torsdag 12. mars 2009

07.03.09 - min opplevelse av ulykken

L.I.K. tapte mot Stjernen. Noe så kjipt! Det er ikke til å unngå at det faller noen tårer når gutta kommer ut på isen for å takke supporterene for sesongen. "Det ble jo bronse" gjentar jeg for meg selv. Når jeg skal si hade til Birgit og Marit gråter jeg enda bittelitt, det er jo så trist at sesongen er over. Og gutta var så skuffa. Jeg ler litt av meg selv, ganske teit å grine fordi de tapte en kamp, liksom. Vi vinker hade til jentene som skal sitte på med supporterbussen hjem.

Arild og jeg har hatt en lang, men fin, dag. Vi reiste hjemmefra klokka halv ni (skulle selvsagt reise åtte, men er jo alltid forsinka), og satte den optimistiske snuta mot Fredikstad. Hvis L.I.K. taper denne kampen er de ute av sluttspillet, og sesongen er over. Om de vinner blir det enda en kamp mot Stjernen, og det laget som vinner den går til semifinaler. Vi er optimistiske, man kan da ikke gi opp før kampen er spilt. Turen til Fredrikstad går fort, vi sitter og planlegger neste USAtur, og da går tiden alltid fort. Vi suser til Sverige, må jo passe på når vi er i nærheten. Vi kjøper brusbrett, capri sonne, dumle, marianne drops og m&ms. Også snus da. Ingen storhandel, egentlig.

Etter Sverigeturen drar vi på Statoil og kjøper oss burger. Jeg sender meldinger med Monica, tvillingsøstra mi, for å si at vi snart kommer og henter henne. Hun må nok stresse litt, hun var nemlig på fest kvelden før. Men hun sier ikke nei takk til gratis skyss til Lillehammer, også er det jo så fint at hun skal være med på hockeykamp. Jeg møter henne ved døra, hjelper henne å bære noen saker i bilen, også drar vi til hallen.

Arild skal filme kampen, mens jeg og Monica ser kampen fra supportertribuna. Vi er engasjerte, har til og med på oss L.I.K.-drakter. Vi heier til siste slutt, men resultatet ble 2-1. Ganske bittert å tape med et lite mål.

Arild må bli ferdig med filming og sånn i hallen før vi kan reise.Monica er så sulten, og når hun går til en kiosk for å kjøpe seg vafler får hun dem helt gratis. De skulle visst kaste dem uansett, men vi er meget imponerte over at de gir dem bort ,også til L.I.K. supportere i tillegg. Hun ser meget fornøyd ut der hun gafler i seg vaflene. Etterhvert kommer Arild, vi vasser i sørpe til bilen og setter oss inn. "Jeg er helt utrolig våt på beina" klager jeg, mens jeg tar av meg skoene. "det var deilig. Blir jo så kald også". Jeg deler ut Dumle som jeg har kjøpt i Sverige til både Arild og Monica. Det er koselig, men trøtt stemning i bilen. Etter en liten stund sovner Monica. "Nå må du kjøre veldig pent da, Arild, Monica sover jo baki her" formaner jeg. Jeg er ingen tøff passasjer, alltid litt bekymra. Vi sitter ei stund i stillhet og hører på radio, snakker litt hockey, før jeg kjenner jeg blir trøtt selv. Jeg kikker bort på Arild, og ser han sitter med hodet lent mot nakkestøtten. "Ikke sitt sånn!" sier jeg. "Det ser ut som du sovner!" Han er litt oppgitt over meg, jeg skjønner det. "Jeg er ikke trøtt jo", sier han. "Jeg har bare litt vondt i nakken". Det hjelper ikke. Jeg er redd for folk som sovner bak rattet, og ser etter at han retter opp nakken. Han gjør det, så jeg lukker øynene.

Et høyt smell. Piping i ørene. Slørete syn. Svimmel følelse. Et høyt skrik. Mitt eget høye skrik. "Nå skjer det" tenker jeg. Det føles litt uvirkelig, jeg kjenner bilen snurre, og hyler enda høyere. Jeg hører Arild rope. Monica sier ingenting. Når bilen stopper roper Arild at vi må komme oss ut. Jeg kaster meg rundt for å se på Monica. Hun sitter veldig rolig, men reagerer på at vi snakker til henne. På veien ut kommer jeg på den hersens varseltrekanten jeg har hørt så mye om. "Arild, vi burde sette ut varseltrekant!" roper jeg. Han bare peker på alle bilene som står der, lange køer begge veier. Ingen vits med den trekanten da. "Herregud, vi kolliderte", sier jeg. Litt sånn utenfor meg selv, nesten med fryd i stemmen. "Tenk at vi lever!" Jeg er nesten høy på adrenalin. Jeg tar fram mobilen og tar et bilde av bilen.

