en inn om (den manglende) utdannelsen hos andre. Vi er like mye verdt, vi kan være både smarte og flinke selv om vi ikke har høgskoleutdanning. For meg har det blitt litt slik at jeg helst unngår å si hva jeg har gått på skole. Og jeg som en gang var stolt over de to årene..!

Så for å gjøre dette innlegget litt mer positivt og greit, her er FAQ'en min om dette emnet:

Spørsmål: Du slutta etter to år ja?? Hvorfor fullførte du ikke bare det siste året da?
Svar: Fordi da ville jeg blitt barnevernspedagog. Og jeg vil ikke være det, jeg vil være barnehageassistent.

Spørsmål: Du kan jo jobbe i barnehage som barnevernspedagog også!
Svar: Ja, men da er jeg barnevernspedagog, og må jobbe med de vanskeligstilte barna. Jeg ønsker ikke det.

Spørsmål: Det var jo skikkelig dumt da, du taper vel mye penger på det???
Svar: Ja, det gjør jeg nok.

Spørsmål: Ja, studielån og sånn!
Svar: ...

Spørsmål: Men du kan vel få gjort om på noe av utdannelsen din, slik at du i det minste skal bli førskolelærer?
Svar: Sikkert. Men jeg vil være barnehageassistent foreløpig.

Spørsmål: Men en gang vil du kanskje noe mer?
Svar: Kanskje.

Historien om kortstokkemaskina

Min kjære mor har bursdag. Jeg har kommet opp med en knallgod gaveidè, og surfer på nettet for å finne det billigste alternativet. Jeg skal kjøpe en kortstokkemaskin, hvor genialt er ikke det..? I det siste har nemlig mamma, søstra mi, søskenbarnet mitt og jeg spilt en del kort, så jeg tenkte det ville bli en morsom gave å gi.

Kortstokkemaskina med seks kortstokker + porto kosta 300 kroner på spillogmoro.no. Jeg betalte, ventet og fikk pakken. Alt vel så langt. På nettsiden stod det at maskina skulle ha et-eller-annet-type-batteri, så jeg kjøpte inn det sammen med maskina. Men når gaven ble overrukket viste det seg at de ikke passa i det hele tatt. Sendte en litt irritert mail til nettfirmaet, og fikk en beklagelse.

Mamma kjøpte inn nye batterier, og skulle teste den. Ingen reaksjon. Jeg prøvde, pappa prøvde, lillebror prøvde, kjæresten min prøvde. Selvsagt like død, men måtte jo få alle til å prøve sånn for sikkerhetsskyld. Jeg er vanligvis blid og forståelsesfull som kunde, jeg har vel aldri (vel, alt er relativt) vært sur eller frekk i mailer før. Men denne gangen tenkte som så, at når jeg faktisk må klage på enda en ting, og det var jo en bursdagsgave for pokker, så skulle jeg prøve å skrive litt sint. Å skrive sint er jo lettere enn å snakke sint. Så jeg sendte av gårde en sint e-mail. Og fikk et veldig hyggelig svar tilbake med spørsmål om jeg ville ha pengene mine tilbake eller tilsendt en ny maskin. Så enkelt, og så greit!! Et eksempel til etterfølgelse. Jeg ville ha ny maskin, for å finne på en helt ny bursdagsgave orket jeg ikke. All cred til nettfirmaet for god håndtering av klagen min, tenk, jeg slapp å bruke tid på å sende tilbake den gamle, ødelagte maskinen.

For noen uker siden kom det en pakkelapp i postkassa mi, og når jeg skulle hente den oppdaget jeg at den kunne hentes på en bensinstasjon i nærheten. Enkelt og greit, dog litt uvant. Jeg er nyinnflytta her. Men okei, jeg tok med meg lappen og gikk innom. Først møtte jeg en tenåringsgutt/pubertetsgutt i kassa som lette og lette. Siden jeg har lest mange blogginnlegg om hvordan kunder skal oppføre seg i det siste, så gjorde jeg så godt jeg kunne, jeg smilte og lo og stod ganske stille og ventet. Gutten fant den ikke. Han henvendte seg til en dame som visstnok hadde "bedre syn enn han", mens han løp for å ekspedere noen andre. Heldige han som slapp unna, den sleipe jævelen. Neida. Jeg var fortsatt hyggelig, smilende og i fredagsrus (en rus som kommer hver eneste fredag klokka fire). Dama fant heller ikke pakka. Hun sa at det hendte postmannen leverte pakkelapper, for så å senere legge oppi pakka i postkassa allikevel. På dette punktet fikk jeg en følelse av at hun prøvde å sno seg litt unna, men jeg smilte og nikket. Hun sa jeg måtte sjekke postkassa mi og ringe opp igjen dagen etter om den ikke var kommet da. Da var desverre ikke hun på jobb, sleipe kvinnemennesket, og hun halte inn gutten som fikk instrukser om hva han skulle gjøre hvis jeg ringte dagen etter.

