Barndomsdrømmen

Da jeg bare var en bitteliten jente leste jeg hesteblader. Jeg og søsteren min leste hesteannonser mens vi klekket ut snedige planer om hvordan vi kunne kjøpe oss en hest. Vi kunne ha den i garasjen, vi kunne strigle og ri den på deling, og det kom til å gå så bra. Disse drømmene var både viktige og dønn alvorlige for oss småjenter, så da mamma og pappa sa nei gikk verden litt under. Heldigvis kom den fort på plass igjen.

Jeg husker godt at nabojenta fikk hest. Før hun fikk hesten kjøpte hun en sal, det var vinter og hun la den over snøen slik at vi kunne late som vi ridde. Å sitte i den salen og late som jeg var den flinke rytteren jeg visste jeg kunne være, det var ganske enkelt helt fantastisk. Innimellom hestelekingen lekte vi at vi var bompibjørnene, men det var aldri en bjørn jeg ønsket meg. Nei, det var hest.

Rett ved mormor og morfar var det en stall. Den stallen var vi mye i, vi fikk prøve å ri, og det var fantastisk fint. Jeg husker den dagen søsteren min ble tråkket på av en hest som het"Lillegutt". Navnet var ironisk, det var en diger hest som veide hundre tonn, minst.

Søsteren min sa for en stund siden; "jeg lurer på hvordan livet mitt ville blitt om jeg fikk lært meg å spille fiolin, slik jeg drømte sånn om da jeg var liten..?" Min drøm var å ha hest og å ri. Og tanken ble sådd, hvordan ville livet mitt vært nå om jeg hadde lært meg å ri, og hest ble min hobby?

Nå har ikke det skjedd, og mitt uhestevante-jeg har hatt et helt fint liv uten noe å gjøre med hester.

På høgskolen var vi en gang på en gård, og de som ville kunne prøve å ri. Jeg hadde ikke tenkt å gjøre det, men ved hjelp av litt oppmuntring var jeg i grunn ikke vond å be. Jeg visste ikke at det var så vanskelig å komme seg opp. Jeg trodde nesten jeg måtte gi opp, flaut var det også. Å være så tung i rævva som jeg er, det er litt pinlig det... Og akkurat da jeg kom opp tviholdt jeg slik i salen at neglen min knakk bakover. Alle som har fått knekt neglen rett bakover vet jo hvor vondt og ekkelt det er, men jeg kunne jo ikke skrike heller. Så jeg beit tenna sammen og satt stiv som en stokk oppå hesten. Jenta som alltid har ønsket seg hest, alltid har ønsket å ri, satt der og syns det var både høyt og humpete. Men det var gøy, og det gav mersmak. Men jeg gjorde aldri noe med det.

Og nå kommer det som er veldig morsomt, og det som gjør at jeg skriver om denne barndomsdrømmen (som jeg i grunn tror veldig mange jenter har hatt). Jeg og en venninne av meg har bestemt oss for å prøve. Vi har ikke det samme utgangspunktet akkurat, venninna mi har ridd i mange år og er en dreven rytter. Men det er lenge siden hun har gjort det, og hun har sagt seg villig til å bli med meg på et nybegynnerkurs. Dette har gjort meg ganske gira, tenk å endelig fullføre drømmen? Nå som jeg tjener penger selv og er voksen kan jeg jo det, jeg kan gjøre akkurat som jeg vil. Det er vel det som er det beste ved å være voksen.

Jeg har aldri tenkt sånn før. At nå, om jeg vil, kan jeg hente tilbake alle småjentedrømmene jeg hadde, og mer eller mindre realisere dem. Okei, jeg skal ikke kjøpe meg en hest og ha den i rundkjøringa utenfor borettslaget jeg bor i, men jeg kan prøve rideskole. Hvis jeg vil kan jeg lære meg å spille klarinett (men det tror jeg ikke at jeg vil). Og har jeg lyst kan jeg kjøpe barbie hver lørdag.

Det ligger mye makt i å være voksen. I morgen skal jeg bruke noe av den makten til å ringe Birkebeineren Hesteskole her i Lillehammer for å høre om de har kurs for nybegynnere. Og jeg gleder meg!