Jeg merker at jeg vasser i sørpe og snø uten sko på beina. Jeg ler høyt av meg selv, og noen henter skoene og veska mi. Monica sitter i veikanten og gråter. Arild er like hel, men blør fra ansiktet, hånda er rar og fingeren er hoven. Men han står oppreist og snakker. "Sovna du, Arild?!" spør jeg, anklagende og redd. "Nei!" sier han. Det kommer mange mennesker til for å hjelpe. Mange spør om jeg var i bilen. Det er vel ikke så lett å tro, for jeg har blitt veldig rolig nå. Jeg bare går rundt og ser. Er ved siden av Monica, trøster henne og svarer på spørsmål. En mann ringer 113. Jeg tenker ikke på å ringe selv, men det er mange som vil hjelpe oss. Etter en liten stund kommer en ambulanse for å høre hvordan det går med oss. "Det går bra", sier vi, og sender han til den andre bilen. Den andre bilen. Hvor er den? Jeg må se langt bort for å se den. Og for å være ærlig bryr jeg meg ikke noe særlig om hvordan det går med dem. Ei dame spør om jeg og Monica vil sitte i bilen hennes litt. Bare slappe av. Vi sier nei først, men blir med bort etter å ha tenkt oss om. Monica setter seg bak rattet, og jeg ved siden av. Jeg føler meg fortsatt veldig fin, men kan se at Monica ikke har det så bra. Hun bare henger med hodet og lar håret falle foran øynene. Hun mumler svar, og jeg og damen som eier bilen blir enige i at det kanskje ikke går så bra allikevel. Vi går og henter en ambulansesjåfør. Jeg husker ikke hva vi sa, men han kommer fort, og undersøker Monica. Hun får på seg krage og blir lagt på båre. Mens hun trilles inn i ambulansen løper jeg bort til Arild. "Arild, jeg vet ikke hvem jeg skal bli med! Monica er dårlig, og hun skal til sykehuset nå". Arild er selvsagt rolig som få, og sier jeg kan være med Monica. Vi sees på sykehuset, og hvis ikke så ringer vi hverandre. Jeg pakker med meg jakker og vesker for både meg og Monica, og går bort til ambulansen. Damen som hjalp oss gir meg en lang klem og jeg takker henne, og setter meg foran i ambulansen. Der snakker jeg med sjåføren. Han er litt for ærlig syns jeg, forklarer at de er redde for indre blødninger. Når ambulansemannen som sitter med Monica bøyer seg fram for å si symptomene angrer jeg nesten på at jeg kan førstehjelp. Symptomene høres skumle ut, og jeg blir veldig redd. Jeg skvetter nesten høyt i taket når jeg hører en lyd jeg tror jeg hjertestarter. Kaster meg rundt for å se, men der ligger hun ganske godt, med oksygenmaske og en mann rett ved siden av. Jeg syns turen går både fort og sakte, og jeg er ekstremt stressa. Jeg tenker bare på Monica, og har en vond følelse i magen. Jeg er redd for å miste tvillingen min, og tenker at det ikke kan gå an. Hva er vel jeg uten henne?

"Når vi kommer fram til Ullevål må du være forberedt på å bli skilt fra søstra di litt", sier ambulansesjåføren. Jeg sier det er helt greit, men når vi kommer fram til Ullevål prøver jeg å følge etter henne, der hun trilles. Men blir selvsagt stoppet, og ført inn på en slags observasjonshall. Der får jeg beskjed om å kle av meg, og legge meg i senga. Jeg er veldig stressa for Monica, og en sykepleier lover meg å sjekke hvordan det går med henne. Jeg gråter litt når ingen er der, men slutter med en gang det kommer noen. "Det er bare å gråte", sier hun, men det syns jeg ikke at jeg kan. De tar blodprøve av meg og trykker på nakken min. Etterhvert kommer sykepleieren som var for å se til Monica, hun ser alvorlig ut, men kan fortelle at det ser ut som det går bra. Jeg blir veldig letta. Når jeg noen minutter senere hører at Arild blir trillet inn rett ved siden av meg roper jeg av glede. "Arild!!!! Hallo!!!" Han høres glad ut han også "næmmen, er du her?" Vi ler litt, og jeg slapper av i senga. Lytter til undersøkelsen hans. Etterhvert blir jeg trillet inn ved siden av han, de lager dobbeltseng til oss. Det er fint å få ligge sammen med han, få ta på han og se at han er bra.

