Et forhold i tre år

Kjæresten min og jeg har snart vært sammen i tre år. For tre år siden var vi fortsatt på "ha-venninne-som-anstand-fasen", en meget slitsom fase. Vi var også litt på "møtes-helst-i-fylla-fasen". Og tro meg; jeg var ikke sjarmerende full. At kjæresten min ikke løp unna meg så fort han klarte er for meg et mysterium.

Iløpet av tre år i et trygt og godt forhold går man gjennom mange ulike faser. Som nevnt hadde vi anstand den første tida, sjenerte som vi var. Etterhvet avtok heldigvis akkurat den sjenertbiten, og vi turte å møtes alene. Også kom vi til "vil-aller-helst-bare-være-alene-hele-tida-fasen". Til og med det er en slitsomt fase! Da merker man tidspresset, man skal rekke skole/jobb, venner (som tross alt har vært der for deg mens du var singel og på søker'n) og familie. Også skal man selvsagt rekke den herlige kjæresten sin. Kjæresten min jobba veldig mye da vi ble sammen, og jeg tror det var det som utløste det at vi valgte å flytte sammen. Litt "uromantisk" kanskje, men det var faktisk litt fordi det ville bli meget lettvindt. Og koselig, selvsagt..! Vi fikk masse tid sammen, kjæresten min slutta i ekstrajobben sin og forholdet blomstret. Snart var vi klare for å forøke oss litt. Kall det gjerne "nå-er-vi-trygge-på-hverandre-og-kan-få-fokus-på-en-tredjepart-fasen". Å ha et dyr sammen er et ganske stort skritt det også, synes jeg. Også er det helt fantastisk moro..! Vi henta Ariel i Ringebu i sommerferien for to år siden, og vi ble fort vant til å ha henne der. Vi har blitt en liten familie på tre, og selv har jeg blitt en sånn kattegal jente, som stort sett dokumenterer det aller meste hun gjør i bilder. Ariel har vært med oss på flytting, og det gikk smertefritt.

For vi begynte med å leie en leilighet midt i byen, en kjempekoselig en, som fort ble et hjem. Men som de fleste sikkert etterhvert tenker selv; man kan nesten likesågod eie som leie. Da vi ble klare for å eie noe sammen begynte vi å kikke på annonser. Vi fikk lån og gikk på visninger i et år før vi fant den leiligheten vi endte opp med, og som vi bor i nå. Bare det å gå i banken og å gå på visninger var for meg utrolig romantisk. Vi var i "nå-vil-vi-bli-samboere-på-ordentlig-fasen". En jente som gikk i klassen min en gang flytta sammen med en mann, og hun valgte å ha en bok med oversikt over hvem som eide hva. Lenge leve naiviteten min; slik har ikke jeg gjort det. Jenta fikk bruk for boka, for det ble slutt, så jeg antar jeg egentlig burde ha lært av henne. Men jeg får meg bare ikke til å være så kynisk. Jeg lever fortsatt i troen på at det skal bli meg og kjæresten min i evigheten, at vi skal gifte oss en dag, få unger, se ungene voksne opp, bli gamle, bli pensjonister (gleder meg allerede!) og til slutt komme på et aldershjem sammen. Gamle og surrete, kjæresten min med Pondusblader og øl, jeg med de hundre fotoalbummene mine og vin.

La oss nå si at vi har kommet til en fase der vi er rolige, avslappa og ting begynner å bli litt rutine. Litt sånn "nå-er-det-ikke-så-nøye-å-lukke-badedøra-fasen". Her må man være litt obs. Jeg ser at mange ektepar pusser opp og ordner mye hjemme, og jeg tror nok det er fordi de ønsker å ha litt prosjekter sammen. Kjæresten min og jeg er nok litt for late til å styre med oppussing, men vi har det siste året planlagt og spart til USAtur. Det er vårt felles prosjekt. Jeg tror man trenger noe sånn, for etterhvert tar hverdagen igjen selv de mest forelska par. Vi har noe å glede oss til, snakke om, planlegge og spare til. Herlig..!

