Om et velfungerende forhold

Noen ganger lurer jeg på hvorfor akkurat det forholdet jeg er i nå fungerer så bra, når jeg har hatt så mange andre lovende forhold som har gått rett i dass. Jeg har ikke noe svar. Kanskje det er det at han ikke har blitt lei meg. Eller at jeg ikke er så himla sjalu lenger, eller kanskje at han gir meg liten eller ingen grunn til å være sjalu..? Eller har det kanskje litt å si at vi har det bra sammen i hverdagen?

For det har vi.

Noen dager finner vi på ting sammen, ser film, lager middag, drar på biltur (gjerne på Statoil for å kjøpe boller med sjokoladebiter inni), besøker familiene til hverande, drar på kino, drar ut og spiser og en sjelden gang drar vi på weekendturer på hotell. Jeg jobba som stuepike i mine yngre dager, så å være på hotell er for meg den ultimate luksus. Dryss på litt stand-up på kvelden, så har du den perfekte borte-hjemmefra-helga for meg.

Andre dager er vi bare parallelt hjemme. Nesten som akkurat nå. Vi sitter på hver vår data uten å si stort, kanskje viser han meg et bilde fra New York han har funnet, kanskje viser jeg han den nye logoen til den nye bloggen min. Da sier han: "enda en ny blogg? Hadde ikke du en del fra før?" og jeg smiler overbærende til denne mannen som ikke har funnet gleden i å blogge. Som tydeligvis ikke vet hvordan det er å bytte bloggsted. Så skriver jeg litt mens han tusler ut i stua for å spille Play Station.

Hvis jeg skal tenke etter hvilke av disse tingene som gjør at akkurat vi holder ut med hverandre, så må jeg vel si at det er den salige blandingen. Jeg tror evnen til å kunne slappe av sammen, uten å finne på noe hele tida, er veldig viktig. Jeg tror også det er viktig å ikke bli for avslappa med hverandre, da blir det fort en vane. Og vaner blir fort kjedelig. Og blir det kjedelig, ja, da virker vel gresset en del grønnere på den andre sida.

Å snakke sammen er viktig, men jeg merker at det ikke er like viktig nå som i begynnelsen. Jeg har venninner jeg kan plage med de typiske "jenteissusene" mine, og vi begynner liksom å bli ferdig med å analysere fortid og framtid. Vi snakker fremdeles om framtida, og om nåtida, men de lange nettene med skravling er over. Jeg syns det er deilig, det er fryktelig slitsomt å gå på jobb etter en natt med prating om dype emner. Jeg antar at man går videre til nye stadier av forholdet i takt med når man er klar for det. Akkurat nå er jeg veldig fornøyd med der vi er. Vi er samboere i en leilighet vi eier sammen, men hverken forlova, gift eller barneklare.

Å flytte sammen med han gikk overraskende greit. Det er godt å ha en å hyle til når det er edderkopper/vepser/homler/fugler (vi har katt... det er en lang historie) i stua. Også er det veldig greit at han liker å lage middag. Og nå som vi har oppvasksmaskin er nesten alle husarbeidskranglene long gone. Det er ting som irriterer meg, akkurat som han sikkert irriterer seg over meg (selv om jeg ikke kan se for meg akkurat hva det er), men det går stort sett fint. Så klart er det ikke alltid like artig når han roter, men vi har ordna så vi har hver vår side av soverommet, slik at alle klærne han ikke klarer å få inn i skapet kan han slenge der. Jeg tror det er viktig å ikke bli for masete. Det er ikke alltid like enkelt å bite i seg kommentaren om klærne som ligger rett utenfor klesskapet. Det er vanskelig å forstå hvor hardt det er å få det inni der. Men jeg har mine særheter jeg også. Jeg hater å vaske opp kjelene, og slenger vel så og si alt i oppvaskmaskina. Jeg blir sint når jeg støvsuger, og dere kan vel gjette hvem det går utover. Det er først nå, og fortsatt bare innimellom når jeg føler meg veldig snill, at jeg gidder å vrenge tilbake klærne han insisterer på å vrenge når de skal vaskes, og jeg gidder ikke alltid brette hans klær. Noen ganger deler jeg alt i to, og ordner bare mitt. Jeg er vel litt egoistisk. Vi har hvert vårt smør. Vi har hver vår favorittsofa. Vi har hver vår data (takkoglov). Vi har våre hjemmealenekvelder. Jeg føler ikke noe ansvar på å besøke hans familie, det intiativet tar han. Også passer jeg på mine. Særegenhetene våre er spesielle, vi kan aldri bli èn person, så de må vi bare få beholde.

Om bare tre måneder går vi inn i vårt tredje år sammen. Og jeg antar det har blitt så lenge (og blir lenger) fordi vi rett og slett passer så godt sammen. Jeg kan ikke se for meg noe annet enn å være sammen med han.

(Også får jeg bare unnskylde alle eventuelle klisjèer, men det er et klisjèfylt tema).