Vi kolliderte med en 19 år gammel gutt og moren hans. Moren ligger ved siden av meg og Arild, hun kommer bort til oss før hun skal reise. "Jeg vil bare si at jeg håper det går bra med dere", sier hun. Jeg takker, og spør om hun vet hva som skjedde. Det gjør hun. Gutten hennes trodde det var tofeltsvei, og skulle kjøre forbi bilen foran. Han kjente ikke veien så godt, og sist han hadde kjørt der var det tofelt. Det er jo veiarbeid der nå. Hun hadde ropt til han at han skulle passe på feltet sitt, men det var for sent. Han måtte skjæres ut av bilen, og har alvorlige beinskader. Jeg syns synd på han, og ber henne si god bedring fra oss.

Det kommer ned en sykepleier på vegne av Monica for å si at hun lurer på hvordan det går med oss. Jeg kan få komme å se til henne hvis jeg vil. Så klart vil jeg det! En pleier følger meg opp, men før jeg får komme inn på intensivavdelinga må jeg vente i et lite rom. Jeg begynner å føle meg veldig sliten nå, og ventetida føles veldig lang. Men etterhvert får jeg komme inn til henne. Det er skremmende å se Monica sånn. Hun ligger med håret utover puten som en liten engel, hun har krage og maskiner koplet til seg. Jeg gråter i håret hennes og vi tviholder i hendene til hverandre. Vi lever alle tre, og det er jeg utrolig takknemmlig for. Jeg sitter sammen med Monica ei stund, og blir ganske trygg på at hun har det bra. Vi fniser og ler, og er veldig glade. Etterhvert begynner jeg å føle meg dårligere selv, og spør om noen kan følge meg ned til der jeg var. Jeg møter ei frekk dame som drar meg med rundt, i et forrykende tempo. Etter å ha gått mye feil kommer jeg fram til senga mi. Arild er borte, og jeg husker at han skulle på røntgen. Jeg tar av meg morgenkåpen og legger meg. Får vondt i hodet, blir svimmel og litt kvalm. Og rompa er vond. Det kommer en lege eller sykepleier, og jeg spør om det er vanelig at man får vondere etterhvert. Det er det, men de tar blodtrykket mitt. Arild har også kommet inn igjen, de tar blodtrykket hans også. Begge har akkurat samme blodtrykk, sykepleieren ler og sier vi er perfect match. Jeg kunne ikke vært mer enig.

En lege kommer og forteller at vi godt kan skrives ut, etter seks timers observasjon. Jeg forklarer at vi var tre i bilen, og at vi skal vente på Monica. Om vi så må sitte hele natta. Han sier vi nok skal få senger, han må bare finne et sted vi kan ligge. Samme for meg, bare jeg får slappe av. En dame kommer for å sjekke reflekser og sånn. Hun undersøker Arild først, så meg. Jeg er ør i hodet, men ellers fin. Arild blir trillet opp på en sengepost først, så jeg. Jeg ligger på rom med ei jente som har blitt operert for hjernesvulst fire ganger. En sykepleier kommer for å måle blodtrykket mitt, hun sier at jeg nå skal få sove, hun skjønner jeg er sliten. Etter en time kommer en ny sykepleier. Han kommer tilbake hver time for å stille meg spørsmål, lyse i øynene mine og ta blodtrykket. Når klokka er seks spør jeg om jeg snart kan få stå opp, men det kan jeg ikke. Jeg sover, og sover helt til klokka åtte. Da står jeg opp for å gå på do, finner ut hvor Arild er og setter meg på dagligstua. Jeg makter ikke å ligge i den senga og se i veggen, det gjør at jeg ser for meg ulykken igjen og igjen. Arild kommer også inn i dagligstua, og der sitter vi i mange timer. Vi venter på legevisitten og på Monica. Legen kommer og spør meg hvordan det går. Jeg forklarer at jeg er stiv og støl, men ellers okei. Han går igjen. Senere kommer jeg på at jeg må ha sykemelding, og når jeg spør en sykepleier om det får jeg et snøft og et frekt svar, men hun kommer tilbake med en sykemelding senere. Jeg skjønner ikke hva legen har skrevet, men når det kommer en annen sykepleier sammen med Monica for å se hvordan man fyller ut en sykemelding kan hun fortelle at det står at jeg har hjernerystelse.

Mange timer senere kan vi dra hjem. Broren til Arild kjører oss hjem. Det er ikke skummelt å kjøre bil, men det er vondt. Jeg stivner i rumpe/halebein hvis jeg sitter for lenge, og det er smertefullt å reise seg.