Og selvsagt ringte jeg. Det lå jo, som forventet egentlig, ingen pakke i postkassa mi. Møtte først en anna guttevalp (alltid hatt lyst til å kalle noen det) som virka litt lost. Han henta til slutt han andre, som hadde jobba dagen før, og på et lite mellompunkt der stod jeg og hørte på at de snakka sammen: "bare si det Wenche sa!!!" og litt anna babling. Fikk snakke med han jeg møtte dagen før. Han skulle igjen snakke med postmannen og komme tilbake til meg, sa han.
Jeg var like forbanna blid og hyggelig, men nå begynte det å bli nok..! Når jeg i tillegg går inn på hjemmesida til firmaet jeg handlet av og finner ut at den kortstokkemaskina jeg kjøpte nå selges for 99 kr på grunn av flytting, blir det hele utrolig irriterende..! Og humøret synker.

Og hører jeg noe fra bensinstasjonen? Neida. Gutten ringer ikke opp igjen. Og jeg prøver å ringe igjen. Ingen som kan snakke med meg. Jeg lar det gå enda litt tid før jeg drar oppå der, og legger igjen telefonnummer enda en gang. Dagen etter ringer denne Wenche. For å fortelle meg at jeg ikke kan søke etter pakka mi. Joda, jeg hadde pakkelapp, men det hjalp ikke. De som sendte pakka måtte lete etter den. Fantastisk.

Vel vitende om at mine første "sintemailer" ble sendt til akkurat dette firmaet sender jeg nå en meget hyggelig mail. Hvor jeg spør om ikke de kan være så snille og prøve å finne pakka mi for meg. Og tror dere ikke at jeg får et hyggelig svar?? Jo! Mannen sier rett og slett at han sender en ny maskin neste uke.. En tredje maskin..! Den mannen fortjener en eller annen kundeservicepris..! Nå begynner flaksen å snu. For tenk å være så snill. Og postmannen som leverer pakka ringer på døra når han skal levere den, så den ligger på bordet og venter på meg etter jobb. To måneder etter at jeg hadde bestilt den, og en del styr har det vært, men gleden var stor, stor nok til å være verdt det.

Det var selvsagt stor spenning i om maskina kom til å fungere. Og det gjorde den jo ikke. Ikke med en gang. Men da min smarte mann kom på å rett og slett slå til den (i god gammeldags fikse-TV'n-stil), så starta den..! Endelig slapp jeg å stokke kortene! Jeg er jo elendig på å stokke, bare ødelegger kortene og roter.

Også kommer liksom bonusen på historien. Arild og jeg kommer på å prøve den første maskina en gang til. Ved å slå den. Det funka ikke første gangen. Ei heller andre, tredje eller fjerde. Faktisk måtte vi slå til den skikkelig hardt (men tenkte jo som så at vi bare kunne ødelegge den, det gjorde jo ikke noe det) før den starta. Men den starta..!! Så, tenk det... To kortstokkemaskiner rikere og en halvgod historie i tillegg. Det er ikke dårlig!

Om et velfungerende forhold

Noen ganger lurer jeg på hvorfor akkurat det forholdet jeg er i nå fungerer så bra, når jeg har hatt så mange andre lovende forhold som har gått rett i dass. Jeg har ikke noe svar. Kanskje det er det at han ikke har blitt lei meg. Eller at jeg ikke er så himla sjalu lenger, eller kanskje at han gir meg liten eller ingen grunn til å være sjalu..? Eller har det kanskje litt å si at vi har det bra sammen i hverdagen?

For det har vi.

Noen dager finner vi på ting sammen, ser film, lager middag, drar på biltur (gjerne på Statoil for å kjøpe boller med sjokoladebiter inni), besøker familiene til hverande, drar på kino, drar ut og spiser og en sjelden gang drar vi på weekendturer på hotell. Jeg jobba som stuepike i mine yngre dager, så å være på hotell er for meg den ultimate luksus. Dryss på litt stand-up på kvelden, så har du den perfekte borte-hjemmefra-helga for meg.

