Bekymringer

Jeg lurer på hvor mye tid jeg bruker på å bekymre meg. Nei forresten, ikke bruker... Sløser bort. Jeg sløser bort utrolig mye tid på bekymring.

Først bekymret jeg meg for om jobbsøknaden var bra nok. Så fikk jeg telefon om å komme på intervju, og jeg bekymret meg for å spørre sjefen min om jeg kunne. Deretter begynte gruing, forbereding og bekymring til selve intervjuet. Det gikk fint. Men dagen etter var jeg i gang med å bekymre meg om hva jeg skulle gjøre hvis jeg fikk jobb, og om jeg kom til å få jobb. Jeg fikk jobb. Jeg begynte å tenke på om de hadde sagt feil lønn til meg, siden lønnen virket så bra. Så tenkte jeg på det. Og ringte opp igjen for å høre om det kunne stemme dagen etter. Det stemte, så jeg tok jobben. Og jeg bekymret meg for å fortelle sjefen min at jeg kom til å slutte. Så fortalte jeg det, og jeg begynte å bekymre meg for om jeg hadde gjort riktig valg. Om jeg heller burde fortsatt der jeg er, selv om det er mer usikkert. Og nå bekymrer jeg meg faktisk enda en gang over det med lønnen, etter å ha fått ansettelsesbrev med en totalt feil sum, og ingen mulighet til å få sjekket det ordentlig før på mandag.

Jeg bekymrer meg for å ta avskjed med jobben jeg har nå. For å ikke få sett barna igjen. Jeg bekymrer meg for å begynne et nytt sted, for om jeg er bra nok og flink nok.

Og sånn ellers bekymrer jeg meg også en hel masse. Se bare her; iløpet av jobbdagen tenker jeg på om ungene har det bra. Er alle lykkelige og glade i barnehagen? Kan jeg gjøre noe mer for dem? Kommer noen til å skade seg? Hva gjør jeg da? Husker jeg førstehjelp i slike situasjoner? Tenk hvis en unge blir borte for oss når vi er på tur, tenk hvis vi kommer på nyhetene og har mista et barn, tenk hvis noen skader seg alvorlig, blir syke, tenk hvis et barn dør (mange, mange bank i bordet), tenk hvis et barn ikke liker seg i barnehagen og jeg ikke ser det, tenk hvis jeg kunne gjort mer for at barna skal ha det bra.

Hjemme bekymrer jeg meg for andre småting; Har vi det vi trenger i kjøleskapet? Husket jeg å slå av alle lys når jeg dro? Låste jeg verandadøren? Husker mannen å ta ut stikkontakta på den nye kaffetrakteren vår? Har jeg gjort det jeg skulle i forhold til det "tillitsmannvervet" mitt? Liker de andre naboene oss fortsatt? Skulle ikke jeg ha vaska snart? Hvordan står det til oppi skittentøyskurven vår? Er Ariel inne eller ute? Vil hun eventuelt inn eller ut? Har hun nok mat og friskt vann? Liker hun meg fortsatt?

Også har vi de universelle bekymringene mine; Kommer min søster til å flytte hjem? Har hun det bra nå? Kommer lillebroren min til å klare seg fint? Hva med mamma og pappa? Hvor lenge får jeg beholde mormor, morfar og farmor? Kommer jeg til å oppleve en begravelse snart (mange, mange bank i bordet, igjen)? Kommer mannen og jeg til å være sammen for alltid? Kan jeg få barn? Blir jeg syk? Blir mannen syk? Blir jeg arbeidsledig? Nyter jeg virkelig livet til det fulle nå? Er jeg en god venninne? Kommer venninnene mine til å droppe meg en dag jeg har sagt "nei, jeg orker ikke" en gang for mye? Kommer jeg til å bli en god mor? Kommer jeg til å oppleve at jorda går under?

Som dere skjønner... Jeg er sliten og lei av dette her. Så hvis noen har en mystisk formel som gjør at jeg klarer å unngå bekymringene før de etser seg inn i hodet mitt, hadde det vært flott.