Å hate noe - enda en innrømmelse

Å hate er et sterkt ord. Hvis du hater noen ønsker dem døde.

Jeg har vært forsiktig med å si at jeg hater noen, etter å ha lært hvor sterkt ordet er. Ikke at jeg har løpt rundt og hatet folk før heller, men det kan vel hende jeg har hatt et aldri så lite emo-utbrudd og erklært at jeg hater enkelte. Og de gangene det har pluppet ut av meg har jeg alltid tenkt etterpå at jeg kanskje ikke akkurat hater da, kanskje heller misliker. Jeg ønsker jo ikke den jenta død liksom, selv om hun har blitt sammen med eksen min.

Desverre har jeg en innrømmelse å komme med. Det er noe jeg hater, det er noe jeg ønsker alt vondt, og det er noe jeg virkelig, med hånden på hjertet, kan si at jeg ønsker død. Heldigvis er ikke dette et menneske, hadde det vært det måtte noen av mine nærmeste ringt 113 øyeblikkelig. For det hatet jeg føler til denne tingen er slettes ikke normalt. Ei heller behagelig.

Det er den forbanna støvsugeren. Jeg er fullt klar over at jeg er avhengig av den og at jeg bruker den av fri vilje, men det hindrer meg ikke i å hate hvert øyeblikk jeg bruker på den. Når jeg ser den stå der, forventningsfull og irriterende blå, grøsser jeg. Jeg utsetter det. Men etterhvert må jeg dra fram den støvete slangen, kople til strømmen, og la den rase rundt med meg løpende, heseblesende og rød etter, i en heidundrende fart for å bli ferdig. Fort.

Lyden er en ting; den sinte, voldsomme ulingen, klagingen og brølingen. At ledningen alltid er for kort er også en ting. Og det at støvsugeren ser ut til å ønske å dulte borti alt på dens vei, før den kommer fram til meg. Men det verste... Det verste er når den ikke gjør jobben sin. Når den lar støvet ligge igjen, kattehårene sitte igjen i sofaen eller når matsmulene leker seg foran munnstykket, uten å vise tegn til frykt. Da svikter støvsugeren totalt, og den stakkars hjerterdama som henger etter den blir oppgitt. Meget oppgitt. Og sakte, men sikkert, sint. For støvsugeren er ikke bare i stand til å irritere ved det enkle faktum at den er til. Nei, den er faktisk demonbesatt. Den sender tankeoverføringer til den stakkaren som støvsuger. Den peker på matsmulene og sier: "ser du de smulene, hjerterdama? Det er kjæresten din som har lagt dem der. Faktisk, så har du møkket svært lite til, og enda er det du som støvsuger? Kjæresten din er den som møkker til her. Det er han som burde støvsugd." Og jeg blir rød i toppen. For disse tankene gjør meg sprø. Jeg blir kjempesint, og jeg misliker kjæresten min veldig. Han som møkker til slik. Støvsugeren har jo for faen rett, jeg burde ikke støvsuge, det er ikke jeg som har lagt de smulene der..! Jeg forbanner alle jeg er glad i, alle jeg har kjær, mens jeg farer rundt med svetten i panna og fråde rundt munnen. Irrasjonell som bare det, egentlig vet jeg det. Jeg hører en stemme inne i hodet, langt bak, som prøve å si at det nok kan hende at det er mine smuler, men det overser jeg glatt. Mens jeg raser videre med støvsugeren.

I dag var det på tide med litt husarbeid igjen. Jeg skulle bare gjøre det fort og gæli, uten å være så veldig nøye, for noen ganger må man prioritere å beholde humøret. Jeg kom i gang, men brått sugde ikke støvsugeren mer. Jeg tittet på slangen, der kjæresten hadde teipet forrige gang, og den var løsnet igjen. Jeg vet bedre enn å støvsuge med en slange som stadig detter opp, så jeg la sakte fra meg støvsugeren, gikk ut på kjøkkenet til kjæresten min for å fortelle at jeg desverre ikke fikk støvsugd i dag og at vi kanskje, desverre, må kjøpe oss en ny støvsuger. Og begrave den gamle.

Jeg tror jeg skal be forhandleren om å finne en som hverken bråker, skyver ting foran seg eller sender slemme tanker inn i hodet på den som støvsuger. Til gjengjeld skal jeg behandle den med respekt og kjærlighet, jeg skal skifte pose når det trengs, jeg skal ta den fram oftere og jeg skal ikke rykke i den når den dulter borti alle møblene på veien gjennom stua. Jeg lover.