Andre dager er vi bare parallelt hjemme. Nesten som akkurat nå. Vi sitter på hver vår data uten å si stort, kanskje viser han meg et bilde fra New York han har funnet, kanskje viser jeg han den nye logoen til den nye bloggen min. Da sier han: "enda en ny blogg? Hadde ikke du en del fra før?" og jeg smiler overbærende til denne mannen som ikke har funnet gleden i å blogge. Som tydeligvis ikke vet hvordan det er å bytte bloggsted. Så skriver jeg litt mens han tusler ut i stua for å spille Play Station.

Hvis jeg skal tenke etter hvilke av disse tingene som gjør at akkurat vi holder ut med hverandre, så må jeg vel si at det er den salige blandingen. Jeg tror evnen til å kunne slappe av sammen, uten å finne på noe hele tida, er veldig viktig. Jeg tror også det er viktig å ikke bli for avslappa med hverandre, da blir det fort en vane. Og vaner blir fort kjedelig. Og blir det kjedelig, ja, da virker vel gresset en del grønnere på den andre sida.

Å snakke sammen er viktig, men jeg merker at det ikke er like viktig nå som i begynnelsen. Jeg har venninner jeg kan plage med de typiske "jenteissusene" mine, og vi begynner liksom å bli ferdig med å analysere fortid og framtid. Vi snakker fremdeles om framtida, og om nåtida, men de lange nettene med skravling er over. Jeg syns det er deilig, det er fryktelig slitsomt å gå på jobb etter en natt med prating om dype emner. Jeg antar at man går videre til nye stadier av forholdet i takt med når man er klar for det. Akkurat nå er jeg veldig fornøyd med der vi er. Vi er samboere i en leilighet vi eier sammen, men hverken forlova, gift eller barneklare.

Å flytte sammen med han gikk overraskende greit. Det er godt å ha en å hyle til når det er edderkopper/vepser/homler/fugler (vi har katt... det er en lang historie) i stua. Også er det veldig greit at han liker å lage middag. Og nå som vi har oppvasksmaskin er nesten alle husarbeidskranglene long gone. Det er ting som irriterer meg, akkurat som han sikkert irriterer seg over meg (selv om jeg ikke kan se for meg akkurat hva det er), men det går stort sett fint. Så klart er det ikke alltid like artig når han roter, men vi har ordna så vi har hver vår side av soverommet, slik at alle klærne han ikke klarer å få inn i skapet kan han slenge der. Jeg tror det er viktig å ikke bli for masete. Det er ikke alltid like enkelt å bite i seg kommentaren om klærne som ligger rett utenfor klesskapet. Det er vanskelig å forstå hvor hardt det er å få det inni der. Men jeg har mine særheter jeg også. Jeg hater å vaske opp kjelene, og slenger vel så og si alt i oppvaskmaskina. Jeg blir sint når jeg støvsuger, og dere kan vel gjette hvem det går utover. Det er først nå, og fortsatt bare innimellom når jeg føler meg veldig snill, at jeg gidder å vrenge tilbake klærne han insisterer på å vrenge når de skal vaskes, og jeg gidder ikke alltid brette hans klær. Noen ganger deler jeg alt i to, og ordner bare mitt. Jeg er vel litt egoistisk. Vi har hvert vårt smør. Vi har hver vår favorittsofa. Vi har hver vår data (takkoglov). Vi har våre hjemmealenekvelder. Jeg føler ikke noe ansvar på å besøke hans familie, det intiativet tar han. Også passer jeg på mine. Særegenhetene våre er spesielle, vi kan aldri bli èn person, så de må vi bare få beholde.

Om bare tre måneder går vi inn i vårt tredje år sammen. Og jeg antar det har blitt så lenge (og blir lenger) fordi vi rett og slett passer så godt sammen. Jeg kan ikke se for meg noe annet enn å være sammen med han.

(Også får jeg bare unnskylde alle eventuelle klisjèer, men det er et klisjèfylt tema).

Hva gjør jeg her nå?

Vel, jeg våknet av at solstrålene tittet inn gjennom vinduet. Skjønte at noe ikke stemte. Eh.. Hadde jeg trukket for gardinene og åpnet persienna i søvne? Ja, det tror jeg. Er forsåvidt veldig fornøyd med at det er sol, bare ikke like glad for at jeg er lysvåken en søndag klokken halv ni. Spørsmålet blir da om jeg skal legge meg igjen (og bli supertrøtt til jeg må opp) eller erklære meg selv som våken (altså kle på meg og finne på et eller annet helt lydløst)?
Jeg tror jeg for øyeblikket erklærer meg selv for våken.

