søndag 2. desember 2007

Hjemkomsten

Her er hvordan det var å hente igjen Ariel etter ferieturen:

Ariel har bodd på pensjonat sammen med noen andre katter hos dyrlegen, og vi har hele tiden visst at hun var trygg. Jeg hadde ingen forhåpninger om at hun skulle ha det supergøy der, men jeg visste at hun hadde det okei og at hun overlevde, på en måte. :)

Vi fikk bli med på bakrommet der hun var sammen med et par andre katter for å hente henne. Der tronet hun i andre etage i buret sitt, som en skikkelig dronning. Når hun så oss ble hun litt rar. Først stirret hun litt, jeg syns jeg så at hun kjente oss igjen. Så reiste hun seg, strakk seg og begynte å gni seg innpå alt som var i nærheten.
Jeg kjente henne nesten ikke igjen, hun var jo så utrolig bustete og liten. Etter å ha vist seg fram litt fra dronningplassen i buret kom hun ned og hilste på oss, gikk frivillig inn i buret sitt før vi kunne gå å betale. De kunne fortelle at de hadde hatt vanskelig med å få i henne mat første tiden, noe de også fortalte i telefonen de gangene jeg ringte (jeg ringte tre ganger på de tre ukene, så syns jeg var flink til å ikke mase.. Hehe). Men jeg visste ikke at de hadde tvangsfora henne til å begynne med. Det var litt ekkelt å høre... Også hadde de funnet en måte å få i henne mat på: ved å børste henne og kose henne samtidig som hun ble mata gikk det fint. Det er så rart å høre, for hjemme er hun jo DET matvraket. Hun hadde vært en del ute i rommet da, siden det var så få katter der. Da hadde hun liggi i vinduskarmen og sett ut, stakkar. Hehe. Det synes på henne at hun ikke har spist, hun har blitt en del tynnere. Og pelsen hennes var ikke fin, det var masse floker i den, også bar den preg av å ikke ha blitt stelt/kost med på en måte. Hun så skikkelig pjuskete og stusselig ut når vi kom hjem. Men det er jo sånn det er, å være på pensjonat blir jo ikke det samme som å være hjemme.
Selve hjemkomsten hennes var jo ganske rar... Hun var jo helt vill. Hadde en helt anna type mjauing enn før, MYE høyere og mer desperat liksom. Og hun visste ikke helt hva hun ville, for hun løp rett bort til verandadøra og ville ut, men når hun var ute hørte vi de desperate mjauene hennes og tok henne inn igjen. Det tok noen timer før hun ble seg selv igjen, og enda er hun nok litt anerledes. Hun er utrolig knytta til meg og Arild, er stort sett i nærheten, koser mye, og det er først i dag egentlig at hun er en del ute. Det kan jo hende det er på grunn av snøen også da, det vet jeg ikke. Men nå er iallefall pelsen i orden, hun får massemasse kos, hun spiser mengder med mat og hun har det bra. Og jeg er glad og fornøyd med å ha henne hjemme..! Kommer nok til å slite med å levere henne fra meg på pensjonat igjen, så det spørs om Arild og jeg får reise på skift senere. ;)

1 kommentar:

Confiteor sa...

Huff, så trist egentlig!
Hun har nok ikke lidd en stor nød, men helt sikkert savnet dere masse,masse!
Dere er jo de eneste omsorgspersonene hun vet om!
Kanskje Monica må ta en turn neste gang da se :)