Avskjeder

Ja, nå nærmer det seg, denne helga har vært et virvar av følelser. Jeg har vært ekstatisk fordi det ble helg og ferie. Jeg har hatt reisefeber på den måten at jeg har gått med en liten knute i magen hele tiden. Jeg har sakte, men sikkert, begynt å innse at avskjedene snart måtte finne sted. Jeg har grått og ledd omhverandre, så i bunn og grunn har jeg vel vært over det meste av følelsesspekteret.

Det som har preget meg i dag, og som derfor er det jeg husker best, er avskjedene. Jeg har vel skrevet så vidt om det før, at jeg er ordentlig forferdlig på avskjeder. Jeg hater det..! Det kan være at jeg reiser bort for èn natt, eller det kan være at jeg reiser bort i... la oss si tjue netter. Ille er det. I dag har jeg sagt farvel til mamma, pappa, lillebror, tvillingsøster, mormor, morfar, svigerinne, svoger og to "tante"unger. Jeg gråt vel ikke alle gangene, men nesten. Men det sier seg selv at selve "sorgen" over å si hade i disse tilfellene gikk fort over. Jeg vet at de har det bra her hjemme i Norge, og at vi sees om ikke så lenge. Dessuten finnes det internett og telefon "over there" også.

Men jeg har også sagt hade til Ariel, min elskede lille pus. Hun kan ikke snakke, hun kan ikke fortelle meg hvordan det er å være på pensjonat. Hun har nemlig aldri vært på pensjonat før, så dette er noe jeg har grudd meg til i flere uker. Bare når vi besøkte pensjonatet var jeg på gråten. I dag har jeg tenkt mye på dette her, og da det var igjen en halvtime til vi skulle reise slapp vi inn igjen en sliten utepus, og visste at hun ikke kunne løpe ut igjen. Det visste hun selvsagt ikke selv, og siden hun vanligvis bestemmer alt som skjer her i heimen ble hun litt overrasket over at jeg ikke åpnet døren til henne. Jeg fikk fort lokket henne med meg til soverommet, der vi slappet av med børste og saks. Hun måtte jo ordne seg litt til "ferien" sin. Tiden gikk veldig fort, og på et punkt der skjønte jeg at vi snart måtte dra. Det førte til intens hulking i pelsen til pus, mens hun malte og koste seg. Da vi måtte putte Ariel i reiseburet (hun må puttes, hun går ikke frivillig) ble jeg nok en gang overmannet av tårer. For ikke å snakke om når vi var framme på pensjonatet og fikk satt henne i rommet sitt. Hun er en sky katt, hun er ikke glad i andre mennesker enn meg og Arild, og det er nettopp derfor jeg syns det er så fælt å ha henne borte. Jeg får det vel til å høres ut som noen har tvunget meg til det her, men det er jo ikke sant. Jeg har jo hatt lyst til å reise, jeg har jo til og med gledet meg..! Og sånn det er nå begynner jeg så smått å glede meg litt igjen. For noen timer siden kunne jeg nok solgt turen til høystbydende og heller blitt hjemme med Ariel. ;)

Alle avskjeder unnagjort, Arild støvsuger mens jeg skriver litt, pakkinga er snart ferdig, oppvaskmaskina går og jeg skal snart ordne meg litt flymusikk.

Og det siste minnet jeg har om kjære pus er at hun ser overrasket på meg i det jeg lukker døra og går. Hvorfor i helvete var det glassdør der? Jeg kommer aldri til å få det bildet ut av hodet.. :S

Men nå skal jeg være flink jente og glede meg til turen igjen. Ariel sover nok akkurat nå, og om tre uker *vips* kan vi hente henne igjen.