I dag kommer mormor, morfar, mamma, pappa, lillebror og søster hit på is og kaffe. Jeg har liggi i senga og febrilsk prøvd å komme på hvor mange stoler vi trenger om vi skal sitte ute (siden det brått ble sol). Og hvor mange vi har. Det stemmer ikke overens, så jeg skulle aller mest ønske jeg kunne dra å kjøpe stoler og bord med en gang. Jeg har en tendens til å bli en smule nevrotisk når vi skal ha besøk. Jeg vil at det skal være perfekt, og at det ikke skal være noe å utsette på meg som vertinne. Desverre kan det da ende opp i for mye stress, og for lite kos. Så i dag har vi kjøpt inn enkel is. Og det er ikke det at jeg tror det blir for lite eller for dårlig. Jeg bare skulle ønske jeg hadde kjøpt litt til. Et par stoler, et bord og en kake, kanskje?

Ønsker meg selv velkommen

Jeg har prøvd mange ulike bloggsteder. Nå har jeg akkurat avslutta en blogg på VGnett. Der var jeg ikke lenge, jeg ble liksom aldri helt komfortabel med det stedet. Har akkurat skrevet et lite innlegg der om at jeg stikker, og kommentarene har begynt å hagle. Og det er ikke "hade" eller "lykke til videre" eller "så trist at du forlater oss". Neinei... VGBloggerene finner alltid en måte å diskutere på (kanskje derfor jeg ikke likte meg der..?), og nå er det en dame som har sagt noe sånn som at "alle på VGBlogg er arbeidløse eller uføre". Smart.

Det var mirakel som hjalp meg i gang her på blogspot. Hun har hatt blogg her en stund og stortrives. Vi satt ei stund for å finne ut hva jeg skulle kalle meg selv. Jeg er litt lei det gamle navnet mitt, aphelia, og ville ha noe nytt nå. Jeg har kjøpt meg en ny t-skjorte til støtte for LHL i dag, og på den står det "I love life" foran og "derfor er jeg en hjerterdame" bak. Det ble inspirasjonen til navnet mitt i dag. Jeg ER virkelig glad i livet mitt. Jeg prøver å være positiv, og syns i grunn at Hjerterdame kan symbolisere mange ting. Følsomhet, kjærlighet, livet, tiden og ikke minst kortspill. Det spiller så klart en rolle at jeg er en racer på å spille kort. ;)

Sendevideremailer

4 nye mailer. Åpner den første og finner dette: "Hei. Dette er Andy og John; MSN planleggerne. Beklager forstyrrelsen, men vi holder på å stenge MSN..."

Og fra det øyeblikket skjønner jeg jo at det bare er kødd. Slike mailer har jo svirret rundt regelmessig de siste årene. Det forundrer meg ikke. Det som forundrer meg er at folk går på det.. Tenk litt da..!!! Det er lov til å bruke hodet.
Tviler hardt på at msn skal stenge med det første.. Tviler også på at OM de skal stenge så ber de dere sende videre en mail til alle for å se at dere fortsatt bruker kontoen. For det går jo ikke an å ordne det på andre måter.. Neeeida.

Åpner neste mail og finner ut at en venn av den som sendte den første mailen har gjort henne en "tjeneste" ved å sende en oppklarende mail til alle hun sendte den til for å fortelle at dette bare er tull. Dooh.

Så åpner jeg den tredje mailen. "Hei. Dette er Andy og John.." igjen..! Jeg er dritt lei Andy og John, jo. Også liksom for å toppe det.. Den fjerde mailen er sendt av samme jente som jeg akkurat åpna en mail fra. OGSÅ for å si at hun hadde sjekket litt ut, og hadde funnet ut at denne msn-mailen bare er tull. Gud, takk for opplysningen, jeg begynte å bli litt bekymra der et øyeblikk...!?

Hva gir du meg? Slutt å sende sånne drittmailer folkens! Tviler på at så himla mange vil ha dem.

Kundebehandling

Ser det er flere som skriver innlegg om hvordan man skal oppføre seg som kunde. VEL, da er det på tide å snu litt på flisa, og se hvordan det er andre veien.