Så vi har gått gjennom ulike faser her;
"ha-venninne-som-anstand-fasen" og "møtes-helst-i-fylla-fasen" var stressende og slitsomme, mens "vil-aller-helst-bare-være-alene-hele-tida-fasen" var enda mer slitsom på grunn av all samvittigheten man sleit med i forhold til alle andre. De neste fasene var preget av økende trygghet, og er det noe jeg setter høyt er det trygget! Så "nå-er-vi-trygge-på-hverandre-og-kan-få-fokus-på-en-tredjepart-fasen" og "nå-vil-vi-bli-samboere-på-ordentlig-fasen" var utelukkende herlige. Når det kommer til "nå-er-det-ikke-så-nøye-å-lukke-badedøra-fasen", så handler den også om trygghet, men også om intimitet og tillit. Det er ikke så reint lite, bare det..! Og der føler jeg vi er nå. Hva neste fase blir vet jeg ikke enda, men dere skal ikke se bort i fra at jeg holder dere oppdatert.

Mine kjæreste eiendeler

Dette er mine kjæreste eiendeler.

Atten fotoalbum (jeg hadde glemt å ta bilde av et, så du vil bare kunne telle sytten) med hundrevis av bilder. Fra jeg var nyfødt til der jeg er nå, tjuetre år gammel. Det er mange gode minner! Jeg er glad jeg liker å lage fotoalbum og at jeg tar vare på de minnene jeg har.

Hva er dine kjæreste eiendeler?

Mine fem

Dette er ikke herming etter en viss mirakel i det hele tatt.

Dagens fem positivte:

1. Jobb har gått fort og fint i dag, jeg trives med både ungene og de voksne. Vi er allerede over halvveis til helg, og jeg bare koser meg.

2. Det regna ikke da jeg gikk hjem, så jeg slapp å bli våt.

3. Jeg har laget fotoalbum og sangbok i dag. Nå kan jeg snart kjøpe flere klistremerker, ettersom jeg bruker en del av de jeg har.

4. Jeg snakka i handsfree med søstra mi mens jeg lagde middag, rydda og satte på klesvask. Hun tok oppvasken og lagde seg mat. Handsfree er en veldig "handy" ting!

5. Kjæresten min henta pakke på posten for meg; nye ballerinacrocs! Veldigveldig stas.

Fat lady

Memo til meg selv: Når du neste gang har en helg alene, ikke kjøp inn så mye godteri som du gjorde denne helga. Det fører bare til overspising, tett etterfulgt av veldig dårlig samvittighet. Husk også på at å ha på TVNorge på dagtid ikke er noen god idè. Du bare kommer over slankeprogram som i stedet for å inspirere deg, tar motet fra deg, allerede før du har prøvd.

PS. Pass på så ikke du setter deg på Ariel.

To vote is okay

Åherregud...

På TV2 nyhetene nå nettopp: "To vote, to vote, to vote is okay" kvitret Lene Alexandra, etterfulgt av et hvitt smil og en slags fniselyd. Og det viktige for henne var miljøet, siden hun var "ganske grønn på politikk og sånn".

Fantastisk. Nå fikk jeg lyst til å stemme dere.

(Og dette er nok den eneste gangen jeg pynter et blogginnlegg med et puppebilde.)

SuperStøvsugeren

I et tidligere innlegg skrev jeg om DemonStøvsugeren som "desverre" døde, og at vi dermed måtte kjøpe oss en ny.

Kjæresten min har vært på støvsugerjakt i dag, og selv om han gikk litt over budsjett (trolig takket være en dyktig selger..) er jeg mer enn fornøyd. Jeg er faktisk ekstatisk..!

