tirsdag 24. juli 2007

Om alt skjer for en grunn...

Jeg liker å tenke at ting skjer for en grunn. Du kan godt kalle det ansvarsfraskrivelse, du kan godt si at jeg lurer meg selv og er naiv, men jeg har, hittil, likt å tenke at alt skjer for en grunn.

Så når blogginnlegget jeg skrev, som var milelangt, slettet seg selv... Ja, da var det ikke meningen at det skulle komme på trykk. Kanskje jeg delte for mye av meg selv der. Faktisk vet jeg at jeg gjorde det, og nå tar jeg det litt som et tegn. Det var ikke meningen at dere skulle lese akkurat det om meg.

Eller hva med den gangen jeg dro på byen og møtte min framtidige kjæreste. Hadde jeg ikke dratt på byen den kvelden og hadde jeg deretter ikke chattet med han på msn, da hadde jeg gått glipp av den beste kjæresten i verden.

Også må jeg ikke glemme den gangen jeg og samboeren min skulle kjøpe leilighet, og endte med å kjøpe den vi bor i nå. Denne leiligheten elsker jeg, og hvem vet om jeg hadde elsket noen annen like høyt? Nei, vi fikk nok absolutt denne leiligheten fordi vi var ment for den.

Men... Hva var grunnen til at den gravide damen fikk et dødfødt barn? Hva var grunnen til at gutten gikk over veien, og ble påkjørt av en bil? Hva var grunnen til at jenta ble voldtatt og drept? Hvis jeg skal komme med det samme, naive synspunktet om at slike ting skjer for enn grunn, da føler jeg at jeg undergraver tragediene. Jeg tror at omtrent det verste en kan si til mennesker i sorg er at "alt skjer for en grunn", eller "man får ikke mer enn man kan tåle" eller kanskje enda verre, den klassiske filmfrasen; "the lord works in mysterious ways".

Ja, for det må jo bety at "the lord" så mindre verdi i jenta, gutten eller det dødfødte barnet? Det må bety at de var mindre verdt, dårlige mennesker, mennesker som fortjente å dø..? Og det er jo mange mennesker som har fått oppleve mer enn de kan tåle, selvmordstatistikken er bevis på det. Dessuten, at alt skjer for en grunn er jo direkte hånende ovenfor de menneskene som har mistet noen de er glad i. Kom igjen, fortell meg grunnen til at den nybakte faren døde, slik at barnet må vokse opp uten en far...? Jeg venter.

Nei, herved er mitt motto "alt skjer for en grunn" byttet ut med et mer passende; "man kan velge sine egne veier".

Om jeg ikke gjør noe annet her i livet, velge må jeg. Jeg må velge utdannelse, venner, jobb, kjæreste, hva jeg skal ha på brødskiva, hvor jeg skal gå på bussen, hvilken matbutikk jeg skal handle i... Om vonde ting skjer bortforklarer jeg det ikke med noe vås om grunner, som indikerer at de som opplevde noe vondt fortjente det. Nei, jeg aksepterer at vonde ting skjer, uten grunn, og jeg ser min begrensing som menneske. For jeg mener fortsatt ikke at ting skjer helt tilfeldig, det er alt for trist å tenke sånn. Jeg trenger å tro at det er en mening en plass. Men jeg tror ikke alt har en mening. Jeg tror uflaks og tilfeldigheter kan resultere i grusomme ting.

Det mottoet betyr for meg er at jeg velger hvor jeg går. Selv den prostiuerte har gjort et valg. Kanskje var veien lagt for henne helt fra begynnelsen, men hun har til syvende og sist gjort et valg. Man tar de ulike forutsetningene man har, og foretar valg. De små valgene man tar gjennom dagen, ukene, månedene og årene påvirker livet helt til slutten. De små valgene jeg ikke tenkte over fikk stor betydning i mitt liv.

-------------

Men det er den idioten som voldtar og dreper som har valgt feil vei, det er bilisten som kjører på gutten som velger å ikke følge med, og det er det store mysteriet noen kaller Gud som velger å ta vekk barnet fra mora. Og jeg har gitt opp å forstå hvorfor, jeg tror ikke man kan forstå noe slik. Både døden og ondskapen i enkelte mennesker er og blir noe ubegripelig for meg.