Ting jeg IKKE setter pris på hos en butikkansatt:
- Å ikke få svar når jeg sier hei.
- Å ikke få svar når jeg sier takk.
- Å ikke få svar når jeg sier hade.
- Følelsen av å bli skygget av en detektiv når jeg kikker på klær, sminke og lignende. Jeg er ikke kriminell!
- Når den som er i kassa skravler med noen i telefonen/i køen istedet for å ta mine varer.
- Treige kassafolk (men sier du at du er ny, da blir jeg ikke irritert).
- Kommentarer på hva jeg handler.
- Generell treighet i tippinga.
- Innpakking av gaver med sinnsyk nøyaktighet når det er lang kø.
- Bretting av klær som tar himla lang tid. For meg trenger dere virkelig ikke å legge så mye i brettinga, jeg skal jo rive det opp av posen igjen uansett!
- Når dere lar den dårlige dagen deres gå utover meg.

Ting jeg derimot setter pris på er:
- Et hyggelig hei, takk og hade.
- Et smil tilbake til meg.
- En morsomhet eller lignende (selv om jeg selvsagt forstår at det kan være slitsomt å jobbe mange timer i en kasse. Men jeg setter pris på det, altså..)
- Effektiv jobbing med varene.- At dere lar meg kikke på klær i fred. Jeg spør om hjelp hvis jeg trenger det.
- Godt humør.

Å finne igjen daboka si fra tenårene

Det er rart å lese ting du har skrevet for ti år siden.

De sinteste dagbokskribleriene fant sted 16. februar 1995. Jeg var 12 år.

"Jeg har kommet til en mange ting i dag. Jeg har kranglet med pappa 4 ganger (4!).
Jeg er upopulær.
Jeg er tykk.
Jeg har stygt hår.
Jeg har få venner.
Jeg har en tvillingsøster (kopi!)
Jeg er ulykkelig forelska.
Jeg har foreldre som maser.
Jeg har en pappa som erter.
Jeg har en lillebror det er synd på.
Jeg har foreldre som tror jeg har spiseforstyrrelser, som venter at jeg skal spise 400 poteter om dagen.
Jeg har vanskelig prosjekt.
Jeg blir lett flau.
Jeg er stygg.
Jeg har ingen kjæreste.

JEG TROR IKKE DET ER FORDI JEG ER TENÅRING!

Men så glemte jeg èn ting:Jeg har ufølsome, overbeskyttende foreldre!

Ååååå, så urettferdig at jeg er/har alt dette! Tenk hvis jeg var S**** eller ei populær jente! Alt hadde vært bedre.

Det positive i mitt liv:
Jeg har 3 ordentlige venner.
Jeg har uskilte foreldre.
Jeg har levende besteforeldre (mors- og fars-siden)
Jeg er forelska (Hvis ulykkelig, hardt forelsket kan kalles positivt).
Jeg lever i år 2000.
Vennene mine: R****
S****
Monica (tvillingsøster)
De er bestevennene mine, men nå krangler jeg og Monica ganske mye, S virker reservert overfor meg, men R er vanlig, da.

Må gå, Monica BEORDRER MEG!!!
METTE
UNHAPPY"

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle meg selv at det ville bli bedre, jeg syns liksom litt synd på den jenta der. Så litt til ære for henne (altså meg) vil jeg skrive en liste fra i dag, som kan ligne litt på den jeg skreiv for elleve år siden.
- Jeg er voksen nok til å ikke tenke på det med popularitet. I mine kretser er vi bare venner.
- Jeg er fortsatt ganske tykk, men jeg overlever.
- Jeg har pent hår.
- Jeg har akkurat passe med venner.
- Jeg har en herlig tvillingsøster, som er min bestevenn og som støtter meg i alt.
- Jeg er forelska i samboeren min.
- Jeg har foreldre som bryr seg om meg.
- (okeida) Jeg har fortsatt en pappa som erter.
- Jeg har en lillebror jeg er glad i, og nå har han blitt gammel nok til å måtte stå til ansvar for ting han gjør, slik at han oppfører seg stort sett pent. ;)
- Jeg har foreldre som slettes ikke tror jeg har spiseforstyrrelser, ingen fare for det.
- Jeg blir ikke like lett flau nå.
- Jeg ser pene sider ved meg selv også.
- Jeg har funnet mannen jeg vil dele livet med.

Tivoli - en dødsfelle

Jeg fant en artikkel skrevet på VG om Axels Tivoli. Nøyaktig det samme tivoliet jeg var på for noen uker siden. Og jeg sier dere; jeg fatter og begriper ikke at folk tør å kjøre karuseller i voksen alder. Jeg forstår at barn og unge gjør det, man er jo i en fase der man tror man er uslåelig, ingenting er farlig, alle vil meg vel og jeg stoler fullt og helt på andre mennesker.