Den nye støvsugeren går nå under kjælenavnet SuperStøvsugeren. Jeg har prøvd den ut i kveld. Jeg har forsiktig dratt den etter meg, mens jeg har nynnet. Og jeg hørte TVen mens jeg støvsugde. Akkurat det er uvant, for DemonStøvsugeren bråkte veldig. Det irriterte meg, og gjorde meg vel sakte, men sikkert, gal. Jeg kunne antagligvis begått en kriminell handling mens jeg støvsugde, og etterpå gått fri fordi jeg var "sinnsyk i gjerningsøyeblikket". Jeg følte meg virkelig så sint og forbanna, at det nesten bekymret meg. Nå vet jeg ikke om det er støvsuging i seg selv som får meg slik, men jeg har mine mistanker om at det er den gamle støvsugerens små irritasjonsmomenter og tankeoverføringer som har skylden.

SuperStøvsugeren bråker ikke når den er på vanlig styrke. Men, hvis du vil at den skal ta skikkelig i, da må du tåle litt bråk. Man skrur ganske så kjærlig på en knapp, og *vips* suger den til seg alt støv i umiddelbar nærhet. Det gjorde ikke DemonStøvsugeren. Den lekte med smulene, dyttet de foran seg, så under seg og så bak seg, slik at jeg ikke oppdaget dem før jeg hadde ryddet DemonStøvsugeren bort. Og nå skal den altså ryddes bort for godt. Og SuperStøvsugeren skal ta dens plass. Nå er ikke jeg så langsint, så jeg ser jo det triste i å si farvel til den gamle, men ekstasen over SuperStøvsugeren overskygger det krafig. So long, sucker.

Her er vidunderet. SuperStøvsugeren jeg høytidlig lover å behandle med respekt og forsiktighet:

Nå skal jeg vaske gulvene med grønnsåpe, fordi det lukter så godt.

God helg!

(Og god lønningsdag til dere felles kommuneansatte der ute!)

Lei

Er det ikke sånn at om du ikke har noe positivt å si, så skal du ikke si noe i det hele tatt?

For noe crap. Hadde vi ikke hatt irriterte, sinte, provoserte og forbanna bloggposter i denne verden, hadde det jammen vært kjedelig.

Jeg er ikke irritert.
Jeg er ikke sint.
Jeg er ikke provosert.
Jeg er ikke forbanna.

Nei, jeg er sliten og full av klag og syt, noe jeg faktisk ikke unner mine lesere. Så, kjære alle sammen, jeg kommer tilbake en annen dag. Nå lager kjæresten min vafler til oss.

Å hate noe - enda en innrømmelse

Å hate er et sterkt ord. Hvis du hater noen ønsker dem døde.

Jeg har vært forsiktig med å si at jeg hater noen, etter å ha lært hvor sterkt ordet er. Ikke at jeg har løpt rundt og hatet folk før heller, men det kan vel hende jeg har hatt et aldri så lite emo-utbrudd og erklært at jeg hater enkelte. Og de gangene det har pluppet ut av meg har jeg alltid tenkt etterpå at jeg kanskje ikke akkurat hater da, kanskje heller misliker. Jeg ønsker jo ikke den jenta død liksom, selv om hun har blitt sammen med eksen min.

Desverre har jeg en innrømmelse å komme med. Det er noe jeg hater, det er noe jeg ønsker alt vondt, og det er noe jeg virkelig, med hånden på hjertet, kan si at jeg ønsker død. Heldigvis er ikke dette et menneske, hadde det vært det måtte noen av mine nærmeste ringt 113 øyeblikkelig. For det hatet jeg føler til denne tingen er slettes ikke normalt. Ei heller behagelig.

Det er den forbanna støvsugeren. Jeg er fullt klar over at jeg er avhengig av den og at jeg bruker den av fri vilje, men det hindrer meg ikke i å hate hvert øyeblikk jeg bruker på den. Når jeg ser den stå der, forventningsfull og irriterende blå, grøsser jeg. Jeg utsetter det. Men etterhvert må jeg dra fram den støvete slangen, kople til strømmen, og la den rase rundt med meg løpende, heseblesende og rød etter, i en heidundrende fart for å bli ferdig. Fort.