6 kommentarer:

Anonym sa...

Et barn er ikke dødfødt med mindre det er noe galt med det. Så det er en grunn til at det er dødfødt. Kanskje det var så hjerneskadet at det uansett ikke ville klart seg mer enn noen dager. Kanskje lungene var syke, eller hjertet. Det er ikke alltid man kan vite hva som er galt, men dør barnet i mors liv er det rett og slett naturens måte å rydde opp. Survival of the fittest.

Anonym sa...

Det har du kanskje rett i.. Jeg skulle brukt eksempler om krybbedød istedet. Men du ser poenget mitt? Du klarer å forsvare den ene tingen, så jeg ønsker deg velkommen tilbake med grunner til jenta og gutten også. :p

ellikken sa...

Anonym er litt snever. Hva med barna som blir kvalt av navlestrengen? Som dør som følge av en infeksjon? Som dør uten grunn? Argumentet ditt passer til spontanaborter, ikke til levedyktige fostere. Barn.

Hjertedame: jeg syns dette var et veldig fint innlegg. Det tvinger oss til å tenke, gjøre opp våre egne tanker og meninger.

Jeg er ikke enig med meg selv. Ene delen av meg er klokkeklar på at vi -individene- velger våre egne veier, og vår egen skjebne. Vi kan verken skylde på englevakt eller en urettferdig Gud.

Samtidig... det MÅ være noe mer. Det må være en allmektig makt der ute som bestemmer over liv og død. Ikke nødvendigvis bestemmer at feks. sprøytenarkomane tar overdose og dør, det er som følge av individets valg og miljø. Eller damen som dør av kreft, enten det skyldes arv eller livsstil. Men som bestemmer over de uforståelige dødsfallene. Det MÅ det være. Det finnes ikke mening i livet uten en slik makt. Det kan ikke skyldes tilfeldigheter. Det må være en grunn til alt.

Eller?

Anonym sa...

Takk for det, ellikken. Jeg er litt som du, veldig ubestemt. Jeg klarer ikke slå meg til ro med at alt er tilfeldig, det blir alt for trist. Og ikke tror jeg alt er sjebnebestemt heller, det blir jo tragisk i de tilfellene man opplever de vonde tingene.

Så at det er en grunn til alt, det klarer jeg ikke å tro. Jeg tror til en viss grad tilfeldigheter og uflaks rår. Men ikke slik at jeg IKKE tror på en høyere makt. Jeg må tro på en høyere makt (som jeg ikke kaller gud), for å ikke gjøre det er et forferdelig trist alternativ.

Sånn, nå har jeg gjentatt meg selv et par ganger.. Men dette temaet er veldig vanskelig, og jeg er jo veldig usikker, slik man er når det handler om ting man ikke vet, men bare tror..

Takker for kommentaren din. :)

Minneapolise sa...

God post Hjerterdama.

Kan ikke gi deg noen god forklaring på hvorfor ting skjer, annet enn at hadde det ikke skjedd vonde ting i verden så hadde vi ikke gledet oss over det positive. Verden er ikke rettferdig, men det er kanskje eneste måten å gjøre det på?

Men du har veldig rett i at det handler mye om valg. Ikke bare valg i hva man skal gjøre med livet, men også hvordan vi velger å takle ting, og hvilken innstilling vi velger å ha.

Likevel er det noen som har så mye ufortjent motgang at jeg gjerne skulle hatt noe eller noen å ta det ut over, noen å kjefte på. Noen som kan høre på meg og innrømme at "jo, nå har den og den hatt det ille nok, nå kan vi sende litt sol og godvær.."

Gi meg gjerne en adresse! :)

Anonym sa...

Ja, det er det at noen folk får alt det vonde, mens andre er mer heldige. Selv er jeg av den heldige sorten, som ikke har opplevd så mye vondt. Og det er ille å se andre som får ALT liksom. :S

Vanskelig tema dette, syns jeg.