Vel, jeg er ikke der lenger, for å si det sånn. Jeg vet man ikke kan stole 100% på andre mennesker. Jeg vet man ikke kan stole 100% på teknikk. Jeg vet folk skades i karuseller, jeg vet at det ikke er trygt. Kall meg gjerne en gledesdreper. I fjor sommer var jeg på Tusenfryd, den første karusellen vi tok var "SpaceShot". Og jeg sier dere, det hylet som jeg klarte å produsere da, det var et dødsskrik. Jeg trodde virkelig jeg skulle dø, at min siste time var kommet, og at jeg skulle flakse videre ut i elendigheten når den spinkle greia som holdt med nede kom til å dette opp.

Nå skjedde jo ikke det akkurat med meg, men se her hva som har skjedd andre, i en annen karusell:"Når karusellen kommer opp i fart går bommen opp og de fire kompisene må kjempe for livet ved å holde seg fast."

Her er flere av ulykkene som har skjedd ved Axels Tivoli i Sverige de siste årene.
Stadsfesten i Gävle, 1999.
En stålvaier i attraksjonen "Ejektion Seat" ryker. To kvinner blir slengt mot en pilar og blir hengende flere meter over bakken. Begge sendes til sykehus.

Sibbarp, sommer 2000.
En åtteåring tar berg- og dalbane på Axels tivoli. Hun slipper taket for å vinke til foreldrene og når toget svinger fortsetter jenten rett ut i luften. Hun faller fem meter og blir sendt til sykehus der hun får behandling ved intensivavdelingen.

Helsingborgfestivalen, juli 2002.
En tolv år gammel jente tar karusellen "Tagada". Under ferden merker hun at hodet vris til siden. Etter turen har hun vansker med å gå ut av karusellen. Hun blir sendt til sykehus der det blir konstatert at nakken hennes har låst seg.

Kräftsfestivalen i Glommen, 2003.
En 16 år gammel jente blir slengt ut av en karusell og blir skadet. Axels tivoli blir anmeldt for episoden.

Killbomfestivalen, Sölvesborg, 2003.
En kompisgjeng bestemmer seg for å ta det "Flygende teppet". Når karusellen kommer opp i fart går bommen opp og de fire kompisene må kjempe for livet ved å holde seg fast. De fire slipper fra det med blåmerker og klemskader.

Momarkedet, 2003.
En 15 år gammel jente faller 25 meter fra et pariserhjul. Hun faller ut av vognen når den er på det høyeste og slår kroppen i andre vogner i fallet. Jenta får alvorlige hodeskader.

Fyrisfestivalen, Uppsala, 2004.
Det store hoppeslottet er ikke festet ordentlig. Et vindkast sliter det løs og folk må kaste seg unna vei for ikke å treffes av slottet. En ti-åring får store bekkenskader.

Helsingborgfestivalen, 2005.
En løs nakkestøtte på en karusell fører til at en 15-åring blir slått bevisstløs under karusellturen. Episoden anmeldes til politiet.

Malmamarken i Malmköping, 2006.
Et søskenpar kjører "Jumping"-karusellen. Vognen deres går rett i bakken. Smellet er så stort at den 11 år gamle lillebroren slutter å puste. Søskenene blir sendt til sykehus.

Luleåkalaset, 2006.
Berg- og dalbanen "Larven" går i stykker midt under en tur. Vognene er fulle av barn og både foreldre og tivoliarbeidere jobber med å få ut de gråtende barna.

Viserums marknad, 2006.
En 13-årig jente blir kastet ut av en karusell. Hun skader hoften, et ben og en fot og blir sendt til sykehus.

Karvevalet i Nyköping, 2006.
En mann kastes av en av attraksjonene og blir sendt til sykehus.

Viserums marknad, 2006.
En 13-årig jente får elsjokk når hun skal gå om bord i en karusell. Hun blir slengt bort av støtet og brekker hoftebeinet. Hun blir sendt til sykehus der hun blir liggende over natten.

(Link: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=125711)

Kjæresten min syns nok jeg er dum nå, som søker opp slike artikler.. Særlig siden vi har planlagt mange tivoliturer når vi skal til USA. Men jeg prøver bare å overleve dette her.. Dessuten er det vel så morsomt å finne fine bamser, se på mennesker, høre hyl og spise popcorn.. Ja, tivoli er mer enn bare dødsangst!

Ny

Ny blogg, nye muligheter.


Jeg har visst en tendens til å bytte bloggsted titt og ofte...