Å være barnehagetante på fritida

Som tittelen tilsier har jeg nå tenkt til å fortelle hvordan det er å være hardbarka barnehagetante når man ikke er på jobb.

Når jeg er på jobb hender det jeg er streng. Jeg sier "hysj!" eller "det er ikke lov til å slå", mens jeg vifter med en imaginær pekefinger. Jeg har full rett til å oppdra barna, det er jo noe av det jobben min går ut på. Jeg holder ungene rene, pene, varme og trygge, også oppdrar jeg dem litt innimellom igjen. Men med en gang jeg går ut av barnehagen og vinker farvel til barna er jeg bare den vanlige hjerterdama.

Men gudene skal vite at jeg har hatt lyst til å oppdra litt på fritida også. Jeg har lyst til å be foreldrene om å si i fra til ungen når han eller hun slikker på vinduet på bussen. Hyler på toget. Rekker tunge til fremmede i matbutikken. Stikker fingeren i øyet på valpen de møter på gata. La meg bare si èn ting til dere slitne foreldre med disse ungene; Vi som er i butikken rundt... Vi tror ikke dere mishandler ungene deres om dere snakker til dem. Vi syns ikke det er noe morsomt, så det nytter ikke å smile litt, trekke på skuldrene og se bort. Det er dine barn, og selv om jeg har innmari lyst, så kommer jeg ikke til å si noe til ungen. Alle vet at unger hører bedre på fremmede enn på foreldre, men det er deres barn.

Jeg har full forståelse for at det er vanskelig å være forelder. Man skal velge sine kamper med omhu, og barn må få lov til å være barn. Dessuten er det jo bare vanlig grenseutprøving de driver med. Og er ikke alle barn litt trassige i 1, 2, 3, 4 og 5-års alderen? Jo, man kan unnskylde barns oppførsel med så mangt. Men ikke glem at barna skal lære god folkeskikk også. Det å si "nei" til en unge blandt store folkemengder er en prøvelse... Og det vet de små så veldig godt. Jeg har selv vært på tur med barn i barnehagen som ikke har oppført seg, følt de stirrende blikkene fra andre voksne, rødmet og hatt mest lyst til å synke i jorda. Men det kan man ikke gjøre. Man må faktisk si i fra, og selv om det føles ut som hele butikken/parken/gata syns du er et forferdelig menneske som sier nei til en vakker skapning med store, blå øyne, må man bare gjøre det. Resulterer det i hyleanfall? Vel, de aller fleste har opplevd det selv. De aller fleste vet at barn gjør slike ting, at hylene deres høres verre ut enn de er, og de respekterer faktisk foreldre som sier i fra. Som sier at det slettes ikke er lov til å spytte på gulvet i butikken, istedet for å kikke på flekken, rødme litt også gli unna med et blikk som sier "det var ikke mitt barn som gjorde det der....". Dessuten går det utover barna når foreldre unngår slike konfrontasjoner. Det er barna som blir de frekke, det er de som ikke lærer det de bør, og det er de som må slite med det når de blir eldre og begynner i barnehage eller skole.

Stå på, foreldre! Jeg blir sliten av unger etter å ha dem åtte timer hver dag, fem dager i uken... Jeg skjønner godt at det er hardt å ha dem tjuefire timer i døgnet, syv dager i uken. Men dere gjør virkelig dere selv en bjørnetjeneste om dere unngår konfrontasjoner til enhver pris. Dessuten gjør dere barnehagen og skolen en tjeneste om dere gjør noe. For barna lærer jo etterhvert.

Jeg kunne fortsatt en stund til med denne posten, men hovedbudskapet mitt til eventuelle foreldre som leser er; gjør noe hvis unger din er frekk. Hva som helst (bare ikke slå, selvsagt).