Jobb

I dag har jeg opplevd noen ting jeg vil dele med dere.

For litt siden var jeg på jobbintervju, og i går ringte jeg for å høre innstillinga. Jeg fikk jobb. Og lønnen var ikke dum, den var bedre enn det jeg tjener nå. Den nye barnehagen jeg skal jobbe i ligger bare ti-femten minutter gange fra der jeg bor. Valget var enkelt! Så i dag takket jeg ja til ny jobb, og sa i fra at jeg slutter der jeg jobber nå. Det blir blanda følelser av det hele, for (som kanskje noen husker?), jeg hater avskjeder. Men nå skal jeg prøve å fokusere på hvor morsomt det blir med ny jobb (ikke skummelt i det hele tatt) i nærheten av der jeg bor. No more buss!!!!

Jeg har også grått litt på jobb. Vi har hatt sommerfest i barnehagen, og styrer fortalte foreldrene at jeg slutter. En mor kom bort til meg etterpå for å si hvor trist hun syns det var. Og jeg ble sånn i tvil; tenk om jeg har gjort feil, og burde fortsatt der jeg jobber nå? Men etter et lite øyeblikk med påminnelser om hvorfor jeg bytter jobb, så går det fint. Humøret går opp og ned.

Jeg har gjort karriere av smalltalk. I foreldre-barn-barnehagetante-relasjoner blir det en del smalltalk. Jeg er mester! Jeg lover dere, for et år siden klarte jeg ikke å smalltalke slik som jeg kan nå. Jeg kan finne på noe å snakke med de aller fleste om!

Jeg har vært ekstremt stolt av barna i barnehagen. Vi skulle synge for foreldrene, og den siste tida har vi øvd litt ekstra hardt på "bæbæ lille lam", "blomster små", "undulatsangen" og "Karius og Baktus", selv om dette er sanger vi egentlig kan og har sunget gjennom hele året. Ungene har en tendens til å feige ut når de skal framføre ting. Så vi har snakket en del om at barna skal synge høythøyt, mens de voksne skal synge lavt. Og ungene sang av full hals!! Foreldrene filmet og knipset bilder (man føler seg som om man er på en slags pressekonferanse...), men det brydde ikke ungene seg noe om. De var så flinke! Og da følte jeg også at vi hadde vært flinke, vi hadde faktisk fått dem til å tørre å synge. Og da følte jeg meg velykket som barnehagetante (og hvis noen lurer; jeg liker å kalle meg selv barnehagetante. Syns det er et koselig utrykk).

Og helt til slutt, sånn veldig lavt og smått... I mangel på annet har jeg nå prøvd tampong. Det skal ikke gjenta seg...! Æsj!