Å slutte på skolen - om folks kommentarer

I samfunnet vi lever i står utdannelse høyt. Jeg var selv en som satte utdannelse over det meste, en som målte mennesker ved å se hva slags utdannelse de hadde. Og som kanskje så bittelitt ned på mennesker uten utdannelse.

Nå kunne jeg skrevet en samfunnskritisk post om dette fenomenet. Det skal jeg selvsagt ikke gjøre, å skrive ting "samfunnskritisk" er ikke helt min greie. Nei, jeg skal skrive om min opplevelse av det.

For to år siden slutta jeg ganske brått på høgskolen, andre året av barnevernpedagoglinja. Jeg hadde fullført to år og begynt på det tredje, og siste året. Jeg skulle ut i praksis og var sendt langt-pokker-i-vold unna hjemme, skulle bo på et stabbur/hyttesak utenfor en ungdomsinstitusjon med skumle ungdsommer. Jeg er ikke tøff. Det endte med at jeg dro derifra egentlig før jeg startet, og slutta på skolen dagen etter. Lærerene prøvde å overtale meg, men ikke søren om jeg skulle tilbake dit. Ikke fordi jeg ikke kunne lære meg til å like stedet, jeg var der ikke lenge nok til å egentlig ha en mening om stedet. Jeg var der bare ei natt, rakk aldri å begynne. Det var både en natt og en dag jeg ikke vil oppleve igjen. Det ble til at lærerene mine rådet meg til å ta et års permisjon, planen var få litt positiv erfaring med barn også begynne igjen til høsten.

Slik gikk det selvsagt ikke. Jeg er vel av de mange som fant ut hvor deilig det er å jobbe. Jeg fikk et vikariat i en barnehage, og da det ble tid for å takke nei til skoleplassen gjorde jeg det uten å nøle. Jeg hadde nå sett hvordan det var å jobbe, jeg hadde tenkt mer over yrket som barnevernspedagog, og fant vel fort ut at det var et dumt valg i utgangspunktet å begynne på den linja. Man skal aldri basere et skolevalg på hvor skolen ligger hen. Dagens moral, folkens.

Men altså... Hvordan ble jeg møtt med min drop-out-bakgrunn? Først var jeg stolt av utdannelsen min. Å ha gått to år på høgskole var jo bedre enn ingenting, og jeg hadde jo virkelig lært masse i løpet av de årene. Jeg tenkte ikke på at folk kunne syns at det var et så dumt valg å droppe ut, at det gjorde meg dum. Jeg tenkte at folk kanskje skjønte at man har sine grunner. Nå kan ikke jeg si at det skyldes hverken barndom eller ungdom, det skyldes rett og slett psyken min. Ikke at jeg har noe problemer med den, men jeg er nok alt for "svak" til å jobbe i et så hardt yrke. Og desverre kom den forståelsen litt i seinteste laget. Men hva er det de sier; bedre seint enn aldri?

Jeg tenkte også at folk kom til å respektere valget mitt. Det var et valg som var tatt, så at villt fremmede kom til å argumentere mot mitt utdannelsesvalg hadde ikke falt meg inn. Særlig når jeg ikke inviterte til diskusjon. Valget er tatt det, jeg kommer ikke til å ombestemme meg, selv om du, et helt fremmed menneske, forteller meg enda en gang hvor dumt det var å slutte. Særlig økonomisk. Vel, ikke bekymre dere. Jeg trives i jobben min og lever fortsatt i den tro at det er viktigst.

For et par uker siden kom det et par elever ved en videregående skole for å intervjue meg og kollegaen min om jobben vår. Det første spørsmålet var selvsagt "hva er utdannelsen din?", og jeg grudde meg litt for å svare. Jeg har jo vært igjennom det her nok ganger til å vite sånn cirka hva reaksjonen er. Men enda hadde jeg ikke opplevd å bli ledd av. Reaksjonen hennes var så utrolig ubehagelig. Tenk at ei jente som var fem år yngre enn meg kunne sitte der og le av meg, og fortelle meg hvor rart det var at jeg sluttet..! Jeg er veldig klar over at det er rart, eller i det minste at det virker rart for andre, for meg ble det en helt logisk handling. Jeg kunne ikke gjøre noe annet. Og egentlig syns jeg at jeg fortjener litt cred for å ha gjort det. Det var ikke så veldig enkelt, egentlig. Det hjalp jo at familien min var helt supre, søttende og fine hele veien, ikke et vondt ord har de noen gang sagt.

Jeg syns man skal tenke seg om to ganger før man spruter ut med det som måtte falle en inn om (den manglende) utdannelsen hos andre. Vi er like mye verdt, vi kan være både smarte og flinke selv om vi ikke har høgskoleutdanning. For meg har det blitt litt slik at jeg helst unngår å si hva jeg har gått på skole. Og jeg som en gang var stolt over de to årene..!

Så for å gjøre dette innlegget litt mer positivt og greit, her er FAQ'en min om dette emnet:

Spørsmål: Du slutta etter to år ja?? Hvorfor fullførte du ikke bare det siste året da?
Svar: Fordi da ville jeg blitt barnevernspedagog. Og jeg vil ikke være det, jeg vil være barnehageassistent.

Spørsmål: Du kan jo jobbe i barnehage som barnevernspedagog også!
Svar: Ja, men da er jeg barnevernspedagog, og må jobbe med de vanskeligstilte barna. Jeg ønsker ikke det.

Spørsmål: Det var jo skikkelig dumt da, du taper vel mye penger på det???
Svar: Ja, det gjør jeg nok.

Spørsmål: Ja, studielån og sånn!
Svar: ...

Spørsmål: Men du kan vel få gjort om på noe av utdannelsen din, slik at du i det minste skal bli førskolelærer?
Svar: Sikkert. Men jeg vil være barnehageassistent foreløpig.

Spørsmål: Men en gang vil du kanskje noe mer?
Svar: Kanskje.