Lyden er en ting; den sinte, voldsomme ulingen, klagingen og brølingen. At ledningen alltid er for kort er også en ting. Og det at støvsugeren ser ut til å ønske å dulte borti alt på dens vei, før den kommer fram til meg. Men det verste... Det verste er når den ikke gjør jobben sin. Når den lar støvet ligge igjen, kattehårene sitte igjen i sofaen eller når matsmulene leker seg foran munnstykket, uten å vise tegn til frykt. Da svikter støvsugeren totalt, og den stakkars hjerterdama som henger etter den blir oppgitt. Meget oppgitt. Og sakte, men sikkert, sint. For støvsugeren er ikke bare i stand til å irritere ved det enkle faktum at den er til. Nei, den er faktisk demonbesatt. Den sender tankeoverføringer til den stakkaren som støvsuger. Den peker på matsmulene og sier: "ser du de smulene, hjerterdama? Det er kjæresten din som har lagt dem der. Faktisk, så har du møkket svært lite til, og enda er det du som støvsuger? Kjæresten din er den som møkker til her. Det er han som burde støvsugd." Og jeg blir rød i toppen. For disse tankene gjør meg sprø. Jeg blir kjempesint, og jeg misliker kjæresten min veldig. Han som møkker til slik. Støvsugeren har jo for faen rett, jeg burde ikke støvsuge, det er ikke jeg som har lagt de smulene der..! Jeg forbanner alle jeg er glad i, alle jeg har kjær, mens jeg farer rundt med svetten i panna og fråde rundt munnen. Irrasjonell som bare det, egentlig vet jeg det. Jeg hører en stemme inne i hodet, langt bak, som prøve å si at det nok kan hende at det er mine smuler, men det overser jeg glatt. Mens jeg raser videre med støvsugeren.

I dag var det på tide med litt husarbeid igjen. Jeg skulle bare gjøre det fort og gæli, uten å være så veldig nøye, for noen ganger må man prioritere å beholde humøret. Jeg kom i gang, men brått sugde ikke støvsugeren mer. Jeg tittet på slangen, der kjæresten hadde teipet forrige gang, og den var løsnet igjen. Jeg vet bedre enn å støvsuge med en slange som stadig detter opp, så jeg la sakte fra meg støvsugeren, gikk ut på kjøkkenet til kjæresten min for å fortelle at jeg desverre ikke fikk støvsugd i dag og at vi kanskje, desverre, må kjøpe oss en ny støvsuger. Og begrave den gamle.

Jeg tror jeg skal be forhandleren om å finne en som hverken bråker, skyver ting foran seg eller sender slemme tanker inn i hodet på den som støvsuger. Til gjengjeld skal jeg behandle den med respekt og kjærlighet, jeg skal skifte pose når det trengs, jeg skal ta den fram oftere og jeg skal ikke rykke i den når den dulter borti alle møblene på veien gjennom stua. Jeg lover.

En takketale

I dag er en sånn dag der jeg bare er takknemlig for livet jeg får lov til å leve, for menneskene (og dyret) jeg har rundt meg og for den lykken jeg faktisk føler hver eneste dag.

Dette er et innlegg til ære for alle de som gjør livet mitt slik det er.

Jeg er så glad i dere;

Ariel, katten vår, som koser, leker og bare er rar.
Kjæresten min, som kysser og klemmer meg hver dag, som elsker meg og som får fram det beste i meg.
Søsteren min, som snakker med meg i telefonen hver dag, som lytter, forstår og er glad på mine vegne når jeg uhemmet skryter av hvor bra jeg har det, eller som trøster meg når jeg klager og syter over hvor dårlig jeg har det.
Mammaen min, som jeg kan snakke med det aller meste om, som alltid blir glad når jeg ringer.
Pappaen min, som bryr seg og er glad i meg, og som har mer til felles med meg enn jeg hadde trodd.
Lillebroren min, som gjør meg stolt og varm i hjertet.
Mormora mi, som alltid vil skravle, som nok savner meg innimellom.
Morfaren min, som sjelden sier noe, men bare ved å sitte der gjør han meg stolt.
Venninnene mine, som bryr seg om meg og hvordan jeg har det.
Jobben min, å jobbe med barn som ler, gråter, er sinte, er redde, er glade, er sprudlene, som så herlig har følelsene utenpå kroppen.
Bloggere der ute, som oppmuntrer meg til å skrive det jeg opplever og tenker, som lar meg bli kjent med dem og som gjør hverdagen litt mer spennende.