Å komme inn døra til vår egen leilighet var ganske rart. Her er alt som før vi reiste; klær henger til tørk, oppvasken står til tørk, Ariel er inne og lurer på hvorfor vi ble borte så lenge. Det er så godt å komme hjem til henne, jeg snuser inn pelsen hennes og kysser henne. Takk og lov for at vi er hjemme igjen!

Nå er det noen dager siden alt skjedde. Alle tre har sine plager, det er halebeinet som plager meg mest. Når jeg sitter dovner ryggen, og det er vondt å reise seg igjen. Også har jeg litt hodevondt. Jeg har sett for meg ulykka mange ganger, men det blir lenger og lenger mellom hver gang. Hvis jeg vil, klarer jeg å huske følelelsen jeg fikk når vi kolliderte, men jeg prøver å ikke gjøre det. Jeg var heldig som slapp å se lysene som kom mot oss, det må Arild leve med.

Alle sier vi er heldige. Og det er vi. At vi kunne reise oss og gå ut av bilen etter en front-mot-front-kollisjon på E6 der vi kjørte i 70 er ganske utrolig. Men jeg føler meg ikke heldig som må leve med den frykten som satte seg i meg den kvelden. Jeg trodde jeg skulle miste tvillingsøsteren min, og jeg vet at det var centimeter fra at samboeren min ble hardt skadd. Tankene som surrer er hva-hvis-tanker, og de presser seg på uansett. Jeg liker ikke å være alene, men heldigvis behøver jeg ikke å være det heller. Det er nå vi passer på hverandre, snakker om ting, bruker humoren så godt vi kan og prøver å takle det som har skjedd. Jeg føler meg bedre og bedre for hver dag, men er samtidig bekymra og redd. Prøver å tenke positivt, slik jeg alltid gjør, og innstillinga mi er at alt gikk bra. Ingen senskader, ingenting. Men det vet vi jo ikke før tiden har gått.

Her er Monica sin historie.
Her er en artikkel fra VG.
Her er en artikkel fra Aftenposten.

7 kommentarer:

mirakel sa...

Det er veldig spesiellt å lese din versjon av dette. Får en klump i magen og halsen, kjenner jeg..

Jeg er så glad for at det gikk bra med deg. Og jeg håper halebenet ditt snart blir like bra som før. :)

Du hadde litt av en påkjenning med alle bekymringene.. du er så omsorgsfull, den som alltid tenker på alle andre. Det var liksom du som fikk alt, også å ringe hjem (det skrev du ikke noe om?)..

Nei.. det var ikke lett å kommentere dette. Men jeg syns det var fint å lese her, og jeg er glad du har gjort det. Nå er vi et skritt videre.

Glad i deg.

Klem

Samuel | Confusicus sa...

Sterk lesning, svært spesielt å lese en lik opplevelse fra to vinkler! Veldig bra skrevet, jeg er glad det gikk bra med dere alle!

Hilde sa...

Har akkurat lest både din og Monicas versjon, og som jeg sa til Monica så er det så uvirkelig å lese det dere skrive. Og jeg er også veldig glad for at det også gikk så fint med deg og Arild!

Vivi sa...

Jeg følger med på Mirakel sin blogg, og leste først om ulykken der. Så leste jeg om den på en eller annen nettavis, der du linker til saken, og nå har jeg lest din historie. Det var faktisk litt merkelig å se historien fra en annens vinkel :-) Så utrolig heldige dere var, at det ikke gikk værre. Håper dere alle har det bra i dag!

Ellers er det moro å oppdage en ny blogg, til tross for at det kunne vært et muntrere innlegg som trakk meg hit ;-)

lothiane sa...

Så utrolig skummel opplevelse! Det var sterkt å lese beskrivelsen din... har lest Mirakel sin også. Jeg er veldig glad det gikk bra med dere, alle tre!

Guro sa...

Hei!
Kom inn her for å takke for at du har laget luen jeg la ut mønster på, og ble sittende å lese den sterke historien din.
Håper at det går bedre med dere alle nå. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det føles, men jeg må si at jeg kjente at jeg fikk høy puls av å lese historien. Veldig glad for at det gikk bra med dere.

Guro

Hjerterdame sa...

Hei alle sammen!
Har selvsagt glemt å svare.. Eller utsatt det, antageligvis. Men nå er jeg her, har til og med lagt ut et nytt innlegg..!

Takk for kommentarene jeg har fått! Det gjør alltid godt med litt oppmuntrende støtte.. Så det skal dere ha takk for. :)