Takk!


- Skrevet med klump i halsen og musikk på full guffe.

Livskriser

Vi snakket på jobb om alder, og kom til slutt inn på temaet midtlivskriser. Det er kanskje mer korrekt å si livskriser. Krisene er jo ikke nødvendigvis midt i livet.

Selv har jeg hatt en del tanker om min egen alder. Mange vil vel si at tjuetre ikke er noen alder å snakke om, men for meg er det slettes ikke slik. Det hele kommer av at jeg tenkte mye da jeg var yngre. Jeg hører den barnslige hjerterjenta si: "ååå, innen jeg er 25 skal jeg ha fått en unge eller to! Jeg vil være en ung og hipp mamma. Jeg skal dessuten være godt utdanna, ha reist en del, blitt uavhengig og tøff, og kanskje også ha gifta meg." Gjerne etterfulgt av et lite jubel, den lille hjerterjenta likte jo å fantasere om framtiden.

Det har ikke gått slik, men jeg ser jo at jeg ikke ligger dårlig an heller. Jeg bare liker ikke å skuffe hjerterjenta. Men nå, som jeg har blitt en dame (?), ser jeg at jeg har utrettet mye med livet mitt.

- Jeg har utdanna meg noe utradisjonelt, men jeg jobber nå med det jeg vil. Så selv om jeg ikke går under kategorien "godt utdanna", så er jeg fornøyd med jobben min. Noe som er det viktigste for meg.
- Jeg har kjæreste som jeg eier leilighet sammen med. Vi er hverken forlova eller gift, og slik det virker nå, kommer han ikke til å gå ned på kne med det første. Og nei, jeg skal ikke fri til han.
- Vi har en katt sammen. Okei, det er kanskje ikke en unge eller to, men de får jeg faktisk nok av på jobb. Foreløpig er det et akkurat passe ansvar å ha katt.
- Jeg har ikke reist en del, ei heller blitt tøff eller uavhengig. Jeg må nok skuffe meg selv, og innse at jeg er en person som er avhengig av menneskene rundt meg. Jeg skal faktisk reise litt dette året, og har sett gleden ved å spare til tur. Så punktet om reising kommer jeg nok til å utforske mer senere.

Men selv om jeg vet alt dette, at jeg har livet mitt der jeg vil ha det, så kan jeg stresse litt innimellom. Det er det klassiske "jenter på min egen alder begynner å gifte seg og få barn, hvorfor er ikke jeg i nærheten av det der?". Jeg pleier å berolige meg selv med at jeg er heldig som lever i en tid der tredve ikke er noen alder å få barn på. De biologiske klokkene har fått bedre batterier, man stresser ikke slik som før. Når mamma var på min alder var hun godt gift og hadde tvillingjenter. Stakkars mammaen min. Jeg hadde ikke orket, ikke enda.

Nå er det seks og et halvt år til jeg fyller tretti år. Det virker mer passende for meg å ha målene om reising, giftemål og barn der. For de gamle målene, de typisk "jentemålene", de har jeg enda. Men tjuefem er egentlig ingen alder, tjuefem er fortsatt ungt og friskt, og er jeg heldig blir jeg klar for alt med barn og slik om noen år.

Så jeg skyver rett og slett barndomsdrømmen bort til "i slutten av tjueårene, eller i begynnelsen av tredveårene", også skal jeg ta opp igjen tråden når jeg kommer så langt.